En minnebok fra Moskva

Godt utspredd over nær 50 år har jeg besøkt Moskva flere ganger, første gang i 1967. Det har vært rimelig kontrastfylte opplevelser.

Foto: Erlend Aas / SCANPIX

 

«Russland er sitt eget sted» er tittelen på Peter Normann Waages mesterverk om Russland, som gir en sjeldent god innsikt i landets historie og kultur, og fremmer forståelsen av at Russland på så mange måter er annerledes enn resten av Europa. De siste 100 årene har landet opplevd revolusjonen i 1917, Sovjetunionens sammenbrudd og Jeltsins presidentperiode. I 1999 kom Putin til makten med krav om orden og disiplin.

Moskva.  AFP PHOTO / DMITRY SEREBRYAKOV
Moskva. AFP PHOTO / DMITRY SEREBRYAKOV

Moskva har siden 1300-tallet spilt en stadig større rolle i landets historie. Mesteparten av tiden har byen vært landets hovedstad, og er i dag Europas største by med om lag 13 millioner innbyggere. Moskva er en vitenskaps- og kulturby med rundt 80 universiteter og høyskoler, og mange og vakre kirker med gylne kupler. Leninbiblioteket med sine 30 millioner bind er landets største. Bolsjoj-teatret er det mest kjente, men byen har flere titalls andre samt en rekke konserthaller og orkestre. Den gamle borgen Kreml huser presidentens kontor, andre regjeringsinstitusjoner, kirker og museer.

Tre ganger over et tidsrom på 50 år har jeg vært på arbeidsoppdrag i denne fascinerende byen. Jeg skal dele noen glimt av hva jeg opplevde.

Moskva, 1967. Europarådets ungdomsavdeling besluttet høsten 1966 å sende en delegasjon til Moskva for å forhandle med Kommunistpartiets ungdomsorganisasjon, KOMSOMOL. Målet var å få en avtale som kunne gjøre det lettere for ungdom i Sovjetunionen å reise til Vest-Europa, og for oss å reise den andre veien. Vi var fire ungdomsledere som skulle dra – en belgier, en brite, en nederlender og meg fra Norge. Vinteren 1967 reiste vi avgårde i et Aeroflot-fly, og landet i et surt og kaldt Moskva. Deretter bar det i bil til Komsomols ungdomshotell. Det første jeg la merke til da vi ble geleidet til våre rom, var at det satt store og ferme eldre kvinner som vakter i alle etasjene.

I 2000 ble jeg slått av hvor skittent mye var. I sommer ble jeg slått av hvor ren byen var.

Ved middagen på hotellet samme kveld, oppdaget vi en venn ved et annet bord – en meget kjent pakistansk ungdomspolitiker, nå på oppdrag i Moskva. Det ble et gemyttlig gjenmøte, og vår pakistanske venn inviterte til vodka på rommet. Vodkaen ble drukket på russisk vis, et glass vodka som ble skylt ned med et glass vann og hele tiden «bånnski, bånnski».

Moskva 196710. Norges forsvarsminister Otto Grieg Tidemand (t.v.) i møte med Sovjets forsvarsminister Andrej Antonovitsj Gretsjko (helt t.h.).   Foto: V. Budan / Fotokhronika TASS / NTB scanpix
Moskva 1967, samme år som artikkelforfatteren første gang besøkte byen. Norges forsvarsminister Otto Grieg Tidemand (t.v) møter Sovjets forsvarsminister Andrej Antonovitsj (helt t.h.). Foto: V. Budan / Fotokhronika TASS / NTB scanpix

Selskapet ble noe støyende, men gled så over i en mer melankolsk – for ikke å si depressiv – stemning. Verten sovnet. Den kvinnelige KGB-agenten sovnet også, mens den mannlige begynte å fortelle hvorfor han var med på festen. Det var en interessant betroelse – men om han beholdt jobben, vet jeg ikke.

Noe reduserte ankom vi frokosten morgenen etter, og synet av matbordet gjorde ikke saken lettere. Det var den tradisjonelle russiske rødbetsuppen borsjtsj med store fleskebiter til. Den skulle hjelpe mot bakrus. Jeg tvang suppen i meg, og ble raskt bedre.

Kaldfront. Så bar det av gårde til KOMSOMOLs bygning, der vi møtte vår forhandlingsmotpart. Vi la frem våre ønsker om liberalisering av reisebestemmelsene. KOMSOMOL-folkene, derimot, ville ha innskrenkninger. Vi hadde et par møter til, men det ble ingen lettelser. Hvorfor? Tøværet som hadde preget forholdet mellom øst og vest tidlig på 1960-tallet, ble mot slutten av tiåret erstattet av en kaldfront. Vårt besøk i Moskva falt sammen med starten på denne.

En dag ville vi ut og se Den røde plass og andre sentrale deler av byen. Først fikk vi nei fra våre oppassere. Deretter ble det et kompromiss. Vi skulle få en tur, men de skulle være med. Vi ville innom det gamle og ærverdige GUM-handlesenteret. Det ble bygget i 1893 og var da en enestående severdighet i Europa. Nå var det ikke rare varetilbudet der, og det var dårlig med matvarer. Men ett sted var det spennende tilbud til en billig penge: i platebutikken. Her fant vi de fleste store russiske komponistene, Den røde hærs berømte mannskor, de fremste amerikanske jazzmusikerne som Louis Armstrong og mye mer. Vi kjøpte flere titalls plater.

Kvelden med den største opplevelsen var Bolsjoj-teateret med Tsjajkovskijs Svanesjøen, uendelig vakkert. Dagen etter var det tog til Leningrad (i dag St. Petersburg). Igjen grått og tåkete. Vi hang i vinduet for å se mest mulig av landsbygda – den var trist med mange, forfalne bygninger, og viste hvor håpløst kommunistlandbruket var.

Tilbake i Moskva ble hver enkelt av oss invitert til hjemmemiddag hos en diplomat som hadde tjenestegjort i våre respektive hjemland. Jeg husker leiligheten som om det var i går. Rød plysj på alle møbler, rødt tapet på veggene, mange og fine flasker på ett bord, og fin mat på et annet. Men det var ikke bare verten, diplomaten med Oslo-oppholdet bak seg, som var der. Det var også flere unge, blonde og kjærlige unge som viste meg stor oppmerksomhet. Jeg skjønte raskt at dette var en sexfelle jeg måtte ut av. Jeg spilte syk, fikk et plutselig anfall av magesmerter og ble kjørt tilbake til hotellet. Dagen etter reiste vi hjem.

Moskva, 2000. Sovjetunionen var gått i oppløsning. Jeltsin hadde vært president og snudd opp ned på det meste. Russland hadde et tiår bak seg med dramatiske endringer i landets historie. Norsk Folkehjelp hadde på denne tiden en samarbeidspartner i Moskva som hadde invitert på et arbeidsbesøk.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here