Bestill sommerutgaven her

En lenge varslet krig

Avatar photo
Ola Tunander
Tunander er professor emeritus fra PRIO. Se også wikipedia, hos PRIO, samt en bibliografi på Waterstone
UKRAINA / Det kan synes som om Vesten, som Ikaros i sin ungdommelige hybris, har fløyet for nær solen. Prinsippet om suverene staters selvbestemmelse kan ikke gå på bekostning av andre staters sikkerhet.

Allerede for 20 år siden, sto det klart for alle som studert sikkerhetspolitikk, at en NATO-utvidelse mot øst før eller seinere ville føre til krig. Avtalen om Tysklands samling i 1990 sa at NATO ikke kunne flytte frem til den østlige delen av Tyskland. En utvidelse bortenfor Tyskland, til Sentral-Europa, var helt uakseptabel. Moskva fikk løfter fra alle vestlige ledere om at dette aldri ville skje. Mannen bak NATOs politikk under den kalde krigen, George Kennan, beskrev i 1997 en NATO-utvidelse mot øst som et feilgrep av «episke proporsjoner». Den som mot formodning ikke skulle ha fått med seg at det ville føre til krig, ble minnet om det ved Vladimir Putins tale i München i 2007. Et NATO-medlemskap for Ukraina og Georgia ble straks omtalt som «en rød linje», hvilket betyr at Moskva ville forhindre en NATO-utvidelse til Ukraina med militærmakt, om nødvendig med atomvåpen. I 2014 foreslo Henry Kissinger en finsk (nøytralitets)løsning for Ukraina. Han advarte mot at Ukraina kunne bli medlem av NATO. Det har vært mer enn 25 år av advarsler fra russisk side. I dag har Russland gått inn i Ukraina. Det som burde forbause oss, er at Russland har ventet så lenge.

Den umiddelbare grunnen for innmarsjen synes å være den uholdbare situasjonen for de russiskspråklige separatistene i Donetsk-Lugansk. Minsk-avtalene mellom Ukraina, Russland, Frankrike og Tyskland fra 2014-2015 ville gi de russiskspråklige republikkene lokalt selvstyre. USA og mektige grupper i Ukraina ville forhindre avtalen og ta utbryterrepublikkene med makt. For Russland var dette uakseptabelt.

Men for Moskva var det antagelig enda viktigere at russisk kontroll av det østlige Ukraina ville gjøre Ukrainas grense omstridt. Dette ville gjøre det praktisk talt umulig for Ukraina å søke medlemskap i NATO. Det ville stille NATO foran en umiddelbar krig med Russland. Samtidig ville Moskva at de russiskspråklige stemmene i det folkerike Øst-Ukraina fortsatt kunne vinne valg, som man gjorde da Viktor Janukovitsj seiret i 2010. Hvis russiske styrker ønsker å okkupere det østlige Ukraina (noe Putin har benektet) betyr det at man må ha gitt opp håpet om et godt naboskap.

Vi vil stå foran en blodig konflikt. Men konflikten handler ytterst sett ikke om Ukraina, men om hvilken sikkerhetsarkitektur Europa skal ha.

Den vestlige verdens retorikk

Det kan synes som om Vesten, som Ikaros i sin ungdommelige hybris, har fløyet for nær solen. Ikaros hadde festet vinger til kroppen sin med voks, men voksen smeltet av solstrålene. Han styrtet og druknet i havet.

Vestlige land styres i dag av en generasjon som ikke forstår at atomvåpen er en realitet. Disse ledere sier at enhver stat er helt suveren og selv kan velge alliansetilhørighet uten å bry seg om følgene dette kan ha for nabolandet. Ukraina skal fritt kunne velge å bli medlem i NATO, mener man, uten å bry seg om russernes sikkerhetsbehov. Denne hybris, denne tanke, som i det siste har blitt opphøyet til dogme, umuliggjør ethvert diplomati.

Spørsmålet er: «hvor nær solen vil vi fly»? Hvilken krise må til for at vi skal kunne ta inn over oss at vi ikke er alene på denne jorden? Hvis vi lytter til den retorikken som vi nå hører på vestlig side, kommer vi som søvngjengere til å gå mot en ny krig, som ikke vil begrense seg til Øst-Ukraina, men som vil bli rettet også mot amerikanske, britiske og russiske militære mål, før en ny tenkning vil bli mulig.

