En kvinnes rett

Iranske kvinneaktivister har vært i samtale med kvinner utenfor byene i forbindelse med kampanjen «Én million signaturer». Landsbykvinnene møter dem ikke med den forståelse som en kanskje skulle forvente.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

JILA BANI-YAGHOOBSend din reaksjon til debatt@nytid.no


Journalist og kvinneaktivist. I 2009 ble Bani-Yaghoob arrestert i forbindelse med urolighetene etter påstander om valgfusk. Hun satt fengslet i to måneder og ble dømt til 30 års arbeidsforbud som journalist. Bani-Yaghoob har blitt tildelt flere internasjonale priser, deriblant Reportere Uten Grensers Ytringfrihetpris i 2010. Hun skriver nå eksklusivt for Ny Tid. Hennes mann, Bahman Ahmadi Amooie, er også dømt til syv års fengsel. For én uke siden startet Jila selv sin ett-årige dom for sine ytringer. På bildet ser vi henne utenfor hjemmet sitt på vei til fengselet.


Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister:Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji(Canada), Nawal El-Saadawi(Egypt),Elena Milashina(Russland),Tiam Irani (Iran),Martha Roque (Cuba), Ethel Irene Kabwato (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).



Teheran, Iran: Flere iranske kvinnegrupper arrangerte i 2006 en gatedemonstrasjon mot den systematiske kvinnediskrimineringen i landet. Demonstrasjonen ble møtt med vold og massearrestasjoner fra sikkerhetspolitiet.

Noen måneder senere bestemte kvinneaktivistene seg for å organisere en langvarig kampanje for å samle inn én million signaturer med krav om radikale endringer i landets lover, som berører kvinnenes rettigheter og hverdagsliv. Tusenvis av kvinner, spesielt i hovedstaden Teheran og andre større byer, støttet kampanjen. De gikk personlig fra dør til dør for å samle flest mulig underskrifter fra vanlige folk.

Et viktig mål i kampanjen var å åpne muligheten for dialog med folk på gata, samt forklare hvordan de urettferdige og diskriminerende lovene påvirker kvinnenes liv negativt. Kvinneaktivistene har holdt flere arbeidsgrupper og samtalegrupper i byene, og til dels i landsbyene, rundt omkring i landet.

Til tross for «Én million signaturer»-kampanjen, har det vært mindre aktivitet i småbyer og landsbyer, og aktivistene har opplevd store utfordringer i å overtale og motivere folk mot kvinnediskrimineringen. Det er store forskjeller i hvordan kvinneaktivistene erfarer kontakt med folk i større byer kontra småbyer, og spesielt landsbyer. I flere tilfeller støtter kvinnene, både de yngre og de eldre, de diskriminerende lovene og dette skaper store utfordringer for kvinneaktivistene.

Ulikt i arverettighetene

Zara Amjadian, en frivillig kvinneaktivist, fortalte om en ung landsbykvinne som meget bestemt forsvarte arveloven. Ifølge denne loven er sønnens del av arven dobbelt så mye som døtrenes.

«Det er min brors rett å arve dobbelt så mye som meg. Hvorfor skal jeg være mot dette? Min bror tar med arven til sin hustru, på samme måte som min fremtidige mann tar med arven til meg og barna våre», siterer Zara fra landsbykvinnen.

«Men hva hvis du ikke gifter deg? Hva hvis din manns del av sin fars arv er mindre enn hva du kan arve fra din far?», spurte Zara. Landsbykvinnen hadde ikke noe svar og bare gjentok: «Jeg forsvarer min brors rett til mer arv. Han er viktigere enn meg og hans liv er viktigere enn mitt liv».

Den unge landsbykvinnen var ikke den eneste som tenkte på denne måten. I flere landsbyer og i småbyene er mennene i familien mer privilegerte enn kvinnene, dette ser kvinnene på som helt normalt. Kvinner som har sønner har høyere status enn kvinner som kun har døtre. Et ordtak i de mer tradisjonelle landsdelene sier: «En kvinne uten sønn står med bena på vann», som betyr at livet hennes ikke er stabilt.

I en kultur hvor det å være mann automatisk medfører høyere status og flere privilegier, og hvor mange av mødrene liker sine sønner bedre enn sine døtre, er det meget vanskelig å snakke om like rettigheter og rettferdige lover.

Undersøkelser og studier som kvinneaktivistene gjorde i flere småbyer, blant annet byer i Chahar Mahaal provinsen, viste at mange kvinner ikke engang får sin mindre del av arven. En uskreven lov hindrer kvinnene å ta i mot sin del av arven, som i utgangspunktet kun er halvparten av brorens del.

Hvis en ung kvinne tør å kreve sin del av arven blir hun i praksis boikottet av storfamilien og slektninger. Mange familier i de mer tradisjonelle områdene mener fortsatt at sønnen er kjernen i familien, og har hovedrollen i å beskytte familiens navn og ære. I en slik situasjon kan ikke kvinnen kreve sin del av arven.

Kvinneaktivisters skuffelse

Kvinneaktivisten Talat Taghinia fortalte om sin skuffelse da hun hørte hvordan kvinnene i Chahar Mahaal-provinsen hadde akseptert, og til og med forsvart, den urettferdige situasjonen de befant seg i, samt den lavere status de hadde i samfunnet.

Men Talat visste at århundrer med et mannsdominert samfunnssystem har gjort at kvinnene ser på denne som det normale og mest stabile samfunnsformen. Talat tenkte at det er nettopp kvinneaktivistenes oppgave å gjøre kvinnene kjent med sine grunnleggende rettigheter.

