The Wait. Regi: Emil Langballe

En mønsterflyktning


Rokhsar Sediqi er 14 år, bor med familien sin i Danmark og har ventet på oppholdstillatelse i fire år. Men det som kunne vært en viktig og human beretning om hennes skjebne, skurrer.

Sanders er kritiker, bosatt i Rotterdam.
Email: willemienwsanders@gmail.com
Publisert: 2017-02-16
The Wait.

Emil Langballe ()

Rokhsar er 14 år når vi møter henne. Sammen med familien venter hun på svar på søknaden om asyl i Danmark, etter at de flyktet fra Afghanistan i 2010. Som familiens yngste begynte hun på skolen ved ankomst og lærte raskt dansk. Nå er hun familiens talsperson som kontakter danske utlendingsmyndigheter og Dansk Flygtningeråd, tar samtaler med advokaten Aage Kramp og tolker for foreldrene. Institusjonene har ikke anledning til å gi Rokhsar informasjon om saken deres, derfor kjemper de en kontinuerlig kamp for å finne ut hvordan den egentlig skrider frem. Etter et negativt vedtak ser advokat Kramp en alternativ mulighet: FNs barnekonvensjon paragraf 9 bokstav c, som kan være relevant på grunn av de uvanlige omstendighetene rundt Rokhsars raske og fullstendige integrasjon i det danske samfunnet. I tillegg til presset som følger av å være bindeleddet til myndighetene, opplever hun nå også at det er hennes sak som skal avgjøre familiens fremtid og skjebne. Rokhsar følger med på de afghanske nyhetene, og på YouTube ser hun bildene av Farkhunda Malikzada som et eksempel på hva som venter henne dersom hun nektes asyl igjen (Malikzada ble slått i hjel av en mobb etter at hun feilaktig ble beskyldt for å ha brent en koran). Det er en tung bør å bære for et ungt menneske, og det kommer til et punkt der det blir for mye for Rokhsar. Hun bryter sammen under vekten av ansvar, krav fra familien og uvisshet om egen fremtid.

Sympatisk. The Wait retter betimelig nok oppmerksomheten mot det umenneskelige i å være nødt til å leve i limbo år etter år. Dette illustreres ikke bare ved de endeløse telefonsamtalene med flyktningorganisasjoner, men også gjennom Rokhsars samvær med vennene. Mens vennene planlegger neste måneds aktiviteter, er Rokhsar ikke engang sikker på om hun kommer til å befinne seg i Danmark dagen etter. Hun søker hele tiden trøst hos kompisene. Mot slutten av filmen er hun 16 år – og venter fortsatt.

Filmen har en svært humanistisk tilnærming og tar fullt ut parti med Rokhsar og familien hennes. Myndighetene holdes på avstand, for det meste ute av syns- og hørevidde. Alle gode intensjoner til tross er det noe ubehagelig over akkurat dét. Rokhsar fremstår umiddelbart som sympatisk: en velintegrert, pen og moderne ung dame som snakker flytende dansk, har mange venner, spiller fotball og blir valgt til årets spiller av den lokale klubben. Det er umulig ikke å like henne. Fokuset er hele …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?

Abonnement halvår kr 450

Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)