En merkelig måned for Burma

Igjen preges mars av vold mot demonstranter i Burma. Norges røst oppleves som merkelig stille denne våren.

© Scanpix
Ny Tid
Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 07.04.2015

Av: Aye Moe

Om kvelden den 13. mars demonstrerte burmesere i Norge mot regjeringen i Burma foran det norske Stortinget, i protest mot at fredelige studentdemonstrasjoner ble angrepet voldelig i Burma den 5. og 10. mars. Demonstrantene oppfordret Norge til å si klart i fra om at voldsbruk ikke er akseptabelt, og mente at Norge bør øve diplomatisk press på den burmesiske regjeringen for å ta ansvar for den brutale håndteringen av studentdemonstrasjonene. Dette er ikke den første burmesiske demonstrasjonen foran det norske Stortinget. En uke tidligere, lørdag 7. mars, foregikk en liknende markering, denne gangen fordi en fredelig demonstrasjon til støtte for studenter foran Yangon rådhus ble avsluttet med voldelige angrep av burmesiske myndigheter. Demonstrantene utstedte en uttalelse og ba Norge øve diplomatisk press på Burma. Deres håp var at Norge ville forstå deres bekymringer og prøve å få de burmesiske kollegaene til å slutte å bruke vold. Bare tre dager senere ble studentene terrorisert av politiet i Letpadan igjen. På sosiale medier sirkulerte bilder og videoer som viste stygge politiangrep på studenter, munker og journalister – men disse havnet aldri i norske nyhetsmedier.

Blodig mars. Siden november i fjor har studenter i Burma demonstrert flere steder i landet i protest mot den nye utdanningsloven, som de mener hindrer både akademisk frihet og studentenes rett til å organisere seg. Demonstrantene har krevd endringer i lovverket for å desentralisere skolesystemet, undervise i etniske språk og tillate dannelsen av studentforeninger. Norsk studentorganisasjon (NUS) støtter de burmesiske studentenes krav til utdanningsreformer. Studentene har forsøkt å diskutere med myndighetene, uten særlig suksess. I januar startet de en lang protestmarsj fra Mandalay til Yangon, der de mest fremtredende universitetene er plassert. Men i Letpadan, 130 kilometer nord fra Yangon, ble studentene omringet av politiet. Myndighetene nektet dem å marsjere videre til Yangon. Den 10. mars var politiets beskjed til studentene at de kunne marsjere til en nærliggende by, og deretter transporteres videre til Yangon. Folk som støttet studentene var fornøyde med nyheten, men det hele resulterte i at studentene ble slått og arrestert av politiet. Minst 127 personer, inkludert journalister og munker, skal være arrestert, og flere titalls personer skal være alvorlig skadet. Informasjonsminister Ye Htut bekreftet hendelsen, men sa at politiets handlinger var i samsvar med loven. Fem dager tidligere, den 5. mars, ble en støttedemonstrasjon i Yangon angrepet av politi og den forhatte borgervernbevegelsen Swan Ah Shin, som later til å ha gjenoppstått fra militærregimets dager. Audun Aagre, daglig leder i Burmakomiteen, sier følgende i en pressemelding: «Voldsbruken er helt uakseptabel, og sender assosiasjoner tilbake til regimets dager. Ytringsfrihet og forsamlingsfrihet er en fundamental politisk rettighet i et demokrati. Volden vi har sett de siste dagene står i sterk kontrast til det bildet burmesiske myndigheter har tegnet av reformprosessen.» Min Ko Naing, studentlederen av demokratiopprøret i 1988 som har tilbrakt sammenlagt 20 år i fengsel, er enig med Aagre. Han sier: «Våre erfaringer er at det eneste vi fikk fra myndighetene, var vold og arrestasjoner. Etter 27 år skjer det samme dessverre atter en gang i dette landet. Dette bør ikke skje igjen,» sier han, og legger til: «Hvordan kan vi stole på at Burma beveger seg mot demokrati?» Den 12. mars holdt mange fremtredende aktivister, inkludert Min Ko Naing, studenter, kunstnere, forfattere, munker og flere sivile samfunnsgrupper et møte i Yangon, der de fordømte regjeringens voldelige arrestasjoner. Aktivistene krever at regjeringen må ta ansvar dersom den virkelig respekterer grunnleggende menneskerettigheter. Aung San Suu Kyi, vinner av Nobels fredspris i 1991 og nå stortingsrepresentant, sier også at voldsbruken er helt uakseptabel, og at hendelsene bør granskes.

