«Da jeg laget dokumentarfilmen Taste the Waste i 2011, var det allerede et tema at spiselige mat ble til søppel, men det ble ikke diskutert i offentligheten. Jeg var den første som adresserte dette problemet,» sier Valentin Thurn, filmskaper og politisk aktivist. Jeg møter han på Potsdamer Platz mens filmfestivalen Berlinale pågår. «Jeg har nylig vært med på politikermøte i Berlin og diskutert mulige løsninger for foodsharing,» forteller han.
Taste the Waste tar for seg noen ubehagelige sannheter – nemlig at over halvparten av maten som produseres i Tyskland, ender i søpla. På årlig basis er snakk om 15 millioner tonn mat, til en verdi av 20 millioner euro. Mengden mat som kastes i Europa og Nord-Amerika, er nok til å mate alle verdens sultne mennesker tre ganger. Generelt er kjøtt det største problemet – og de landene der det spises mye kjøtt, er også de største synderne. Jo rikere landene er, desto større syndere er vi dessuten på dette feltet. India er landet som kommer best ut: Hadde alle hatt samme matvanene som der, kunne vi matet verdens befolkning minst to ganger.
Gjenvinner forkastet mat. Filmen Taste the Waste var ment som en praktisk pekepinn for å løse «the food waste»-krisen, og har resultert i omfattende organisering mot matsøppel. Siden 2012 har organisasjonen Foodsharing kjempet mot kasting av mat og matsøppel på alle nivåer, både fra produsenter til konsumenter. Målet er en matproduksjon uten matavfall overhodet. «Vi forsøker å vise hvor lett det er å håndtere såkalt matsøppel. Vi har laget en nettplattform som gjør det mulig for medlemmene å redde mat som ellers ville blitt kastet. Folk som har laget for mye mat eller skal på ferie, kan tilby over 100 000 brukere å komme og hente maten deres,» forteller han.
«Jeg har tenkt lenge på hva det kan komme av at så mye god mat kastes i stedet for å komme folk til gode. I løpet av de siste årene har vi opprettet et system med restauranter og matkjeder, der folk kan komme og hente mat som restaurantene og kjedene ellers ville kastet. Mange restauranter ville ikke være med på dette – men det er selvsagt ingen som står frem i offentligheten og si at de er imot det.»
Initiativet ble likevel såpass godt mottatt at det ikke tok lang tid før det ble større og mer organisert. «Vi begynte i det små, men stiftet Foodsharing og opprettet nettstedet foodsharing.de etter den overveldende responsen fra folk,» forteller Thurn.
«Forskjellen mellom ‘food banks’ og ‘foodsharing ’ er at ved førstnevnte må folk vise at de virkelig trenger maten. Det er ikke tilfelle ved foodsharing. Selvsagt er det folk som har lite penger som helst benytter seg av foodsharing, men i utgangspunktet kan man være millionær og få denne maten. Det er god mat, og alle kan forsyne seg av den,» sier Thurn.
Mengden mat som kastes i Europa og Nord-Amerika, er nok til å mate alle verdens sultne mennesker tre ganger.
Han forteller at organisasjonen også har oppfunnet konseptet FairTeiler, et distribusjonsnettverk som skal gi folk som ikke har tilgang til internett, mulighet til å delta i foodsharing. En FairTeiler består av en offentlig plassert hylle og et kjøleskap der folk kan plassere mat som er til overs. For tiden finnes det rundt 300 offisielle FairTeiler med tusenvis av frivillige som kan rense skap og frys på jevnlig basis og fylle dem med mat. «Vi har 12 000 frivillige – såkalte foodsavers. Hittil har over tre tonn med mat fra 2100 butikker, restauranter og bakerier blitt reddet fra å bli kastet,» forteller Thurn. «
Ett av mange problemer vi ser, er at flere supermarkeder til enhver tid har fulle hyller med matprodukter. Dette baserer de på psykologi – en form for forføring for å fremme konsum. Undersøkelser viser nemligat konsumenter er mer villige til å kjøpe et produkt i en fullstappet hylle med produkter enn et enkeltstående produkt i en relativ tom hylle,» sier han.
Mellom 10 og 50 prosent av maten i butikkene blir ikke engang sendt ut for salg, siden de ikke passer inn i de antatte konsumentønskene.
Flat struktur. I 2012 inngikk Foodsharing et samarbeid med et biologisk supermarked i Berlin, sammen med gruppen Foodsaving, som er grunnlagt av Raphael Fellmer som er bosatt i Stuttgart. «Etter et pengeløs reise fra Europa til Mexico – for å skape oppmerksomhet rundt vårt samfunn som er fullt av søppel – bodde jeg en periode i Mexico City og startet med foodsaving der,» forteller Fellmer. «Jeg gikk til restauranter og bakerier i Mexico City og plukket opp mat som de ikke kunne selge lenger. Samtidig hørte jeg at det skjedde noe lignende i Berlin.»
Fellmer understreker viktigheten av en flat struktur og en ubyråkratisk, demokratisk organisasjon.
Det var han som tok initiativet til å hente mat fra supermarkeder i Berlin. «Jeg tror liknende ting har skjedd i en årrekke, men ikke på en såpass organisert måte. Tusenvis av frivillige har nedlagt 600 000 timer med frivillig arbeid knyttet til dette. Siden 2012 har vi hatt mer enn 260 000 food waste pick-ups i Tyskland. Vi vil at folk skal fokusere på å hente mat, ikke fylle ut skjemaer. Vi har så mye mat at vi uten problemer kunne matet alle menneskene på kloden. I Europa og Amerika spiser hver person i gjennomsnitt 60–70 kilo kjøtt hvert år. Det er for mye for verden. Så mye kjøtt kan vi ikke produsere engang, så vi må importere. Det beste er om verden hadde spist en plantebasert diett,» sier han. «Med over sju milliarder mennesker på jorden, er ikke kapitalismen lenger et bærekraftig system.» Valentin Thurn påpeker at det nylig kom en lov i Frankrike som forbyr supermarkeder å kaste spiselig mat. «Vi håper på å få innført den samme loven i Tyskland,» sier han.I fjor laget også Thurn også filmen 10 Billions – What’s On Your Plate?, der tittelen spiller på at vi vil være 10 milliarder mennesker på kloden innen år 2050. I denne filmen, som nylig hadde internasjonal premiere, besøker Thurn blant annet matproduksjonssteder i Afrika og i USA. Et viktig budskap i filmen er at problemet med næring av verden ikke bare er antallet mennesker på kloden – men først og fremst menneskenes økologiske fotavtrykk.
