Nils Petter Gleditsch:
Mot en mer fredelig verden?
Pax Forlag, 2016
I den nye boken Mot en mer fredelig verden? tar fredsforsker Nils Petter Gleditsch et oppgjør med tre teorier som er sentrale for mange som beskjeftiger seg med studier av fredsspørsmål og internasjonal politikk: Den marxistiske analysen av at motsetningene i kapitalismen fører til krig, den realistiske skolens analyse av at normaltilstanden mellom stater består av konflikt, og den tradisjonelle fredsforskningens antakelser av at sentrale utviklingstrekk i det moderne samfunnet fører til økt grad av konflikt. Mot disse analysene setter Gleditsch frem teorien om den liberale og demokratiske freden, som hevder at stater med frie markeder og parlamentariske valg som deltar i internasjonale organisasjoner er fredeligere enn andre, både i sine interne forhold og i forhold til andre stater. Gleditsch begrunner tesen ved å vise til en omfattende mengde med statistikk som viser at verden er blitt et fredeligere sted de senere årene, særlig etter den kalde krigen. Målet med boken er å bidra til å gjøre fredsforskningen mer sannferdig, slik at vi kan lære hva som faktisk virker for å skape mer fred i verden.
Realisme vs. liberalisme. Hovedtesen som presenteres i boken er at demokratiske land sjelden eller aldri havner i krig med hverandre, at demokratiske land har mindre sjanse for borgerkrig og folkemord, at stater som handler sammen basert på frie markeder har mindre sjanse for å havne i krig, og at integrasjonen i FN og andre flerstatlige organisasjoner minsker sjansen for krig. Det siste er det lett å være enig i; det andre oppfatter jeg som mer kontroversielt.
Gleditsch er klar på at den liberale ideen om å spre demokrati og markedsøkonomi gjennom krig er forfeilet og skadelig, og at utviklingen de seneste par årene ser ut til å tale imot tendensen mot en fredeligere verden. Han holder likevel fast på at den liberaldemokratiske freden ser ut til å vinne igjennom på sikt. Den viktigste innvendingen fra den realistiske skolen, som Gleditsch sier seg uenig i uten å gjøre særlig mye for å tilbakevise den, er at den demokratiske freden bør betraktes som noe midlertidig heller enn noe konstant. Den var basert på en taktisk allianse mot de kommuniststyrte maktene i Warszawapakten og Kina, og etter den kalde krigen på USAs enerådende stilling som supermakt, som nå i økende grad i blir utfordret av Russland og Kina.
I atomvåpnenes tid bør en være forsiktig med å hevde at sannsynligheten for å bli drept i krig er blitt mindre.