Varslingen fra FN. To uker før myndighetenes voldelige angrep i mars advarte FNs høykommissær for menneskerettigheter, Zeid Ra´ad Al Hussein, om at selv om den burmesiske kvasi-sivile regjeringen har lovet å avslutte æraen med politiske fanger, virker den nå innstilt på å fengsle en ny generasjon mennesker som søker å nyte de demokratiske frihetene de har blitt lovet. Men regjeringene som heiet på president Thein Seins politiske reform, lyttet ikke til advarselen. Like fullt viste Thein Sein-regjeringen at de bange anelsene var velbegrunnet. Få dager etter advarselen fra Zeid Ra´ad Al Hussein, slo den burmesiske regjeringen stygt ned på de fredelige demonstrasjonene. Advarselen fra FNs høykommissær pekte også på at Burma er på vei i feil retning, og sårt trenger å komme tilbake på riktig vei i landets demokratisk overgang. Verden virket imidlertid lite interessert i disse advarslene. Audun Aagre i Burmakomiteen stiller seg bak høykommissærens bekymring. «Jeg deler bekymringene til FNs spesialombud for menneskerettigheter. Vi ser at militæret tar stadig større plass, at nasjonalismen er økende og spilles politisk, og at krigen blusser opp, spesielt i nord. Det er legitimt å si at reformene har stoppet opp, men det er mer korrekt å si at reformene aldri var ment å bevege seg videre,» sier Audun Aagre.

Spesiell måned. Militæret hadde allerede tatt større makt da General Ne Win gjennomførte et kupp den 2. mars i 1962, som ødela landets demokrati. Ifølge de burmesiske veteranpolitikerne Dagon Taryar og Thakhin Thein Phay markerte mars 1962 begynnelsen på endringene i Burma. Mars måned oppleves ifølge dem som en meget spesiell måned i Burmas uavhengighetsbevegelse og menneskerettslige historie – det var måneden da forskjeller i ideologi og hensikt ble blottlagt. Både det burmesiske militæret og hele landet for øvrig var grunnlagt og ble ledet av general Aung San – far til Aung San Suu Kyi, som kjempet mot den japanske fasciststyrken 27. mars 1945.

«Voldsbruken er helt uakseptabel, og sender assosiasjoner tilbake til regimets dager.» Audun Aagre

Etter å ha fått uavhengighet fra britene ble datoen anerkjent av den første demokratiske regjeringen som Folkets Fascistiske Revolusjonsdag. Men etter det første militærkuppet 2. mars 1962, forandret militærregimet navnet til Tatmadaw Day (Hærens dag). Burmeserne opplever at de militære ikke bare beslagla makten, men også stjal datoen 27. mars. Hva det burmesiske folket og militæret uansett kan enes om, er at mars er revolusjonens måned i Burmas historie. Viktige politiske endringer i Burma har en tendens til å skje i mars.

