En liberal fredsteori

Fredsforsker Nils Petter Gleditsch vil gjøre faget sitt mer sannferdig, og lære oss hva slags fredsarbeid som faktisk virker.

Aslak Storaker
Storaker er skribent for Ny Tid.

Nils Petter Gleditsch:
Mot en mer fredelig verden?
Pax Forlag, 2016

 

mot%2ben%2bmer%2bfredelig%2bverdenI den nye boken Mot en mer fredelig verden? tar fredsforsker Nils Petter Gleditsch et oppgjør med tre teorier som er sentrale for mange som beskjeftiger seg med studier av fredsspørsmål og internasjonal politikk: Den marxistiske analysen av at motsetningene i kapitalismen fører til krig, den realistiske skolens analyse av at normaltilstanden mellom stater består av konflikt, og den tradisjonelle fredsforskningens antakelser av at sentrale utviklingstrekk i det moderne samfunnet fører til økt grad av konflikt. Mot disse analysene setter Gleditsch frem teorien om den liberale og demokratiske freden, som hevder at stater med frie markeder og parlamentariske valg som deltar i internasjonale organisasjoner er fredeligere enn andre, både i sine interne forhold og i forhold til andre stater. Gleditsch begrunner tesen ved å vise til en omfattende mengde med statistikk som viser at verden er blitt et fredeligere sted de senere årene, særlig etter den kalde krigen. Målet med boken er å bidra til å gjøre fredsforskningen mer sannferdig, slik at vi kan lære hva som faktisk virker for å skape mer fred i verden.

Realisme vs. liberalisme. Hovedtesen som presenteres i boken er at demokratiske land sjelden eller aldri havner i krig med hverandre, at demokratiske land har mindre sjanse for borgerkrig og folkemord, at stater som handler sammen basert på frie markeder har mindre sjanse for å havne i krig, og at integrasjonen i FN og andre flerstatlige organisasjoner minsker sjansen for krig. Det siste er det lett å være enig i; det andre oppfatter jeg som mer kontroversielt.

Gleditsch er klar på at den liberale ideen om å spre demokrati og markedsøkonomi gjennom krig er forfeilet og skadelig, og at utviklingen de seneste par årene ser ut til å tale imot tendensen mot en fredeligere verden. Han holder likevel fast på at den liberaldemokratiske freden ser ut til å vinne igjennom på sikt. Den viktigste innvendingen fra den realistiske skolen, som Gleditsch sier seg uenig i uten å gjøre særlig mye for å tilbakevise den, er at den demokratiske freden bør betraktes som noe midlertidig heller enn noe konstant. Den var basert på en taktisk allianse mot de kommuniststyrte maktene i Warszawapakten og Kina, og etter den kalde krigen på USAs enerådende stilling som supermakt, som nå i økende grad i blir utfordret av Russland og Kina.

I atomvåpnenes tid bør en være forsiktig med å hevde at sannsynligheten for å bli drept i krig er blitt mindre.

Det er mer overbevisende når forfatteren imøtegår Samuel Huntingstons tese om sammenstøt mellom sivilisasjoner. Gleditsch vedgår at andelen konflikter som involverer muslimske stater og opprørsgrupper er økende, men viser at dette skyldes nedgang i antall konflikter andre steder, at det dreier seg mer om en «borgerkrig innenfor islam» enn en krig mellom ulike religioner, og at tre av de fire største muslimske statene (Indonesia, India og Bangladesh) ikke har noen slik form for borgerkrig. Han leverer også beroligende (teknologi- og sivilisasjonsoptimistiske) motforestillinger mot at økt ressursknapphet med nødvendighet må føre til flere væpnede konflikter.

Tydelig nedgang i antall drepte. Gleditsch leverer overbevisende tall på at antallet drepte i krig og konflikt har vært nedadgående i lang tid, både i relative og absolutte tall: Han viser til at det i den første femårsperioden etter andre verdenskrig ble drept rundt 450 000 mennesker hvert år, mens det i femårsperioden som endte i 2014 ble drept rundt 50 000 hvert år. Mens det på 1800-tallet ble betraktet som normal og lovlig statspraksis å erobre fremmed territorium gjennom krig, blir slike erobringer i dag avvist av det internasjonale samfunnet gjennom FN. Antallet konflikter har lenge vært synkende, og av de væpnede konfliktene som finnes i dag, har mange sin opprinnelse helt tilbake til 1940- og 1960-årene. Også antallet drepte i folkemord og som følge av kriminalitet har vært nedadgående. Samtidig har verden opplevd store fremskritt i nedgang av bruk av dødsstraff, slaveri og tortur.

