Alle de norske universitetene sendte delegasjoner til Beijing. Blant disse var Lars Svendsen med innlegget «Being Human», der han tok opp spørsmål om grenser mellom mennesker og andre levende vesener, Gunnar Skirbekk med et foredrag om global filosofihistorie, og Oda Tvedt, som skriver en doktoravhandling om Platons kritikk av demokratiet. Selv ble jeg invitert til konferansen av det amerikanske Karl Jaspers Society og holdt et foredrag om filosofene Karl Jaspers og Hannah Arendts forståelse av humanitet – for begge står kommunikasjon helt sentralt for at mennesket skal lykkes med å leve sammen i verden.
Teori og praksis
Hvordan kan vi lære å være mennesker? På filosofikonferansen handlet det også om hva Vesten kan lære av Østen – og omvendt. Gir det for eksempel mening å oversette det engelske begrepet «gender» til kinesisk? Den amerikanske filosofen Judith Butler, som første kvinnelige foredragsholder for den nyopprettede Simone de Beauvoir Lecture, påtok seg oppgaven å undersøke hva som skjer når begrepet eksporteres til hele verden og finner inngang i forskjellige samfunn og kulturer. Omvendt viser det seg at det for mange kinesere ikke er et teoretisk spørsmål det å lære å være menneske: I et land der konfusianisme står sterkt, er det ikke uvanlig at forretningsfolk skolerer seg i konfusiansk forretningsetikk.
Flere seksjoner hadde Karl Marx som tema – bemerkelsesverdig mange av disse hadde kinesiske foredragsholdere. Kina er en ettpartistat, og ytringsfrihet står ikke høyt i kurs. Dette fikk jeg illustrert en morgen på vei til konferansen: Ved ankomsten til China National Convention Center (CNCC) sto en liten gruppe mennesker utenfor inngangen, og en av dem stakk hurtig en løpeseddel inn i hånden min. Jeg rakk ikke engang å lese overskriften før den ble snappet fra meg. «Gjerningspersonen» ble tatt hånd om, slik at det ble umulig for meg å snakke med ham. Alt skjedde så fort at jeg lurte på om det virkelig hadde skjedd. Hva var det gruppen utenfor senteret ikke fikk lov til å fortelle oss? Spørsmålet dukket opp på ny da jeg bare kunne identifisere kinesiske medier utenfor konferansen – utenlandsk media var påfallende fraværende.
Når tusenvis av kinesere, koreanere, indere, amerikanere og europeere strømmer gjennom sikkerhetsslusene inn i CNCC for å diskutere hvordan vi lærer å være mennesker – og å drøfte menneskerettigheter – ja, da blir kontrasten mellom den akademiske samtalen og sensuren utenfor inngangen påtrengende.
Sikkerhet og kontroll
Selvsagt forventet jeg en sikkerhetskontroll da jeg landet på Beijings internasjonale flyplass. Sikkerhetskontrollen ga også mening ved ankomsten til CNCC, som ikke bare huset filosofikonferansen, men også minst én konferanse til. Men spørsmålet om hvorvidt det var forsvarlig at jeg kom akkurat hit, til Beijing, for å diskutere learning to be human, trengte seg på.
En dannelsesreise fordrer vilje til å lytte til innbyggernes fortellinger.
Det jeg vet, er at jeg ikke angrer på reisen. For det første angrer jeg ikke fordi møtet med Kinas rike kultur- og sivilisasjonshistorie gjorde et sterkt inntrykk – utflukten til den forbudte by, besøket på Kinas nasjonalmuseum med de fascinerende hestene fra Tang-dynastiet (618–907), å se himmeltempelet (ferdig i år 1420) og sommerpalasset, som ligger ved en sjø jeg gikk langs, i keiserens rikt dekorerte og overdekkede ganger. Jeg tenker også på besøket hos den statlig eide Cloisonné-fabrikken, som lager vakre vaser og har klenodier utstilt i fabrikkutsalget. Og ikke minst det å oppleve den kinesiske muren utenfor Beijing. Det sies at det å reise er dannelse. Dette innebærer ikke bare å møte landets kulturelle skattekammer – det innebærer også å ha vilje til å lytte til innbyggernes fortellinger.
Kinesere er umåtelig glad i sine barn, kanskje fordi det en viss periode bare var lov til å ha ett barn. For å være ærlig hadde jeg ikke reflektert over ettbarnspolitikken før jeg reiste til Beijing. Mitt møte med vår guide Maggi på turen til den forbudte by fikk meg imidlertid til å reflektere over relasjonen mellom det private, staten, familien og politikken. Hun fortalte at hun var barn nummer to, til tross for den strenge familiepolitikken. Staten betalte for hennes bror, den førstefødte. Maggi uttrykte stor glede over å ha en bror, for når foreldrene en gang gikk bort, ville hun fremdeles ha en nær slektning – i motsetning til alle landets enebarn. Hun la til at kinesiske myndigheter nå tillater to barn, og at hennes andre er en jente på knapt ett år.