Burmesisk vår. Den 13. mars 1988 ble ingeniørstudenten Ko Phone Maw skutt og drept av politiet på campusområdet ved Rangoon Institute of Technology, der han studerte. Som følge av drapet oppsto det studentorganisasjoner til støtte for demokrati og menneskerettigheter. Den 13. mars ble en spesiell minnedag for studenter og menneskerettighetsbevegelsen i Burma. Hvert år minnes burmesere rundt om i verden denne datoen som Burmas menneskerettighetsdag. Menneskerettighetsdagen feires også til minne om Ko Phone Maw, fordi hans død førte til det historiske, landsomfattende pro-demokratiopprøret i Burma i 1988, og dermed også var en foranledning til dagens politiske reformer i landet. Militærregimet og den nåværende regjeringen ledet av president Thein Sein anerkjenner imidlertid ikke dette som Burmas menneskerettighetsdag, som i 2015 har 27-årsjubileum. Myint Aye, som er burmesisk aktivist og bosatt i Oslo, forteller:  «Etter 27 år ser vi den kvasi-sivile regjeringen ledet av Thein Sein, en kraftig militær general fra det forrige militærregimet. Men studentene anses fortsatt som fiender. Fredelige demonstrasjoner blir brutalt slått ned på. Vår demonstrasjon er ikke bare 27-årsmarkeringen av Burmas menneskerettighetsdag, men også en demonstrasjon som fordømmer den nylige voldelige og brutale håndtering av de fredelige studentdemonstrasjonene.» Den burmesiske regjeringens perspektiv er at studentdemonstrasjonene er en konspirasjon av veterankommunister som ønsker å styrte regimet. De hevder at studentene styres av kommunister. Men helt siden militærkuppet i 1962 har studentdemonstrasjoner blitt stemplet som kommunistiske konspirasjoner og møtt med voldelige angrep. Også i demokratiopprøret i 1988, som ble ledet av studenter, mente regimet at det handlet om en kommunistisk konspirasjon. Militærregimets taktikk var å anklage motstanderne for å være enten kommunister eller neo-kapitalister. Selv Aung San Suu Kyi ble anklaget for å være neo-kolonialistisk på grunn av støtten hun hadde fått fra vestlige land. For øyeblikket benytter også Thein Sein-regjeringen kommunist-ordet når den trenger en beleilig anklage. De mottar selv støtte fra vestlige land, og har sluttet å anklage motstandere for å være neokolonialistiske. Moe Maung Maung Thiha, en av studentlederne fra 1988 og nå bosatt i Oslo, snakker om de demonstrerende studentene som en ny generasjon. De opplevde ikke 1988, men nektes muligheten til å leve i et demokrati – akkurat som han selv ble for 27 år siden. «Demonstrasjonene som pågår nå, kan uansett føre til positive endringer, slik tilfellet var for oss i mars 1988,» sier han.

Den burmesiske regjeringens perspektiv er at studentdemonstrasjonene er en konspirasjon av veterankommunister.

Norges rolle. Foreløpig er det bare USA som krever at Burma skal avslutte de voldelige angrepene på studenter, journalister, munker og andre fredelige demonstranter. Og det er bare Storbritannia og EU som har uttalt sine bekymringer vedrørende menneskerettighetssituasjonen i Burma. Blant burmesere i Norge hersker det nå forvirring over at Norge unnlater å fordømme de siste bruddene på menneskerettighetene. I flere år var Norge det første landet til å fordømme slike menneskerettighetsbrudd begått av regimet i Burma. Etter to demonstrasjoner foran Stortinget har ennå ikke burmeserne bosatt i Norge hørt noe fra norske politikere om de voldelige arrestasjonene i Burma. «Norges rolle i Burma er spesiell. Landet var tidligere en av de sterkeste støttespillerne for demokratibevegelsen i Burma – men var samtidig først ute til å omfavne regimets reformer. Norge har drevet kapasitetsbygging av myndighetene på områder der vi selv har næringsinteresser, for eksempel telekom og energi,» sier Audun Aagre. Burmeserne som demonstrerte foran Stortinget, er enige med Aagre. De er fortsatt positive til at Norge skal fokusere på menneskerettighetene samtidig som norske selskaper investerer ansvarlig slik at det kan ha en positiv effekt på Burmas utvikling. De er ikke sikre på om studentdemonstrasjoner i mars 2015 kan gi ytterligere positive endringer i Burmas skjøre demokratiprosess. Men de lurer på hvorfor Norge er merkelig stille denne gangen.

Kommentarer