En mer og mer nihilistisk verden

TEKNOLOGI: Verden blir mer og mer nihilistisk, da det blir stadig tydeligere at menneskeheten ikke evner å ta vare på den. Utfordringen Bernard Stiegler tar på seg er å vise veien til en alternativ antropologi – i praksis så vel som i teorien.
Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter per august 2018
Email: andersdunker.contact@gmail.com
Publisert: 01.03.2019
The Neganthropocene
Forfatter: Bernard Stiegler
Open Humanities Press, Storbritannia

The Neganthropocene er en samling av de nyeste artiklene til den franske filosofen Bernard Stiegler. Nye lesere blir ledsaget inn i dette filosofiske landskapet gjennom en grundig introduksjon av oversetteren Daniel Ross, som tilhører det stadig voksende miljøet av intellektuelle og aktivister som omkranser Stiegler. Kjernen i dette filosofiske landskapet befinner seg på instituttet for forskning og innovasjon (Institut de recherce et d’innovation) – et forskningssenter med kontorer på Centre Pompidou i Paris, samt Ars Industrialis som presenterer seg selv som en «internasjonal organisasjon for industriell åndspolitikk».

Både enkeltmennesket og samfunnet som helhet blir stadig mer preget
av algoritmer og automatisersystemer.

I Stieglers forfatterskap er spørsmålet om teknologi og innovasjon forbundet med en politiske og eksistensielle impulser. Hans egen filosofiske oppvåkning kom da han sonet en fengselsstraff for væpnet ran i årene 1978-83. I cellens ensomhet kom han fram til at tenkning, språk og skrift essensielt sett var teknologier som koblet ham til fellesskapet. Å tenke er å bidra til felleskapets stadige omarbeidelse av verden. Filosofien ble en vei en isolert tilstand der livet leves skjødesløst eller apatisk. Når livet behandles som noe likegyldig har vi å gjøre med det Nietzsche kaller nihilisme.

Et sentralt argument i The Neganthropocene er at verden som sådan står i fare for å falle inn i en slik nihilistisk tilstand, da det blir stadig mer klart at menneskene ikke evner å ta vare på den. Nihilismen er ikke lenger bare en mental tilstand, men en strukturell patologi – en tendens mot kaos og selvdestruksjon bygget inn i selve industrisamfunnet og den globale kapitalismen.

Sivilisasjonens destruktive side

Menneskets destruktive side er ikke noe nytt, men henger sammen med menneskets teknologiske naturbeherskelse. I antropologen Claude Lévi-Strauss’ siste verker finner Stiegler en nedslående beskrivelse av mennesket: Helt siden introduksjonen av ilden for en million år siden har mennesket «ikke gjort annet enn og med liv og lyst bryte ned millioner av strukturer og redusere dem til en tilstand der de ikke lenger kan integreres.» Lévi-Strauss beskriver kulturens forbruk av naturen som en entropisk prosess, en bevegelse i retning av kaos. Entropi, som er et av hovedbegrepene i Stieglers bok, innebærer en bevegelse fra orden til uorden, der energi forbrukes og går tapt i prosessen, som når et bål brenner ned.

Når fysikkens lov om entropi anvendes i kulturhistorien utvikler det seg et temmelig dystert verdensbilde: Alle verdens prosesser beveger seg mot en oppbrukt og oppløst tilstand tappet for potensiale. Dette er essensen i det vi nå kaller Antropocen – epoken der menneskets teknologier destabiliserer selv jordens geofysiske prosesser. Vår teknologiske livsform forstyrrer sårbare økosystemer, fremstiller giftige stoffer, utrydder dyrearter og bringer verden i uorden i et urovekkende tempo.

En vei ut av antropocen

I kontrast til denne altomfattende entropien stiller Stiegler opp begrepet «negentropi». En av Stieglers forgjengere innen denne teorien om negativ entropi er fysikeren Erwin Schrödinger. I sin bok Was ist Leben? (1944) forstår Shcrödinger negentropi som kjennetegnet for alt liv. Når celler og organismer tar form bygger de opp et potensiale – en orden som bevarer energi og som dermed reverserer den entropiske driften mot kaos og oppløsning. Livet skaper teknikker for å holde døden og disintegrasjonen på avstand: et immunsystem, en regulert kroppstemperatur, en metabolisme som balanserer energiforbruket.

PLAYING WITH ARCTIC BEAR, NILS BO BOJESEN. LIBREXPRESSION. SE WWW.LIBEX.EU

Utfordringen Stiegler tar på seg er å vise veien til en alternativ antropologi, bygget på menneskets evne til å beskytte, integrere og hjelpe livet til å utfolde seg. Slik sett er «negantropocen» et oppløftende begrep: det står for en vei ut av den entropiske uorden som råder i antropocen gjennom kunnskap og nye levemåter. Veien må gå om en ny omgang med teknologien, preget av oppmerksomhet, overveielse og ansvar.