Prinsippet om suverene staters selvbestemmelse kan ikke gå på bekostning av andre staters sikkerhet. Det gjelder for de nordiske land og det gelder for Ukraina. Det kan synes elementært. Egen opprusting og alliansetilknytning vil nødvendigvis provosere motparten til en tilsvarende opprusting med gjensidig usikkerhet som følge. I dagens debatt har mange glemt vår egen nordiske erfaring fra den kalde krigen da avspenning mellom stormaktene forutsatte militær tilbakeholdenhet eller «en nordisk nøytralisme». Vi tillot aldri USA å utplassere stridskrefter i Norge eller ha militærøvelser i Finnmark. I 1949 valgte Norge en restriktiv base- og Nord-Norge-politikk for med det å redusere russisk uro over et mulig amerikansk angrep.

Det var klok og ansvarlig politikk. I Sverige, på 60-tallet, bygget forsvarsminister Sven Andersson ut flybaser for å kunne ta mot USAs bombefly med det formål å angripe Sovjet før Sverige ble angrepet. Det var mindre klokt. På 70-tallet endret statsminister Olof Palme denne politikken. Han ville ikke la US Air Force benytte svenske flybaser hvis ikke Sverige allerede var angrepet av Sovjet.

De svenske basene ville, nærmest med sikkerhet, bli slått ut med atomvåpen.

Russland har gang på gang erfart hvordan vestlige makter har angrepet Russland og drept milliontalls mennesker. Det ble ikke bedre av amerikansk retorikk om USAs seier i den kalde krigen. Det er begripelig at Russland vil ta sine forholdsregler. I 1994 inviterte vi den russiske generalløytnanten, Vladimir Tjeremnikh, til PRIO. Han hadde vært ansvarlig for krigsplanlegging for Nord-Europa. Han sa at i tilfelle krig, ville Sovjet søke å ta Finnmark og slik sikre seg en buffer mot amerikanske angrep. Og man ville forsøke å slå ut Bodø. Men man ville ikke angripe Sverige hvis ikke USA allerede benyttet seg av svenske flybaser. Ved et slikt tilfelle ville Sovjet slå ut disse basene, sa han. Men Sovjet ville tape for mange fly hvis man benyttet konvensjonelle våpen. De svenske basene ville, nærmest med sikkerhet, bli slått ut med atomvåpen.

En ny sikkerhetsarkitektur

Sverige ville med andre ord være langt mer sikkert uten amerikanske fly på sin jord. Man kunne kanskje til og med unngå å bli dratt inn i en krig. Fremskutte amerikanske flystyrker var et problem for Sovjet, og dermed indirekte for Sverige og Norge.

Ukrainas uvilje til å akseptere nøytralitet økte risikoen for et russisk pre-emptivt angrep. Russland sier nå at man vill slå ut Ukrainas offensive våpen og «avvæpne Ukraina», slå ut flybaser og kommandosentraler, før man drar seg tilbake. Man vil forhandle om nøytralitet for Ukraina, hvilket Ukrainas president Volodymyr Zelensky nå (da dette ble skrevet) har sagt seg villig til å gjøre. Tjeremnikh sa i 1994: «Vi liker ikke at dere [Vesten] sparker på oss når vi ligger nede».

Vi må med andre ord ta hensyn til sikkerheten for motparten hvis vi ønsker å garantere vår egen sikkerhet. Dette handler ikke kun om jus og den enkelte stats rett til selvbestemmelse, men også om en fornuftig sikkerhetspolitikk. For å sikre en avspenning mellom atomvåpenmaktene, må vi etablere en eller annen form av «nøytral sone», som Sverige og Finland i Norden under den kalde krigen. Mikhail Gorbatsjov ville at en slik sone skulle forlenges ned gjennom Sentral-Europa for å redusere risikoen for et pre-emptivt angrep.

Vi er nå nødt til å se på hvilken sikkerhetsarkitektur Europa er tjent med – en europeisk sikkerhetsarkitektur som Ukraina er en del av.

- egenannonse -

Siste kommentarer:

Siste artikler

Ikoniske malerier og fotografier

Forbilleder: I offentlighedens Latinamerika blir uafhængighedsheltene Bolívar og San Martin eller Che Guevara og Evita, gjennom malerier og fotografier enten forgudet eller satanisert. Denne bogen ser nærmere på hvorfor.

Permanent undtagelsestilstand

ESSAY: Strømmen går, valutakurser fluktuerer, brødpriser eksploderer, brændstof forsvinder. Det er også stadige spor efter eksplosjonen. Alligevel formår Beiruts hårdtprøvede borgere gang på gang at finde fodfæste i kaos. Og kaosset er medvirkende til Beirut aldrig bliver en pusse-nusse-by.

Muslimske eliter, maktutøvelse og terror

AFRIKA: Hva kan en bok si om Boko Haram eller den porøse grensen mellom dagens Kamerun og dagens Tsjad? Eller om det førkoloniale kongedømmet Kanem-Bornu?

