En minnebok fra Moskva

Godt utspredd over nær 50 år har jeg besøkt Moskva flere ganger, første gang i 1967. Det har vært rimelig kontrastfylte opplevelser.

Foto: Erlend Aas / SCANPIX
Halle Jørn Hanssen
Hansen er tidligere leder av Norsk Folkehjelp. Han skriver fast om Afrika-relaterte saker i ny Tid.

 

«Russland er sitt eget sted» er tittelen på Peter Normann Waages mesterverk om Russland, som gir en sjeldent god innsikt i landets historie og kultur, og fremmer forståelsen av at Russland på så mange måter er annerledes enn resten av Europa. De siste 100 årene har landet opplevd revolusjonen i 1917, Sovjetunionens sammenbrudd og Jeltsins presidentperiode. I 1999 kom Putin til makten med krav om orden og disiplin.

Moskva.  AFP PHOTO / DMITRY SEREBRYAKOV
Moskva. AFP PHOTO / DMITRY SEREBRYAKOV

Moskva har siden 1300-tallet spilt en stadig større rolle i landets historie. Mesteparten av tiden har byen vært landets hovedstad, og er i dag Europas største by med om lag 13 millioner innbyggere. Moskva er en vitenskaps- og kulturby med rundt 80 universiteter og høyskoler, og mange og vakre kirker med gylne kupler. Leninbiblioteket med sine 30 millioner bind er landets største. Bolsjoj-teatret er det mest kjente, men byen har flere titalls andre samt en rekke konserthaller og orkestre. Den gamle borgen Kreml huser presidentens kontor, andre regjeringsinstitusjoner, kirker og museer.

Tre ganger over et tidsrom på 50 år har jeg vært på arbeidsoppdrag i denne fascinerende byen. Jeg skal dele noen glimt av hva jeg opplevde.

Moskva, 1967. Europarådets ungdomsavdeling besluttet høsten 1966 å sende en delegasjon til Moskva for å forhandle med Kommunistpartiets ungdomsorganisasjon, KOMSOMOL. Målet var å få en avtale som kunne gjøre det lettere for ungdom i Sovjetunionen å reise til Vest-Europa, og for oss å reise den andre veien. Vi var fire ungdomsledere som skulle dra – en belgier, en brite, en nederlender og meg fra Norge. Vinteren 1967 reiste vi avgårde i et Aeroflot-fly, og landet i et surt og kaldt Moskva. Deretter bar det i bil til Komsomols ungdomshotell. Det første jeg la merke til da vi ble geleidet til våre rom, var at det satt store og ferme eldre kvinner som vakter i alle etasjene.

I 2000 ble jeg slått av hvor skittent mye var. I sommer ble jeg slått av hvor ren byen var.

Ved middagen på hotellet samme kveld, oppdaget vi en venn ved et annet bord – en meget kjent pakistansk ungdomspolitiker, nå på oppdrag i Moskva. Det ble et gemyttlig gjenmøte, og vår pakistanske venn inviterte til vodka på rommet. Vodkaen ble drukket på russisk vis, et glass vodka som ble skylt ned med et glass vann og hele tiden «bånnski, bånnski».

Moskva 196710. Norges forsvarsminister Otto Grieg Tidemand (t.v.) i møte med Sovjets forsvarsminister Andrej Antonovitsj Gretsjko (helt t.h.).   Foto: V. Budan / Fotokhronika TASS / NTB scanpix
Moskva 1967, samme år som artikkelforfatteren første gang besøkte byen. Norges forsvarsminister Otto Grieg Tidemand (t.v) møter Sovjets forsvarsminister Andrej Antonovitsj (helt t.h.). Foto: V. Budan / Fotokhronika TASS / NTB scanpix

Selskapet ble noe støyende, men gled så over i en mer melankolsk – for ikke å si depressiv – stemning. Verten sovnet. Den kvinnelige KGB-agenten sovnet også, mens den mannlige begynte å fortelle hvorfor han var med på festen. Det var en interessant betroelse – men om han beholdt jobben, vet jeg ikke.

Noe reduserte ankom vi frokosten morgenen etter, og synet av matbordet gjorde ikke saken lettere. Det var den tradisjonelle russiske rødbetsuppen borsjtsj med store fleskebiter til. Den skulle hjelpe mot bakrus. Jeg tvang suppen i meg, og ble raskt bedre.

Kaldfront. Så bar det av gårde til KOMSOMOLs bygning, der vi møtte vår forhandlingsmotpart. Vi la frem våre ønsker om liberalisering av reisebestemmelsene. KOMSOMOL-folkene, derimot, ville ha innskrenkninger. Vi hadde et par møter til, men det ble ingen lettelser. Hvorfor? Tøværet som hadde preget forholdet mellom øst og vest tidlig på 1960-tallet, ble mot slutten av tiåret erstattet av en kaldfront. Vårt besøk i Moskva falt sammen med starten på denne.

