En langlemmet, kullspisende gresshoppe 

Brunkull er den skitneste av alle strømkilder. Ny Tid avla den krympende gruven Jänschwalde i Tyskland et besøk nylig. Besøk i gruvelandskapet var tidligere strengt forbudt for offentligheten.

Foto: Ranveig Eckhoff
Ranveig Eckhoff
Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.

Brunkull er den skitneste av alle strømkilder. Ekspertene tegner et klart bilde: Kun 35 prosent av energien den produserer, blir til strøm, og CO2-utslippene er mer enn dobbelt så store som ved bruk av fossil gass. Brunkullstrøm er bare så billig og konkurransedyktig fordi produsentene (mis)bruker atmosfæren vår som gratisdeponi for karbondioksidet. Den europeiske emisjonshandelen, med sine bunnpriser per tonn CO2, har hittil endret lite på dette.

Tyskland har de siste 20 årene drevet pionerarbeid med utbygging av fornybar energi: andelen har steget fra 7 prosent i 2000 til 36 prosent i 2017. Likevel har ikke CO2-utslippene sunket i tilsvarende grad, siden landet hvert år eksporterer stadig mer brunkullstrøm til sine naboland. Konsumentene der kjøper den billige strømmen, mens CO2-utslippene viser seg i det hjemlige klimaregnskapet. Tyskland vil dermed kun beholde sitt gode rykte som Energiewende-land om det griper til politiske beslutninger for skrittvis å legge brunkullet bak seg i tide. Skjer ikke dette, lyder advarselen, vil landet forfeile alle sine klimamål.

I Brandenburg

Jeg ligger på ryggen i teltet og lytter til fuglenes morgentriller. Gylne stråler spiller over teltduken, og jeg følger den trippende skyggen av en vippestjert. Min teamkompanjong er allerede på beina. Duften av nybrygget kaffe frister til å begynne dagen – som ellers ikke frister med et spesielt idyllisk program. Vi skal på tur i en kølsvart verden – en verden som i DDR-tider ble døpt «sosialismens flamme».

Gravemaskinen er 650 meter lang, 72 meter høy og veier 30 000 tonn.

Selv forbandt jeg lenge dette stedet utelukkende med musikk: Johann Sebastian Bachs Brandenburgkonserter. Nå er vi her, i Brandenburg, nær grensen til Polen. Her bedriver
bergverkselskapet Lausitz Energie Bergbau AG (LEAG) to av sine fire Tagebau – gruvedrift med dagbrudd. «Sort gull» blir de ikke lenger kalt, de 900 millioner tonn brunkull som fremdeles ligger her, nok til å produsere strøm til mer enn seks millioner husholdninger og skaffe 8000 mennesker arbeid. For kull er, foruten en tapende investeringsbransje, også en gigantisk miljøversting på vei ut av tiden. Det spørs bare hvor fort. Tyskland har erklært verden sine stolte klimamål, og mye står på spill.

Døende bransje

I dag har vi avtalt møte med Bodo. En gang var han bergverksarbeider; nå er Bodo turistguide i Tagebau Jänschwalde, der gravemaskinen F60, også kalt «det liggende Eiffeltårn», er i bruk. Monsteret er 650 meter langt, 72 meter høyt og veier 30 000 tonn. 24 timer i døgnet graver det opp jordmasser på den ene siden og spytter dem ut på den andre.

Foto: Ranveig Eckhoff

Flere landsbyer har i tidens løp måttet vike for grabbens tenner, og andre står på venteliste. På avstand, fra den andre siden av en grønn åker, likner F60 en
langlemmet, futuristisk gresshoppe. Her, i selskap med Bodo med hjelm på hodet, tar virkeligheten over. Vi står på randen av et gråsvart, 60 meter dypt kjempekrater. Så langt øyet rekker: et altdekkende månelandskap. En solgul offroad-buss, med hjul på størrelse med en traktors, tar oss inn og ned i materien. For hver gang vi stopper og trasker ut der nede, forsvinner litt mer av himmelen; for hver gang blir verden litt mørkere, litt dystrere.

For Bodo var dette selve Fremskrittet. Hele samfunn oppsto i kjølvannet av det sorte gullets utvinning. I DDR-tiden beskjeftiget brunkullindustrien 160 000 mennesker – i dag er antallet 19 000. Bodo trekker ut en pent innpakket, jordfarget hard klump og holder den opp i været. Dette kullstykket, forteller han, viste han til en skoleklasse nylig, og en jente spurte: «Hva brukes den til?» Ingen videre kommentar fra Bodo, kun et megetsigende, skjevt smil.

Splittelse på flere nivåer

For Bodo er fullstendig klar over at kullindustrien er under utfasing. Vi snakker om menneskene som i fremskrittets navn har måttet forlate sine hjem. De måtte sitte på kofferten og tåle uvissheten, ikke vite hvor de skulle planlegge å begrave bestemor. De måtte leve i et splittet lokalsamfunn, delt opp i tilhengere og motstandere av kull-lobbyen. Noen biter seg fast i eiendommene sine, andre sier: «Huset leier vi jo bare. Vi tar da gjerne erstatningspengene og leier et annet sted.»

Kraftverket i Jänschwalde er Tysklands tredje største, og her kan daglig 82 000 tonn kull bli til strøm.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.