Noe mer problematisk blir det når forfatteren skriver at «sannsynligheten for å bli drept i krig, verden sett under ett, blir stadig lavere og var cirka 200 ganger høyere i 1916 enn i 2014». Det er helt sikkert riktig at andelen mennesker som ble drept var 200 ganger høyere i 1916. Men i atomvåpnenes tid bør en være forsiktig med å overføre dette direkte til at sannsynligheten for å bli drept er blitt mindre. En mulig forklaring på nedgangen i antall kriger som Gleditsch ikke bruker særlig plass på å drøfte, er at den teknologiske utviklingen har gitt muligheter for gjensidig ødeleggelse som er mye større enn tidligere. Dersom Cubakrisen for eksempel hadde endt i atomkrig, noe som må kunne sies å ha vært en reell mulighet, ville denne statistikken blitt blåst i fillebiter. Blir det ikke da også feil å si at sannsynligheten for å bli drept i krig var mindre i 1962 enn i 1926?

En annen innvending, som forfatteren også innrømmer, er at nedgangen i antall drepte i hovedsak skyldes nedgang i konfliktnivået i Øst-Asia. De toneangivende statene der er ikke demokratier, og selv om de i en viss forstand er kapitalistiske er de også preget av en sterk statlig regulering av økonomien.

Marxistisk imperialismeteori. Gleditsch bruker liten plass på å drøfte den marxistiske analysen av at de kapitalistiske landenes konkurranse om markeder, råstoffer og interessesfærer fører til krig, til tross for at han begynner boken med å forkaste teorien. Begrunnelsen virker både lettvint og ahistorisk: at andre verdenskrig ble startet av to stater som «begge i navnet bekjente seg til sosialismen», nemlig Sovjetunionen og Nazi-Tyskland. At Sovjetunionen kan regnes som medskyldig i krigsutbruddet oppfatter jeg som en særs kontroversiell påstand, særlig med tanke på at Stalin i årevis hadde gjort mislykkede forsøk på å danne en allianse med Frankrike og Storbritannia for å stagge Tyskland. At nazistene bekjente seg til en form for «sosialisme» er rent ordkløveri; de fascistiske statene var alle bygd på prinsippet om privat eiendomsrett til produksjonsmidlene og produksjon for et kapitalistisk marked.

I sitt forsvar for kapitalismen som fredsskapende legger Gleditch stor vekt på at to stater som integreres i et felles marked også får mer å tape på å gå til krig med hverandre. Det klassiske eksempelet er den økonomiske integrasjonen mellom Frankrike og Vest-Tyskland etter andre verdenskrig. Det kan godt være noe i at fellesmarkeder minsker faren for krig internt, men etter min vurdering kan det også føre til økte motsetninger og fare for krig eksternt. Den væpnede konflikten i Ukraina har for eksempel i stor grad sin bakgrunn i konkurransen mellom to ulike fellesmarkeder, Den europeiske union på den ene sida og Den eurasiatiske union på den andre. Selv om faren for krig internt i disse markedene muligens reduseres, kan faren for krig øke i stater der gjensidig utelukkende fellesmarkeder begge søker å etablere innflytelse, som i Ukraina.

Fellesmarkeder kan kanskje minske faren for krig internt, men også føre til økte motsetninger og fare for krig eksternt.

Tull med tall. Et svært interessant problem som tas opp i boken er at antall drepte i kriger ofte er usikre, og at de kan brukes politisk for å legitimere støtte til ulike parter i en konflikt. I forkant av krigen mot Jugoslavia i 1999 verserte det tall på at opp til 225 000 kosovoalbanere var blitt drept i etnisk rensning, mens krigsforbrytertribunalet i etterkant kom frem til et tall på 2788. Gleditsch nevner også at tallene på drepte i borgerkrigen i Kongo er blitt estimert til alt fra 200 000 til 3,9 millioner, og at overdødeligheten etter USAs invasjon av Irak frem til 2006 er blitt estimert til fra så høyt som 650 000 til så lavt som 55 000. I det hele tatt kommer boken med kloke formaninger mot å være for skråsikker i ens tiltro til både eksperter og statistikk.

På tross av mine tidligere nevnte innvendinger er det bare å slå fast at Nils Petter Gleditsch har levert et nøye gjennomarbeidet, tankevekkende og provoserende forsvar for teorien om den liberale freden som er vel verdt å bruke tid på.

---
DEL