En dag ville vi ut og se Den røde plass og andre sentrale deler av byen. Først fikk vi nei fra våre oppassere. Deretter ble det et kompromiss. Vi skulle få en tur, men de skulle være med. Vi ville innom det gamle og ærverdige GUM-handlesenteret. Det ble bygget i 1893 og var da en enestående severdighet i Europa. Nå var det ikke rare varetilbudet der, og det var dårlig med matvarer. Men ett sted var det spennende tilbud til en billig penge: i platebutikken. Her fant vi de fleste store russiske komponistene, Den røde hærs berømte mannskor, de fremste amerikanske jazzmusikerne som Louis Armstrong og mye mer. Vi kjøpte flere titalls plater.

Kvelden med den største opplevelsen var Bolsjoj-teateret med Tsjajkovskijs Svanesjøen, uendelig vakkert. Dagen etter var det tog til Leningrad (i dag St. Petersburg). Igjen grått og tåkete. Vi hang i vinduet for å se mest mulig av landsbygda – den var trist med mange, forfalne bygninger, og viste hvor håpløst kommunistlandbruket var.

Tilbake i Moskva ble hver enkelt av oss invitert til hjemmemiddag hos en diplomat som hadde tjenestegjort i våre respektive hjemland. Jeg husker leiligheten som om det var i går. Rød plysj på alle møbler, rødt tapet på veggene, mange og fine flasker på ett bord, og fin mat på et annet. Men det var ikke bare verten, diplomaten med Oslo-oppholdet bak seg, som var der. Det var også flere unge, blonde og kjærlige unge som viste meg stor oppmerksomhet. Jeg skjønte raskt at dette var en sexfelle jeg måtte ut av. Jeg spilte syk, fikk et plutselig anfall av magesmerter og ble kjørt tilbake til hotellet. Dagen etter reiste vi hjem.

Moskva, 2000. Sovjetunionen var gått i oppløsning. Jeltsin hadde vært president og snudd opp ned på det meste. Russland hadde et tiår bak seg med dramatiske endringer i landets historie. Norsk Folkehjelp hadde på denne tiden en samarbeidspartner i Moskva som hadde invitert på et arbeidsbesøk.

Russland hadde vært utsatt for en økonomisk sjokkdoktrine foreskrevet av Vestens nyliberalister. Statlig industri og eiendom var solgt til spottpris til et fåtall oligarker. Styringen av samfunnet var dårlig, og tiåret hadde endt med en økonomisk kollaps. Folk fikk hverken lønninger eller pensjon i tide. Vestlige investorer hadde trukket seg ut, samtidig som den ulovlige utførselen av penger tappet landet for kapital, verdien på rubelen hadde falt som en stein. Det var et samfunn i dyp krise som ventet oss – trodde vi.

Da vi hadde ankommet landet og og kjørte fra flyplassområdet, la jeg merke til en uendelig rekke av unge kvinner langs veikanten. Det var kvinner i prostitusjon, fikk jeg vite, som solgte sex i mangel av andre muligheter på grunn av det umulige arbeidsmarkedet. De var å se overalt i byen i dagene som fulgte.

Overdådig. Før avreise hadde vi fått høre at det manglet både mat og andre varer i butikkene. Vi besøkte derfor noen kjøpesentre – og stor var overraskelsen over et stort og variert varetilbud. Franske oster og danske pølser var riktignok ikke lenger å se, men det var kommet mye lokalprodusert mat i stedet. Den økonomiske krisen med verdifallet på rubelen hadde gjort det mulig å erstatte importerte delikatesser med nærprodusert mat.

Vi ble også tatt med til de nye byområdene. Der var det hektisk aktivitet med tusenvis av nye leiligheter under oppføring. De fleste entreprenørfirmaene var tyrkiske. Etter hjemkomst fant jeg ut at veksten i Moskva-området i 2000 var på mellom ti og femten prosent – noe helt annet enn hva de fleste vestlige korrespondenter rapporterte.

En kveld ble vi tatt med på middag. Verten var en yngre forretningsmann som hadde vært diplomat i Danmark. Han kjørte oss inn i bakgården på et større boligkompleks, og stanset foran en kjellernedgang som minnet om nedgangen til potetkjelleren på mine foreldres gård på Helgeland. Vi undret oss stort. Hva ventet i kjelleren? I kjelleren ventet en ung hovmesterkvinne som skulle følge oss til restauranten. Et gigantisk, gammelt og vakkert dekorert kjellerhvelv åpnet seg. Restaurantområdet var enormt, med mange hundre gjester. På bordene var det champagne og dyre viner, og det ble servert raffinerte retter. Stemningen var høy. Vi hadde havnet på et in-sted for Moskvas unge og nyrike, og fikk servert en tradisjonell russisk middag der intet manglet. Det ble en stor kveld.

