«Ikke en tomme østover.» I februar 1990 ble disse ordene sagt av USAs utenriksminister James Baker til Mikhail Gorbatsjov. Men var dette å oppfatte som et løfte som siden ble brutt? Eller var det overhodet et løfte? Ifølge denne forfatteren, som blant annet er historieprofessor ved John Hopkins School of Advanced Historical Studies, ble ordene ytret rent hypotetisk, som et slags hvis-så-utsagn med et åpent spørsmål til slutt: «Hva hvis du lar din del av Tyskland gå, og vi blir enige om at NATO ikke skal bevege seg en tomme østover?»
Putin i Dresden
Boken Not One Inch av Mary Elise Sarotte åpner med at Vladimir Putin i 1989 bestemmer seg for å gjøre hva som helst for å forsvare sovjetisk territorium. Berlinmuren faller, Øst-Tyskland kollapser. I KGBs hovedkvarter i Dresden sitter Putin og engster seg over at bygningen og hovedkvarteret snart vil stå for fall. Bygningen er full av hemmeligstemplede dokumenter. Dokumentene inneholder opplysninger om spionasje mot vestlig høyteknologisk industri, men ikke bare det: De viser også at sovjetisk etterretningstjeneste har hatt kontakt med Røde Armé Fraksjon (RAF) – og støttet organisasjonen med penger og annet militært utstyr, og ikke minst: utnyttet Dresdens geografisk sett bortgjemte beliggenhet til å planlegge utrenskninger av politiske fiender. Dresdens hovedkvarter ble også brukt som skjulested for å planlegge anslag mot hovedfienden NATO. Putin ringer Sovjets militære hovedkvarter i samme by for å få hjelp. Vedkommende i den andre enden nekter imidlertid å strekke ut en hjelpende hånd uten offentlig godkjennelse fra Moskva – og fra Moskva er det taust. Utenfor står det folk som protesterer mot Sovjets tilstedeværelse i Øst-Tyskland. Putin går ut døren og blir stående og stirre ut i luften. Så sier han: «Enhver som trer innenfor disse dørene, vil bli skutt.»
Dokumentene viser også at sovjetisk etterretningstjeneste har hatt kontakt med Røde Armé Fraksjon – og støttet organisasjonen med penger og annet militært utstyr.
Deretter blir absolutt alle hemmeligstemplede og graderte dokumenter brent i flere dager. I årevis forfølges han av ordene «Moskva er taust»: Hvorfor forsvarte ikke Russland seg mot sine fiender? Det eneste forsvarlige, mener Putin, er et sterkt og offensivt Russland som ikke lar seg overkjøre av USA.
Sarottes oppgave har blant annet vært å forklare hvorfor denne gylne muligheten til åpenhet og samarbeid mellom øst og vest aldri ble realisert. Ti år senere sto demarkasjonslinjen mellom NATO-land og Russland tydelig og fast, mens Ukraina og andre postsovjetiske stater havnet i en gråsone mellom øst og vest. Forfatteren er imidlertid klar på at det ikke var NATOs utvidelse alene som skapte avstanden mellom Russland og USA, men en rekke andre forhold, som blant annet Bosniakrigen. Så vidt jeg kan vurdere, utelater ikke forfatteren en eneste viktig detalj. Og Sarotte demonstrerer grundige kunnskaper, i både bredden og dybden. Man kan heller ikke arrestere henne for å holde for sterkt med verken Russland eller USA.
10. februar 1990 ble Tysklands gjenforening proklamert, men uten at det ble gjort klart hvilken side landet skulle stå på. Som kjent endte det med at Tyskland hovedsakelig styrket samarbeidet med USA. Gorbatsjov svekket sin politiske posisjon ved å gi et gjenforent Tyskland fri mulighet til selv å velge hvilken side landet ville plassere seg på politisk.
Jeltsin og Clinton
Et av de mest ikoniske øyeblikkene i moderne historie er da Jeltsin og Clinton står sammen foran inngangen til Det hvite hus i 1995 og Bill Clinton begynner å le. Det fortelles ikke i boken hva Bill Clinton lo av, men ifølge forfatteren ble dette øyeblikket en ydmykende opplevelse for Vladimir Putin: «USA ler av Russland. Dette må aldri skje igjen! Med meg som leder skal Russland sette seg i respekt i verdens øyne. Ingen skal lenger le av Russland, og aldri av det russiske lederskapet.»
At Clinton lo av Jeltsin, er svært lite trolig. Clinton så på Jeltsin som den best mulige samarbeidspartneren for fred. Sarotte forteller inngående om Jeltsins eskapader, men også om gjensidig respekt mellom de to lederne. En full Jeltsin var etter Clintons mening et langt bedre alternativ enn noen av de andre edruelige sovjetiske lederne.
Det var ikke alene NATOs utvidelse som skapte avstanden mellom Russland og USA.
For den som ønsker å forstå hvordan det endte opp med at Ukraina ble okkupert av Russland under Putin, handler et av de mest interessante kapitlene i boken om Partnership for Peace. Det var en avtale om at land som ønsket NATO-samarbeid, kunne inngå en form for løsere allianse med NATO, men uten å få den viktige artikkel 5-garantien.
Man bør kanskje prøve å forstå Ukrainakrigen som en logisk konsekvens av at den tidligere kalde krigens virkelighet egentlig ikke forsvant fra verdenskartet. Selv om den kalde krigen i et avgjørende øyeblikk så ut til å opphøre takket være samarbeidet mellom Jeltsin og Clinton, så gikk det altså ikke slik – av grunner som denne boken forklarer godt og detaljert.
