Metoden og oppskriften i Mariana Mazzucatos bok En ny økonomi# har truffet en nerve i norsk politisk ordskifte. Fremst av alt av tankesmien Manifest, som har funnet nøkkelen til oljefondets bankhvelv: oppskriften på å bruke store offentlige penger på de viktigste samfunnsutfordringene nedfelt i begrepet «missions». Langt mer sofistikert enn Fremskrittspartiets grillfester, men besnærende lik Stoltenbergs månelanding.
Mazzucato argumenterer godt og bredt for en «mission»-orientert tilnærming til økonomisk politikk. Dette baseres på offentlig finansiering, eller i vårt tilfelle, ved å øse av Oljefondet. En politikk i nær tilknytning til privat industri og næringsliv – à la NASA og Kennedys månelanding. Det er målet, og ikke veien frem, som er konseptet. Utgangspunktet er at dagens markedsøkonomiske modell ikke gir tilstrekkelig resultater – verken i form av økonomisk vekst eller for mer et sirkulærøkonomisk nullutslippssamfunn.
Diagnosen er god. Og når vi også vet at fjorårets norske handelsbalanse gikk i minus for første gang siden 2008, etter at eksporten stupte med 462 milliarder kroner på tolv år, er gode råd dyre.
Vi trenger nye perspektiver, ideer og tanker som bryter med mainstream-økonomenes tankegods der staten selger seg ned i store selskaper og slipper markedene fri.
Manifest
Mazzucato evner å formidle kompliserte budskap på en talk-show-verdig måte. I kontrast til maskuline powerpoint-drevne monotone stemmer er Mazzucato levende kommunikativ med en engelsk som ikke forsøker å skjule den syngende italienske undertonen mens hun smiler, ler, gestikulerer – på en ofte ustrukturert måte, men som alltid lander på bena.
Mazzucato er en av verdens mest ettertraktede foredragsholdere, slik tankesmien Manifest hadde lagt opp til da de hadde booket storstua i Chateau Neuf. Pandemien satte stopper for Oslo-besøket, og foredraget ble i stedet direkteoverført på Facebook 9. mars, til glede for oss alle. Manifests Mazzucato-rapport Den grønne kjempen – ny industristrategi for Norge er et forsøk på å mission(ere) norsk økonomi.
Men Manifest overser at statlige penger og satsinger er lite verdt uten etterspørsel i markedet. Her er EU den viktigste drivkraften – både fordi deres Grønne Giv er vårt viktigste marked, men også fordi EU regulerer markedet – slik Mazzucato ber om. Men det nevner ikke Manifest, som heller vi dø enn å nevne EU, og slik reduserer rapportens relevans.
Oljeraffineriet Mongstad
Det er spesielt tre fenomener ved Mazzucatos bok som treffer oss i Norge midt i mellomgulvet.
Først fordi Norge hadde sin mislykede månelanding: karbonfangst- og lagringsanlegget på den gang Statoils oljeraffineri og testanlegg på Mongstad. En krasj av dimensjoner, mye fordi Statoil selv aldri ønsket prosjektet, og det hele ble en brikke i et politisk spill mellom regjeringspartiene AP og SV – hvor begge skulle fremstå som vinnere. Testanlegget, derimot, består og gjør en viktig jobb, men er ingen motor i norsk økonomi, slik regjeringen så for seg den gangen, og slik Mazzucatos teori legger opp til. For med staten som betaler kunne underleverandører skrive regning med gaffel. Ikke bare ble Mongstad utstyrt med verdens dyreste eikeparkett, men prosjektet sprengte alle budsjetter og bidro til å øke kostnadsnivået, og gjorde teknologien dyrere i stedet for billigere.
Verdens største rådgivingsselskap forteller at Oslokontoret har størst omsetning i hele
Europa. Et land med 5,5 millioner mennesker bruker mer konsulentpenger enn
land med 50, 60 eller 80 millioner innbyggere.
Synd derfor ikke Mazzucato kom til Norge før hun skrev boken – der hun gjennomgående forherliger NASAs månelanding og trekker frem fleksibilitet og frihet «som gjorde at direktørene kunne omgå vanlige ansettelsesprosedyrer, tildele store FoU-kontrakter uten anbudskonkurranse, disponere føderale bevilgninger fritt». Her fremstår Mazzucato som en tanke naiv – og viser hvor farlig statlige styrte prosesser kan være.
Barnsliggjort offentlig sektor
Det andre som gjør boken spesielt relevant her hjemme, er vår manglende evne til å komme ut av oljeavhengigheten. Med skyhøye profittmarginer vil aldri de klokeste hodene og de største investorene makte å forlate petroleumssektoren til fordel for fornybare løsninger som flytende havvind med langt lavere inntjening. Direktøren i Eksportkreditt, Ivar Slegesol, skrev nylig om konsekvensene av manglende norske rammevilkår for havvindindustrien. Dette har ført til at vi i dag ligger langt etter de andre landene i Nordsjø-området. Å bygge ny industri «på skuldrene av oljeindustrien» er et irrelevant utrykk vårt politiske landskap er blitt forledet til å bejae. Regjeringen burde heller legge til grunn en større «mission» i Mazzucato-stil for havvind i kommende stortingsmelding om Langsiktig verdiskapning fra norske energiressurser. Mye tyder på at ordet «skuldre» fortsatt vil dominere.
Sist, men ikke minst det innovative begrepet «infinatalized government». Her storkoser vi oss fordi Mazzucato viser hvordan galskapen er satt i system: Vi barnsliggjør offentlig sektor ved å bruke enorme ressurser på konsulenter som utreder og anbefaler. I stedet for å bygge opp egen kompetanse, betaler vi for å gi den fra oss. Beviset er at verdens største rådgivingsselskap, PWC, kan fortelle at Oslo-kontoret har størst omsetning i hele Europa. Et land med 5,5 millioner mennesker bruker mer konsulentpenger enn land med 50, 60 eller 80 millioner innbyggere. Hvorfor? Jo fordi våre politikere og forvaltning mangler lederskap, er konfliktsky og har beslutningsvegring.
Det er ikke en feilet månelanding norsk økonomi trenger. Det er en månerakett, med kraft og intensitet nok til å skyte oss ut av oljealderen.