«Vi må bruke mye mer tid i småbyene og landsbyene, men mangler ressurser. Vi må jobbe kontinuerlig i de områdene, men klarer kun å holde noen få informasjonsmøter og samtalegrupper», fortsatte Talat.

Ekteskapsalderen for jenter er 13 år i Iran. Kvinneaktivister og resten av det sivile samfunnet har gang på gang påpekt at denne ekteskapsalderen er altfor lav. Ett av kravene til «Én million signaturer»-kampanjen er å øke ekteskapsalderen til 18 år.

Kvinneaktivistene har møtt forskjellige reaksjoner fra kvinnene rundt forslaget om å øke ekteskapsalderen for jenter. Faride Ghaeb, Zara Amjadian og Talat Taghinia har arrangert de første arbeids- og samtalegruppe i iranske landsbyer, nærmere bestemt i Darjoneh i Chahar Mahaal-provinsen.

Historier

De fortalte om sine erfaringer fra prosjektet: «Landsbyjentene så ikke på den lave ekteskapsalderen som et problem. De mente at hvis de blir eldre enn femten år, blir det vanskelig å finne en passende mann, og etter tjue syntes de det var nesten umulig å finne en ektemann. De blir heller ikke godt mottatt av slektninger hvis de etter 15-16-årsalderen fortsatt er ugifte. De blir da sett på som «unormale» og at de har en eller annen form for handikap. I en slik kultur er det naturlig at unge jenter er i mot å øke ekteskapsalderen».

Kvinneaktivisten Faride Ghaeb fortalte om sine samtaler med landsbyjentene: «Flere av dem mente antallet jenter er større enn gutter, derfor må jentene prøve å gifte seg før de er femten år for ikke å risikere å forbli ugifte resten av livet.

Ingen vet hva kilden til denne statistikken er». Aktivistene forklarte at det ikke stemmer at det er flere jenter enn gutter. Det er faktisk 1018 gutter for hver 1000 jenter i Iran.

Zara, som jobbet sammen med Faride, fortalte om sin erfaring fra landsbyen: «Det var ikke slik at alle jentene var enige med ekteskapsloven. Jeg har truffet jenter som var bekymret for lav ekteskapsalder og farens store makt for å kunne velge deres framtidige ektemann. Faren kan gifte bort sin datter til en mye eldre mann. Jenter mister også sin rett til å ta utdanning etter ekteskap. Ekteskapsloven i Iran tillater far å gifte bort sin datter før 13-årsalderen, og det er mange veldig unge jenter, spesielt i småbyer og landsbyene, som giftes bort til menn som er opptil 30 eller 40 år eldre enn jenta».

Det jentene syns er mest bekymringsfullt er i midlertid flerkoneri. Flerkoneri, som er lovlig i Iran, praktiseres mer i småbyer og landsbyene enn i storbyene. Talat Taghinia mener landsbykvinnenes syn på sin egen status gjør at de prøver å rettferdiggjøre flerkoneri etter mennenes interesser.

Mange landsbykvinner mener mennene gifter seg med den andre og tredje kona fordi første kone ikke kunne tilfredsstille sine manns behov. Kvinneaktivistenes erfaringer viser at jo mer moderne og større byene blir, desto bedre blir samfunnets kvinnesyn. Jentene og kvinnene som bodde i større byer var mye mer mottakelig for kvinneaktivistenes budskap.

Lang vei å gå

Iransk lov gir ektemannen rett til å bestemme over kvinnens deltakelse i arbeidslivet. Mannen kan også nekte sin kone å jobbe utenfor hjemmet. Landsbykvinnene brydde seg ikke mye om jobb utenfor hjemmet, først og fremst fordi de aldri kunne tenke seg å få lov til det. «Det dere sier passer best til livet i storbyene. Vi får ikke engang lov til å gå ut av huset vårt alene», svarte flere av landsbykvinnene, da aktivistene spurte om de hadde lyst å jobbe utenfor hjemmene sine.

«Dere har det veldig bra i byene deres. Vi kan ikke forandre våre liv, og derfor er dine ord bortkastet her», hadde en ung kvinne sagt til aktivisten Zara Amjadian. Denne holdningen var vanskelig å forstå for kvinneaktivistene. Da Faride Ghaeb prøvde å forklare for kvinnene i landsbyen at hun selv var født og oppvokst i en landsby, og likevel klarte å ta utdanning og finne seg en god jobb, trodde ikke flere av kvinnene på henne.

«Nesten alle kvinnene var mer eller mindre fornøyd med sin livssituasjon. De kunne ikke forestille seg noen annen situasjon hvor de har like rettigheter som sine menn. Jeg spurte om de kunne tenke seg å jobbe som lærer i sin egen landsby. Alle lærerne kommer faktisk fra byen. Men de bare stirret spørrende på meg», fortalte Faride Ghaeb.

Kvinneaktivisten Zohreh Arzani har en annen forklaring på situasjonen. Hun mener disse kvinnene deltar i nesten alle aktiviteter i landsbyen, mens det er mennene som benytter seg av deres arbeidsresultat. I småbyene står mange mennene uten jobb, og siden det er mannen som regnes som husets hovedforsørger, blir det meget vanskelig for kvinnen å jobbe utenfor hjemmet.

Zara og Faride har hatt både gode og dårlige erfaringer gjennom flere års arbeid med kvinner i landsbyene, men de håper fortsatt: «Vi har lært mye av kvinnene i landsbyen. Den største lærdommen er i midlertid det at vi har en lang vei foran oss, for å spre budskapet om at kvinner er likeverdige mennesker som har krav på like muligheter og rettigheter». ■


Oversatt fra farsi av Nariman Rahimi


(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 14.09.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


---
DEL