En mer og mer nihilistisk verden

TEKNOLOGI: Verden blir mer og mer nihilistisk, da det blir stadig tydeligere at menneskeheten ikke evner å ta vare på den. Utfordringen Bernard Stiegler tar på seg er å vise veien til en alternativ antropologi – i praksis så vel som i teorien.

Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter per august 2018
Email: andersdunker.contact@gmail.com
Publisert: 01.03.2019
The Neganthropocene
Forfatter: Bernard Stiegler
Open Humanities Press, Storbritannia

The Neganthropocene er en samling av de nyeste artiklene til den franske filosofen Bernard Stiegler. Nye lesere blir ledsaget inn i dette filosofiske landskapet gjennom en grundig introduksjon av oversetteren Daniel Ross, som tilhører det stadig voksende miljøet av intellektuelle og aktivister som omkranser Stiegler. Kjernen i dette filosofiske landskapet befinner seg på instituttet for forskning og innovasjon (Institut de recherce et d’innovation) – et forskningssenter med kontorer på Centre Pompidou i Paris, samt Ars Industrialis som presenterer seg selv som en «internasjonal organisasjon for industriell åndspolitikk».

Både enkeltmennesket og samfunnet som helhet blir stadig mer pregetav algoritmer og automatisersystemer.

I Stieglers forfatterskap er spørsmålet om teknologi og innovasjon forbundet med en politiske og eksistensielle impulser. Hans egen filosofiske oppvåkning kom da han sonet en fengselsstraff for væpnet ran i årene 1978-83. I cellens ensomhet kom han fram til at tenkning, språk og skrift essensielt sett var teknologier som koblet ham til fellesskapet. Å tenke er å bidra til felleskapets stadige omarbeidelse av verden. Filosofien ble en vei en isolert tilstand der livet leves skjødesløst eller apatisk. Når livet behandles som noe likegyldig har vi å gjøre med det Nietzsche kaller nihilisme.Et sentralt argument i The Neganthropocene er at verden som sådan står i fare for å falle inn i en slik nihilistisk tilstand, da det blir stadig mer klart at menneskene ikke evner å ta vare på den. Nihilismen er ikke lenger bare en mental tilstand, men en strukturell patologi – en tendens mot kaos og selvdestruksjon bygget inn i selve industrisamfunnet og den globale kapitalismen.

Sivilisasjonens destruktive side

Menneskets destruktive side er ikke noe nytt, men henger sammen med menneskets teknologiske naturbeherskelse. I antropologen Claude Lévi-Strauss’ siste verker finner Stiegler en nedslående beskrivelse av mennesket: Helt siden introduksjonen av ilden for en million år siden har mennesket «ikke gjort annet enn og med liv og lyst bryte ned millioner av strukturer og redusere dem til en tilstand der de ikke lenger kan integreres.» Lévi-Strauss beskriver kulturens forbruk av naturen som en entropisk prosess, en bevegelse i retning av kaos. Entropi, som er et av hovedbegrepene i Stieglers bok, innebærer en bevegelse fra orden til uorden, der energi forbrukes og går tapt i prosessen, som når et bål brenner ned.Når fysikkens lov om entropi anvendes i kulturhistorien utvikler det seg et temmelig dystert verdensbilde: Alle verdens prosesser beveger seg mot en oppbrukt og oppløst tilstand tappet for potensiale. Dette er essensen i det vi nå kaller Antropocen – epoken der menneskets teknologier destabiliserer selv jordens geofysiske prosesser. Vår teknologiske livsform forstyrrer sårbare økosystemer, fremstiller giftige stoffer, utrydder dyrearter og bringer verden i uorden i et urovekkende tempo.

En vei ut av antropocen


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer