En langlemmet, kullspisende gresshoppe 

Brunkull er den skitneste av alle strømkilder. Ny Tid avla den krympende gruven Jänschwalde i Tyskland et besøk nylig. Besøk i gruvelandskapet var tidligere strengt forbudt for offentligheten.
Foto: Ranveig Eckhoff
Ranveig Eckhoff
Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.
Email: ranveige@gmail.com
Publisert: 02.07.2018

Brunkull er den skitneste av alle strømkilder. Ekspertene tegner et klart bilde: Kun 35 prosent av energien den produserer, blir til strøm, og CO2-utslippene er mer enn dobbelt så store som ved bruk av fossil gass. Brunkullstrøm er bare så billig og konkurransedyktig fordi produsentene (mis)bruker atmosfæren vår som gratisdeponi for karbondioksidet. Den europeiske emisjonshandelen, med sine bunnpriser per tonn CO2, har hittil endret lite på dette.

Tyskland har de siste 20 årene drevet pionerarbeid med utbygging av fornybar energi: andelen har steget fra 7 prosent i 2000 til 36 prosent i 2017. Likevel har ikke CO2-utslippene sunket i tilsvarende grad, siden landet hvert år eksporterer stadig mer brunkullstrøm til sine naboland. Konsumentene der kjøper den billige strømmen, mens CO2-utslippene viser seg i det hjemlige klimaregnskapet. Tyskland vil dermed kun beholde sitt gode rykte som Energiewende-land om det griper til politiske beslutninger for skrittvis å legge brunkullet bak seg i tide. Skjer ikke dette, lyder advarselen, vil landet forfeile alle sine klimamål.

I Brandenburg

Jeg ligger på ryggen i teltet og lytter til fuglenes morgentriller. Gylne stråler spiller over teltduken, og jeg følger den trippende skyggen av en vippestjert. Min teamkompanjong er allerede på beina. Duften av nybrygget kaffe frister til å begynne dagen – som ellers ikke frister med et spesielt idyllisk program. Vi skal på tur i en kølsvart verden – en verden som i DDR-tider ble døpt «sosialismens flamme».

Gravemaskinen er 650 meter lang, 72 meter høy og veier 30 000 tonn.

Selv forbandt jeg lenge dette stedet utelukkende med musikk: Johann Sebastian Bachs Brandenburgkonserter. Nå er vi her, i Brandenburg, nær grensen til Polen. Her bedriver
bergverkselskapet Lausitz Energie Bergbau AG (LEAG) to av sine fire Tagebau – gruvedrift med dagbrudd. «Sort gull» blir de ikke lenger kalt, de 900 millioner tonn brunkull som fremdeles ligger her, nok til å produsere strøm til mer enn seks millioner husholdninger og skaffe 8000 mennesker arbeid. For kull er, foruten en tapende investeringsbransje, også en gigantisk miljøversting på vei ut av tiden. Det spørs bare hvor fort. Tyskland har erklært verden sine stolte klimamål, og mye står på spill.

Døende bransje

I dag har vi avtalt møte med Bodo. En gang var han bergverksarbeider; nå er Bodo turistguide i Tagebau Jänschwalde, der gravemaskinen F60, også kalt «det liggende Eiffeltårn», er i bruk. Monsteret er 650 meter langt, 72 meter høyt og veier 30 000 tonn. 24 timer i døgnet graver det opp jordmasser på den ene siden og spytter dem ut på den andre.

Foto: Ranveig Eckhoff

Flere landsbyer har i tidens løp måttet vike for grabbens tenner, og andre står på venteliste. På avstand, fra den andre siden av en grønn åker, likner F60 en
langlemmet, futuristisk gresshoppe. Her, i selskap med Bodo med hjelm på hodet, tar virkeligheten over. Vi står på randen av et gråsvart, 60 meter dypt kjempekrater. Så langt øyet rekker: et altdekkende månelandskap. En solgul offroad-buss, med hjul på størrelse med en traktors, tar oss inn og ned i materien. For hver gang vi stopper og trasker ut der nede, forsvinner litt mer av himmelen; for hver gang blir verden litt mørkere, litt dystrere.

For Bodo var dette selve Fremskrittet. Hele samfunn oppsto i kjølvannet av det sorte gullets utvinning. I DDR-tiden beskjeftiget brunkullindustrien 160 000 mennesker – i dag er antallet 19 000. Bodo trekker ut en pent innpakket, jordfarget hard klump og holder den opp i været. Dette kullstykket, forteller han, viste han til en skoleklasse nylig, og en jente spurte: «Hva brukes den til?» Ingen videre kommentar fra Bodo, kun et megetsigende, skjevt smil.

Splittelse på flere nivåer

For Bodo er fullstendig klar over at kullindustrien er under utfasing. Vi snakker om menneskene som i fremskrittets navn har måttet forlate sine hjem. De måtte sitte på kofferten og tåle uvissheten, ikke vite hvor de skulle planlegge å begrave bestemor. De måtte leve i et splittet lokalsamfunn, delt opp i tilhengere og motstandere av kull-lobbyen. Noen biter seg fast i eiendommene sine, andre sier: «Huset leier vi jo bare. Vi tar da gjerne erstatningspengene og leier et annet sted.»

Kraftverket i Jänschwalde er Tysklands tredje største, og her kan daglig 82 000 tonn kull bli til strøm.

«Hva med å nekte å flytte på seg, går dét?» vil jeg vite. Bodo trekker pusten dypt: «I prinsippet, ja. Men regelen gjelder nå som før: Individet bør innordne seg fellesskapets beste.» Jeg sparer ham mine tanker. I dag er definisjonen av «fellesskapets beste» et stridens eple og et gigantisk lokalt så vel som globalt problem. Enten vi sitter på oljebrønner nord for polarsirkelen eller driver et Tagebau i Lausitz, er situsjonen den samme: Om klimaavtalen fra Paris skal ende med suksess, må fossilt brennstoff forbli i jorden.

«Virkelighetsfjernt,» sier noen. Fra kullindustriens høyborg i Brandenburg og Sachsen heter det bebreidende: «De to siste årene har dessverre (Bundes-)regjeringen flere ganger gjort dels vellykkede forsøk på å regulere den kullbaserte) strømforsyningens forretningsvirksomhet. Regjeringens anti-kullpolitikk skal tvinges gjennom på brunkullets bekostning.»

Avfallsturisme

Big business har for lengst sett skriften på veggen. Brunkulldrift krever høye og langsiktige investeringer, da den kun lønner seg i stor skala. Av denne grunn forkynte den svenske deleieren av anleggene i Lausitz, Vattenfall, at de trakk seg helt ut av all fossil energigeskjeft og ville satse på vind og sol i stedet. Siden da har også strømmarkedet bidratt til manglende investeringer. Fornybar energi blir stadig billigere og vokser raskt både nasjonalt og internasjonalt. Dermed måtte LEAG-ledelsen beklage så mye, men «grunnet aktuell finansiell situasjon var de nødt til å tilpasse seg de nye omstendighetene». Konkret betyr dette at LEAG skroter deler av sine graveplaner og lar 400 millioner tonn kull ligge igjen i jorden. Videre beslutninger utsettes.

Bodo er selv et vandrende bevis på nytenkning og omstrukturering. Før var besøk i gruvelandskapet strengt forbudt for offentligheten; nå står turisme og restrukturering av en hel region på programmet. Gamle industribygg blir til museer, utkikkstårn og view points anlegges, kunstige sjøer på mangfoldige kvadratkilometer er kommet til, og furete, forlatte avfallshauger store som fjell er blitt til kulisser rundt vannsportutøvelse av alle slag. Tykke brosjyrer forteller om alle de glade menneskene som tilbringer feriene sine her. Riktignok foregår mye i futurum: «Om noen år vil arbeidet med (…) bli ferdig.»; «Sykkelstiene vil om kort tid rekke rundt nesten hele vannet.» Og miljøforkjemperne har fremdeles mye å klage på. Vannstanden i sjøene faller med halvannen meter per år – har ikke dette noe med industriens uttak av grunnvann å gjøre?

Foto: Ranveig Eckhoff

Fra lokalt Greenpeace-hold i Cottbus heter det: «Det blir fremdeles sluppet ut 300 tonn CO2 i atmosfæren her. Så har vi kvikksølvbelastningen, forurensningen av elven Spree, som påvirker drikkevannet i Berlin. Arbeidsplasser innen turisme og landbruk i Spreewald går tapt. Selv når loven følges, slipper kullkraftverk ut skadelige støvpartikler, svoveldioksid, nitrogenoksider og tungmetaller. Egentlig finnes det ingen som helst god grunn til å fortsette driften av en eneste Tagebau.»

Fra sump til dagbrudd

Dette ser LEAG annerledes på. Der er man heller ikke fornøyd med at vi tar bilder av F60 og driften i Jänschwalde uten å ha bedt om skriftlig tillatelse på forhånd: For hvem vet – kanskje tilhører vi de bråkete miljøaktivistenes rekker? Jo, det kan hende. Men nå er vi her for å se og lære – av hva Bodo har å fortelle om skattene under jorden i dette området. 33 prosent av tysk brunkull blir produsert i Lausitz. Kraftverket i Jänschwalde er Tysklands tredje største, og her kan daglig 82 000 tonn kull bli til strøm.

Brunkullet ble skapt i løpet av millioner år, av urgamle sumpskoger som befant seg i områdene rundt Köln, Leipzig, Harz og Lausitz. Planterester fra skogene ble dekket med stadig nye lag av sedimenter og hindret slik forråtnelsesprosessen. Mose og torv ble langsomt omdannet til brunkullet som i dag ligger lagvis på 100 til 150 meters dyp. Så snart Förderbrücken – gigantiske gravemaskiner – har skyflet kullet opp av jorden, blir det transportert på skinner til nærmeste kraftverk. Når jeg iakttar disse betongklossene, hvor de enn befinner seg, slår det meg hvor hvit og ren dampen de skyter ut, ser ut. Så hva skjer egentlig når kullet ankommer kraftverket? Raske undersøkelser gir svar: Enorme møller maler kullet til støv. Kullstøvet lander i en kjele og varmes opp til 1300 grader celsius. De hete røykgassene varmer vann i et rørsystem og lar det fordampe. Vanndampen setter i gang en turbin. Omtrent som en sykkeldynamo forvandler en generator energien endelig om til elektrisitet. Da har skadestoffet blitt usynlig, om enn ikke fjernet.

I DDR-tiden beskjeftiget brunkullindustrien 160 000 mennesker – i dag er antallet 19 000.

F60 i solnedgang er en helt egen opplevelse. Det skimrer i lavendelrosa over et aldri hvilende metallskjelett. Det vil si, med jevne mellomrom må kjempen falle til ro av vedlikeholdsgrunner. Men det varer aldri lenge. Tid er penger – og her, veldig mange penger. Når Bodo er ferdig med sin fortelling, har jeg en sterk følelse av tilbakeholdt nostalgi. Jeg kan ikke for det: I hodet synger Snehvits syv dverger sin muntre sang: «Hei hå, hei hå, til arbeid skal vi gå!» For Bodo og hans arbeidskamerater lød mottoet: Glückauf! Et lykke-til-ritual som skulle bringe gode funn i berget – og arbeidsmannen trygt tilbake.

Oss bringer nå den gule bussen trygt tilbake opp i dagen. Vi får en souvenir med på kjøpet: en liten snapsflaske med påskriften Kohlenstoff. Jeg åpner den og drikker den kullsorte væsken. Det smaker lakris. Glückauf!

Dette er første av flere reisebrev med tema økologi fra Eckhoff.
(Eckhoff fikk aldri svar fra LEAG-ledelsen om bildene fra området kunne brukes.)

Kommentarer