Ann Merivale tar oss med på en meget personlig og åndelig tidsreise i sin nyeste bok Woman Through the Ages. Forfatteren er «Deep Memory Process»-terapeut og hevder hun kan reise tilbake til tidligere liv i våken tilstand. Det var hennes forhenværende lærer, Roger Woolger (1944–2011), en jungiansk psykoterapeut, som utviklet regresjonsterapi i sin praksis. Han mente at pasientene lettest kunne forsone seg med sine gjentagende problemer ved å gjenoppleve traumer fra tidligere liv.
Woman Through the Ages følger en rekke tidligere bøker Merivale har skrevet om reinkarnasjon, men hun skriver at denne gangen »lovet jeg meg selv at jeg skulle dekke alle mulige aspekter av det å være en kvinne». Hun tar oss gjennom flere historiske epoker når hun besøker sine tidligere liv fra forhistorisk tid opp til vårt eget århundre, noe som gjør at boken også blir godt over 700 sider lang.
De predefinerte rollene
Merivale bytter også roller og kjønn. Noen ganger lever hun som et offer, mens hun i andre liv kan være en hensynsløs «Thatcher-lignende» herskerinne, som hun selv uttrykker det. Hun er helbreder i Atlantis, foreldreløs i Persia, martyr og senere prostituert i Ravenna, muslim i Alexandria og nonne i Burgund, for å nevne noen liv. Ifølge forfatterens gjenopplevelser får vi inntrykk av at kvinner var mer likestilt med menn før monoteisme ble dominerende. For eksempel får vi vite at muslimske kvinner er langt mer undertrykt i dag enn de var i tidligere århundrer. De levde friere med en mer liberal seksuell holdning i oldtidens Egypt enn de fleste vestlige kvinner gjør i vårt moderne samfunn. Jo lenger bak i historien hun reiser før Kristus tid, desto mer respektert er hun som kvinne og ifølge seg selv friere til å uttrykke sitt sanne jeg.
Forfatteren prøver å plassere sine personlige opplevelser fra tidligere liv i en større historisk og kulturell kontekst.
Men overordnet sett har kvinnene lidd under patriarkatet gjennom hele historien. Merivale trekker frem hvordan kvinner ikke får uttrykt sin sanne identitet på grunn av de predefinerte rollene samfunnet har pålagt kjønnene. Etter hver tidsreise følger et kapittel med hennes refleksjon rundt de historiske omstendighetene fra tiden og området hun har besøkt. På denne måten prøver hun å sette sine personlige opplevelser fra tidligere liv i en større historisk og kulturell kontekst. Det er et ambisiøst grep som kanskje ville virke effektivt i et foredrag, men i bokform føles det overfladisk når de primære kildene hun refererer til, er BBC-dokumentarer og Google-søk. For meg er selve de personlige sjelereisene hennes langt mer interessante å lese enn hennes forsøk på å flette dem inn i et historisk perspektiv og alle de betraktningene hun gjør seg rundt dette.
En fornøyd, åpen og selvsikker dame
For hver personlige traume forfatteren gjenopplever, blir hun rikere i sin forståelse av det mennesket hun er i dag. Som hun nevner i innledningen, har disse opplevelsene hjulpet henne å vokse fra sin ulykkelige barndom, hvor hun var veldig stum og innelukket, til å bli en fornøyd, åpen og selvsikker dame på sine eldre dager. I hvert liv hun beskriver fra fortiden, kommer det frem nye aspekter av hennes personlighet. Samfunnet og rollene hun blir tildelt, former personligheten hennes. Samtidig er hennes essensielle karakter, eller sjel, om man vil, den samme fra liv til liv.
Orlando oppdager at han befinner seg i en kvinnekropp.
Dette får meg til å tenke på Virginia Woolfs litterære mesterverk Orlando (1928), der hovedpersonen også lever et liv gjennom flere århundrer. Orlando er en satire over det britiske samfunnet, men på et dypere plan handler den om viktige spørsmål om kjønn og identitet. Boken åpner med Orlando som en ung adelsmann fra 1500-tallets England. Ett århundre senere befinner Orlando seg i Konstantinopel, hvor han er en viktig ambassadør. Det er her han en dag våkner opp fra en dyp søvn og oppdager at han nå befinner seg i en kvinnekropp. Historien er skrevet som en intern monolog, og med humor og ironi avdekker Orlando de absurde rollene kvinnene ble gitt gjennom 1800- og 1900-tallet. I en strøm av tanker oppsummer Orlando sine erfaringer fra det siste århundret i bokens avsluttende kapittel og innser at oppfattelsen av tid er rent subjektiv. Woolf forkaster også antagelsen om at det er kjønn som definerer en persons karakter. Slik sett ser jeg paralleller i Orlando og Woman Through the Ages, hvor begge forfatterne kommer til noen av de samme poengene, men der stopper også likhetene. Forskjellen er først og fremst at den ene er et poetisk storverk i verdens litteraturen, mens den andre forsøker å fremstille seg som en faglig bok hvor det spirituelle og historiske røres i hop.