Før Maggie delte dette, tenkte jeg at ettbarnspolitikken var en fornuftig begrensning, siden vi også bør evne å produsere nok mat til alle i verden. Men hennes historie etterlot meg med mer eksistensielle spørsmål om hva det innebærer å vokse opp – og å bli gammel – uten søsken.
Kommunikasjon
I tillegg angrer jeg ikke på reisen fordi den til de grader gjorde meg bevisst på hvor sentralt språket er – og at vi burde lære oss flere språk. Det å kunne meddele seg, å kunne uttrykke hvem man er og hvordan verden ser ut fra ens eget ståsted, kjennetegner en som menneske. Å lære å være menneskelig forutsetter livsbetingelser som garanterer frihet til å møtes til offentlige samtaler, debatt og meningsutveksling. Slik får man mulighet til å knytte seg til mennesker som deler ens egne prinsipper, og få en rettesnor for handlinger som bidrar til at verden kan bli et humant sted for alle. Dette forutsetter at det offentlig rom fungerer som et møtested for utveksling av argumenter – og motargumenter. Ikke fordi vi har rett til å si hva som helst, men fordi ingen av oss alene kan forstå verden adekvat i all sin virkelighet. Det er vi ikke i stand til, siden verden for meg, og hver enkelt, viser seg kun i ett perspektiv – nemlig det som korresponderer med vårt eget ståsted. Hvis vi ønsker å se og erfare verden slik den virkelig er, må vi innse at verden deles av mange mennesker og samtidig oppleves forskjellig av den enkelte. Verden forstår vi i den grad mange kan snakke om den og utveksle meninger og perspektiver med hverandre – igjen og igjen. Det var denne innsikten Hannah Arendt formulerte, og som trengte seg på i spenningen mellom tilværelsen innenfor og utenfor konferansesenteret i Beijing.
Uten at hun utdypet hva hun mente, tilføyde hun at når landet styres av ett parti, er det ikke behov for å engasjere seg politisk.
Og det var nettopp det jeg opplevde under mitt korte opphold i Beijing: at min evne til å utveksle meninger og å høre hvordan andre opplever verden, hovedsakelig ble begrenset til debattene filosofene førte inne i konferansesalen. Med en gang jeg beveget meg utenfor, var jeg avhengig av at folk snakket engelsk, hvilket de i varierende grad gjorde. For meg var dette en ny erfaring, siden jeg aldri før har reist til et land hvor jeg ikke kan forstå et eneste ord.
Glimt av fremtiden?
Utenfor konferansesenteret møtte jeg ikke bare den kinesiske sivilisasjonens rike historie, men også det moderne samfunnets virvlende konsum. I Wangfujing Main Street – en av Beijings store handlegater, som noen sammenlikner med Champs-Élysées i Paris – finner man i dag butikker med motemerker som Gucci og andre. Gaten virker som en magnet på både kinesere og tilreisende. I og for seg er det ikke noe galt, tenker jeg, det å bruke penger på dyre ting som klær av fineste silke. Arbeid og konsum er på en måte to sider av samme sak. Det er en del av kapitalismens logikk. Vi konsumerer Kinas produksjon i vestlige land, og etter hvert tjener flere og flere kinesere godt nok til å kunne kjøpe vakre produkter som silke, perler eller hva nå hjertet måtte begjære. Hvorfor følte jeg meg da ikke helt veltilpass i denne handlegaten? Det finnes jo tilsvarende handlegater i både London, New York, Paris og Roma. Kanskje mitt forbehold har noe å gjøre med det en annen guide fortalte, nemlig at arbeidsdagene i Kina er aldeles for lange, og at det kan ta ti år eller mer før man har spart nok til en leilighet. Husvære burde egentlig være en basisrett for ethvert menneske, og kanskje ikke minst i det kinesiske samfunnet, som forstår seg selv som sosialistisk.
Tankene mine dreier inn på politikken, siden samfunnets retning styres av politiske føringer. Da jeg spurte guiden om hva som er sosialistisk med dagens Kina, merket jeg meg at hun svarte «en kinesisk utgave av sosialisme». Uten at hun utdypet hva hun mente, tilføyde hun at når landet styres av ett parti, er det ikke behov for å engasjere seg politisk. Det høres logisk ut, og da er det egentlig ganske fornuftig å legge alt engasjement i den private lykken. Og da lurer jeg på om jeg under mitt korte besøk i Beijing har fått et glimt av en fremtid hvor arbeid og konsum styrer livet – så vel i Vesten som i Østen. Eller har vestlige samfunn, for eksempel det norske, en politisk tradisjon som er stabil nok til at demokratiet, med aktiv deltakelse fra sine borgere, har en reell sjanse til å overleve? Eller er vi allerede på vei til å miste det offentlige rom, uten engang å merke det?
En reise er dannelse. Kanskje blir blikket på ens eget land skjerpet når man kommer hjem.
Mahrdt er statsstipendiat og filosof. helgard.mahrdt@iped.uio.no