En mønsterflyktning

The Wait. Regi: Emil Langballe

Rokhsar Sediqi er 14 år, bor med familien sin i Danmark og har ventet på oppholdstillatelse i fire år. Men det som kunne vært en viktig og human beretning om hennes skjebne, skurrer.

Rokhsar er 14 år når vi møter henne. Sammen med familien venter hun på svar på søknaden om asyl i Danmark, etter at de flyktet fra Afghanistan i 2010. Som familiens yngste begynte hun på skolen ved ankomst og lærte raskt dansk. Nå er hun familiens talsperson som kontakter danske utlendingsmyndigheter og Dansk Flygtningeråd, tar samtaler med advokaten Aage Kramp og tolker for foreldrene. Institusjonene har ikke anledning til å gi Rokhsar informasjon om saken deres, derfor kjemper de en kontinuerlig kamp for å finne ut hvordan den egentlig skrider frem. Etter et negativt vedtak ser advokat Kramp en alternativ mulighet: FNs barnekonvensjon paragraf 9 bokstav c, som kan være relevant på grunn av de uvanlige omstendighetene rundt Rokhsars raske og fullstendige integrasjon i det danske samfunnet. I tillegg til presset som følger av å være bindeleddet til myndighetene, opplever hun nå også at det er hennes sak som skal avgjøre familiens fremtid og skjebne. Rokhsar følger med på de afghanske nyhetene, og på YouTube ser hun bildene av Farkhunda Malikzada som et eksempel på hva som venter henne dersom hun nektes asyl igjen (Malikzada ble slått i hjel av en mobb etter at hun feilaktig ble beskyldt for å ha brent en koran). Det er en tung bør å bære for et ungt menneske, og det kommer til et punkt der det blir for mye for Rokhsar. Hun bryter sammen under vekten av ansvar, krav fra familien og uvisshet om egen fremtid.

Sympatisk. The Wait retter betimelig nok oppmerksomheten mot det umenneskelige i å være nødt til å leve i limbo år etter år. Dette illustreres ikke bare ved de endeløse telefonsamtalene med flyktningorganisasjoner, men også gjennom Rokhsars samvær med vennene. Mens vennene planlegger neste måneds aktiviteter, er Rokhsar ikke engang sikker på om hun kommer til å befinne seg i Danmark dagen etter. Hun søker hele tiden trøst hos kompisene. Mot slutten av filmen er hun 16 år – og venter fortsatt.

Filmen har en svært humanistisk tilnærming og tar fullt ut parti med Rokhsar og familien hennes. Myndighetene holdes på avstand, for det meste ute av syns- og hørevidde. Alle gode intensjoner til tross er det noe ubehagelig over akkurat dét. Rokhsar fremstår umiddelbart som sympatisk: en velintegrert, pen og moderne ung dame som snakker flytende dansk, har mange venner, spiller fotball og blir valgt til årets spiller av den lokale klubben. Det er umulig ikke å like henne. Fokuset er hele tiden på Rokhsar – vi får vite svært lite om resten av familien, særlig søsknene. Det er Rokhsar vi følger rundt omkring, og det er hennes voice over-fortelling som avdekker familiens fortid. Vi får høre at den eldre broren ble drept i Afghanistan, og at det var derfor de flyktet. Gradvis erfarer vi mer om familiens flukt fra Afghanistan; at familien ble splittet i to år og at de ble gjenforent for noen få år siden. Men kamera ligger nesten konstant på Rokhsar, enten sammen med andre eller alene. Dette kunne fungert dersom tanken var å la tilskuerne dele hennes perspektiv, hennes mangel på informasjon og den fryktelige ventingen på en avgjørelse. Men det er også lagt inn arkivmateriale fra Afghanistan uten relevant kontekst: bilder fra kommunistperioden og fra reiser over snøkledte fjell. Dessuten er det opptak av landskap og veier gjennom noe som likner et hull. Dette synes å være forsøk på å visualisere datidens politiske omstendigheter og selve flukten, og i tillegg Rokhsars tanker. Men på en eller annen måte fungerer det ikke.

Hun bryter sammen under vekten av ansvar, krav fra familien og uvisshet om egen fremtid.

Ubesvart. Rokhsar er ikke av den mest ekspressive typen, så det er vrient å forstå hva som foregår inne i hodet hennes. Selv om hun forteller oss at hun sover dårlig og ligger mye våken, kommer besvimelsen og de suicidale tendensene hennes fullstendig overraskende på meg. Hva er det som foregår her?

Det ser ut til at filmskaperne i sin iver etter å fremme en mer human innvandringspolitikk har tatt denne mindreårige asylsøkeren og laget en historie rundt henne der bare én eneste tolkning tillates: Hun fortjener å få bli. Men hvor sant dét enn måtte være, reiser filmen mange ubesvarte spørsmål. Hva gjør de andre familiemedlemmene for å fremme sin sak? Vi blir på sett og vis presentert for den eldre søsteren Moska og broren Mokhtar, men de og resten av søsknene forblir temmelig fraværende. Hvem er de, og hvordan er situasjonen for dem? Hvorfor er Rokhsar den eneste som er integrert? Hvor er Rokhsars venner og familiene deres? Søsteren Moska og moren lærer dansk, og Rokhsar hjelper dem. Hvorfor må alt falle på henne?

Skurrer. Den ubehagelige følelsen tiltarutover i filmen. Den er sentimental, musikken stimulerer kontinuerlig til glade og sorgtunge følelser, og den oppleves rett og slett ikke som ærlig. På slutten av The Wait fremgår det at Rokhsar er sykmeldt fra skolen på ubestemt tid, og at hun har sluttet å spille fotball. Er det på grunn av ventingen, eller er det et resultat av byrden familien har lagt på skuldrene hennes? Og enda en ting: Bildene som ligger på filmens hjemmeside, er ikke stillbilder fra filmen, men av Rokhsar i det som ser ut som fashion shoots. Jeg kan ikke annet enn å føle at den unge jenta utnyttes som en slags mønsterflyktning – av foreldrene på grunn av nødvendighet, men også av filmskaperne, i den gode saks tjeneste.

---
DEL