Grænserne for vores levemåde

FREMTID: Miljøkatastrofer, global opvarmning, civilisationskrise og planetær apokalypse har givet anledning til forestillinger om jordens undergang og tidens afslutning. Gennem en radikal antropologi gjør et par forfattere et forsøg på at genrejse vores tro på verden.

Agamben: Et brennende hus

FILOSOFI: Italienske Giorgio Agamben beskriver og tenker andre forløp for vår tenkning enn dagens mer teknologisk nihilistiske viljedrevne produksjonsparadigme. To bøker søker inn i andre muligheter enn den 'brannen' han mener vi befinner oss i. I dette essayet forsøker Astrid Nordang å bringe frem noe av dette kompliserte materialet.

Et godt liv uten stadig mer av alt

GRØNN VEKST: NY TID har her valgt å trykke et utdrag av boken Grønt manifest av vår faste kritiker. «Livskvalitet framfor veksttvang»: Tre små, men kraftfulle ord, som gir en nøkkel til endret retning på samfunnsutviklingen, der vår evige streben etter 'mest mulig' heller justeres til verdsettelse av 'tilstrekkelig'.

Endetidstanker

FILOSOFI: Mens postmodernismen innebar en eksplosjon, innebærer dagens posthume tilstand ifølge Marina Garcés en avvikling av alle muligheter – en implodering. Ja, er de håp vi i dag klamrer oss til, bare markedstilpassede behov for håp?

Camille, Hannah, Lisa, Pauline og Flora

KVINNER: Kunst som er utført av menn, vies rett og slett mer oppmerksomhet: i samlinger, i utstillingsprogrammer, i kunstlitteraturen, i kunstmarkedet. Men hva med den store mengden kvinnelige kunstnere gjennom de siste 500 årene?

Jeg var helt ute av verden

Essay: Forfatteren Hanne Ramsdal forteller her hva det vil si å bli satt ut av spill – og komme tilbake igjen. En hjernerystelse fører blant annet til at hjernen ikke klarer å dempe inntrykk og følelser.

Når man i stillhet vil disiplinere forskningen

PRIO: Mange som reiser spørsmål om legitimiteten til USAs kriger, synes å bli presset ut fra forsknings- og mediainstitusjoner. Et eksempel er her Institutt for fredsforskning (PRIO), som har hatt forskere som historisk sett har vært kritiske til enhver angrepskrig – som neppe har tilhørt atomvåpnenes nære venner.

Er Spania en terrorstat?

SPANIA: Landet får skarp kritikk internasjonalt for politiets og sivilgardens utstrakte bruk av tortur som aldri straffeforfølges. Regimeopprørere fengsles for bagateller. Europeiske anklager og innvendinger ignoreres.

Er det noen grunn til å juble over koronavaksinen?

COVID-19: Fra offentlig hold ytres det ingen reell skepsis til koronavaksinen – man anbefaler vaksinering, og folket er positive til vaksinen. Men er omfavnelsen av vaksinen basert på en informert beslutning eller et blindt håp om en normal hverdag?

De militære sjefene ville utslette Sovjet og Kina, men Kennedy sto i veien

Militært: Vi tar for oss amerikansk strategisk militærtenkning (SAC) fra 1950 til i dag. Kommer den økonomiske krigen å bli supplert ved en biologisk krig?

Hjemlengsel

Bjørneboe: Jens Bjørneboes eldste datter reflekterer i dette essayet over en mindre kjent psykologisk side ved sin far.

Arrestert og satt på glattcelle for Y-blokka

Y-BLOKKA: Fem demonstranter ble ført vekk i går, blant dem Ellen de Vibe, tidligere direktør i Oslos plan- og bygningsetat. Samtidig havnet Y-interiøret i containere.

En tilgitt, lutret og salvet korgutt

Tangen: Finansnæringen tar kontroll over norsk offentlighet.

Michael Moores nye film: Kritisk til alternativ energi

MiljøFor mange er grønne energiløsninger bare en ny måte å tjene penger på, hevder regissør Jeff Gibbs.

Pandemien vil skape en ny verdensorden

Mike Davis: Ifølge aktivisten og historikeren Mike Davis ligger det i ville reservoarer, som blant flaggermus, opptil 400 typer koronavirus som bare venter på å smitte over til andre dyr og mennesker.

Sjamanen og den norske ingeniøren

SAMHOLD: Forventningen om et paradis fritt for moderne framskritt ble til fortellingen om det motsatte, men mest av alt handler Newtopia om to svært ulike menn som støtter og hjelper hverandre når livet er som mest brutalt.

Hudløs eksponering

Anoreksi: Ublu bruker Lene Marie Fossen sitt eget forpinte legeme som lerret for sorg, smerte og lengsel i sine serier av selvportretter – aktuelle både i dokumentarfilmen Selvportrett og i utstillingen Gatekeeper.