Vi ble også invitert til en festforestilling for Russlands krigsveteraner fra andre verdenskrig. Salen hadde plass for et par tusen. Så kom de, veteranene, flest menn, men også mange kvinner, noen i uniform med massevis av dekorasjoner på jakken. Noen av Russlands mest fremtredende kunstnere opptrådte – operasangere, orkestre, dansere, sirkusartister og diktere. Det var en undertone av nasjonalisme og stolthet i det hele, en unik og vakker opplevelse. Veteranene satte stor pris på forestillingen. Mange hadde tårevåte ansikter da de gikk.

Moskva, 2016. I sommer deltok jeg på et seminar om forholdet mellom Russland og de nordiske landene. Da vi befant oss i passkøen på den nye og moderne Sheremetyeo-flyplassen i Moskva, fant vi Julie Wilhelmsen, vår fremste russlandsforsker, som skulle være foredragsholder på seminaret. Hun hadde fått visum og reist i god tro, men ble nektet adgang. Hun fikk vite at hun i 2013 var blitt erklært som en sikkerhetsrisiko for Russland og at utestengningen ville vare til 2019. Hun ble sendt på første fly tilbake til Oslo.

Hvordan skulle vi i delegasjonen reagere på dette? Meldingen fra Utenriksdepartementet i Oslo var entydig. De ville ikke la seg representere på seminaret. Hva med oss andre? Arrangøren var Vitenskapsakademiets historiske institutt, som var uten skyld i det som hadde hendt. Det hele endte med at jeg og en erfaren norsk russlandsjournalist skulle delta. De andre ville markere ved å holde seg borte.

Den første kvelden var vi invitert til en større mottakelse på Finlands ambassade i Moskva. Den er Finlands største diplomatiske stasjon noe sted i verden. Det var langt over 1000 gjester i en stor hage i det beste sommervær. Jazzorkester, danseplatting og god mat og drikke.

Dagen etter skulle seminaret holdes i Det russiske vitenskapsakademiet, en stor bygning med mange tusen ansatte. Seminaret var vellykket. Jeg lyttet med særlig interesse til foredraget av formannen for Utenrikskomiteen i Føderasjonsrådet. Han var ung, snakket utmerket engelsk, kunne mye om de nordiske landene og hadde nettopp vært i Oslo. Han var tydelig i sin oppsummering: Når det gjaldt Finland, var forholdet meget godt, forholdet til Island godt, men for Danmark, Norge og Sverige var forholdet slett. Ikke rart, tenkte jeg. Vi har jo en regjering der ingen statsråd ennå har vært på offisielt besøk til Moskva, mens utenriksministeren må ha vært minst ti ganger i Kiev.

Rent og ryddig. Da seminaret var tilbakelagt, dro vi for å se den store historieutstillingen, som i enkelte norske medier er omtalt som Putins historieomskriving. Utstillingen var mektig og sammensatt, og på mange måter imponerende. Vi var seks personer med rimelig god historisk innsikt, og ingen av oss kunne skjønne kritikken som er kommet frem i norske medier om at dette er en slags Putin-revisjon av historien. Innholdet var i all hovedsak slik vi kjenner det fra egne historiebøker. Likevel var var to sider ved utstillingen spesielle: den ene var den store vektleggingen av kirkens rolle i Russlands historie., den andre var fremstillingen av miraklenes plass i historien.

Vi bodde nær den vakre Gorkijparken. Fredag ettermiddag den 24. juni ble parken stengt for publikum, og samme kveld strømmet ungdom til i tusentalls. Det var avslutning for de videregående skolene, og ungdomsorganisasjonen til Putins parti hadde invitert til ungdomsfest. Det var konserter, dans, forelskelser og et gigantisk fyrverkeri. Festen varte til den tidlige morgen. Ett forhold var spesielt interessant: Det var totalforbud mot alkohol. Da vi vandret gjennom parken ved 11-tiden neste formiddag, var alt som blåst – ikke en sigarettstump var å se.

Fattigdom. Moskva i 1967 og i 2016 er samme by – og samtidig to helt forskjellige byer. I 1967 var mye grått, og folks hverdag var preget av undertrykkelse. Sommeren 2016 var ting helt annerledes. Moskva har blitt en storslått og moderne by, og folk fører seg som i andre europeiske storbyer.

I 2000 ble jeg slått av hvor skittent mye var. I sommer ble jeg slått av renheten. I 2000 var det prostituerte overalt. I sommer så jeg ingen. I 2000 var det mye synlig fyll og drukkenskap. I år så jeg i løpet av fem dager to berusede mennesker.

Men jeg så jo bare en liten del av Moskva, og Moskva er ikke Russland. Hvordan folk har det i hverdagen både i Moskva og rundt om landet, er det ikke plass til å drøfte her – men ulikheten mellom rik og fattig er stor, og det store flertallet av russere lever i stor fattigdom. Om ikke myndighetene makter å ta store grep for å endre på disse forholdene, vil stabiliteten i samfunnet være truet.

---
DEL