Tapt kunnskap, tapt kontroll

En slik vending er vanskelig, for slik den ytre verden blir rammet av teknologiske bivirkninger blir også vårt indre liv forstyrret av det digitale mediesamfunnet og informasjonsteknologien. I det digitale miljøet blir vår oppmerksomhet redusert til en ressurs, en vare som kan kjøpes og selges, mens evnen til overveielse og ansvar stadig oftere erstattes og tilsidesettes av nye teknologiske hjelpemidler og automatiske prosesser.

Det entreprenørene i Silicon Valley omtaler som «forstyrrende teknologier» – med World Wide Web, sosiale medier og smarttelefoner som kroneksempler – har endret forholdet mellom individet, kollektivet og verden. Samkvemmet mellom mennesker blir stadig mer preget av algoritmer som oftest er designet ut økonomiske interesser. Et diskret, men megetsigende eksempel er Facebook-feeden: algoritmene er innrettet på å holde deg innenfor det sosiale nettverket. Oppmerksomheten vår blir fanget slik at vi leter mindre aktivt på det lenke-baserte nettet. Vi blir gjort til kalkulerte deltakere i automatiske prosesser.

Tenkningens oppgave

Dette skjer også på et kollektivt nivå innen statsforvaltningen og økonomien – slik Alan Greenspans uttalelse etter finanskrisen i 2008 gjorde det klart: det digitale finanssystemet er, til tross for all dets kløktige mekanismer, utenfor menneskelig kontroll. Når vi virker ute av stand til å bremse et uregulert finanssystem og et løpsk forbrukersamfunn, lever vi i et samfunn på autopilot. Både tenkningen og ansvaret forvitrer, mens en kunstige idioten fører oss på livsfarlige villspor.

Når automatiseringen tar over aktivitetene våre og tar valg på våre vegne blir vi proletarisert. I Stieglers fortolkning av Marx’ begrep består proletariseringen fremfor alt i et tap av kunnskap – forståelsen av hvordan vi skal leve. Dermed mister vi også den aktive selvstendigheten som skulle gjøre oss til ansvarlige mennesker. Vi lar oss i stedet apatisk og skjødesløst lede av omstendighetene. I antropocen må tenkningen gjenoppta sin opprinnelige oppgave: å søke en kunnskap som tar vare på livet og leder oss i retning av sunnhet.

Til tross for hans dyptpløyende kritikk av algoritmenes administrasjon av livet og automatiseringen av samfunnet, er Stiegler på ingen måte ute etter å  forkaste ny teknologi. Faktisk forstår han politisk visdom som en langt på vei teknisk affære. Vi må holde tritt med og til og med være i forkant av den teknologiske utviklingen for å utvikle bedre livsteknikker. Målet må være å skape en kollektiv intelligens – det Marx omtalte som et «generelt intellekt» – som er på høyde med situasjonen og som kan snu samfunnets selvdestruktive tendenser.

Et lærende territorium

Stiegler har innledet et praktisk prosjekt i Plaine Commune, en sammenslått storkommune med 400 000 innbyggere, nord i Paris. Sammen med politiske ledere arbeider han for å omdanne området til et demokratisk laboratorium basert på digitale plattformer, et tiltak som har søsterprosjekter i Durham, England og Guayaquil, Ecuador. Målet er å utvikle det Amartya Sen kaller «kollektiv kapasitet», kunnskap som gir folk evnen til og demokratisk delta i utformingen av samfunnet. Snarere enn å måtte omstille seg til et system som er designet og diktert av kommersielle interesser, kan innbyggerne ta del i praktisk og sosial forskning, der de utvikler redskaper for å styre seg selv og leve bedre. Stiegler sammenligner det med et sykehus som er innrettet slik at pasientene gjennom tilbakemelding og forslag pleier en «syk institusjon»: pasientene går fra å være ofre og klienter til å bli leger og politikere.

Stadig oftere hører vi om «smarte» byer med en automatiserte infrastruktur – styrt av sensorer, algoritmer og automatiske systemer. Stiegler vil bruke disse teknologiene til det motsatte – til å av-automatisere samfunnet og skape en virkelig klok by – der borgernes blir brakt sammen for å overveie, utveksle kunnskap og samarbeide. Evnen til politisk deltakelse er det motsatte av en passiv nihilistisk likegyldighet. Resultatet skal bli hva Stiegler kaller et «lærende territorium», der eksperimentell kollektiv forskning vever enkeltmenneskene sammen med et lokalsamfunn, og der dette kollektivet blir vevet sammen med landskapet. Et neste trinn burde være å utvide prosjektet til å spre og aktivere økologisk kunnskap – et skritt i retning av en mer intelligent og omsorgsfull menneskehet: en «negentropisk» sivilisasjon.


Boken er tilgjengelig for gratis nedlastning på openhumanitiespress.org.

Gratis prøve
Kommentarer