For fem år siden skulle Margot Wallström, Sveriges utenriksminister (og visestatsminister), tale som hedersgjest ved et møte i Den arabiske liga i Kairo. Talen ble avlyst etter at Wallström sammenlignet piskingen av den saudiarabiske bloggeren Raif Badawi med «metoder fra middelalderen». Saudi-Arabia reagerte sterkt, og deres utenriksdepartement kalte Wallströms kritikk en «åpenbar innblanding i indre anliggender».
Senere samme dag opplyste den svenske forsvarsministeren Peter Hultqvist at Sverige ikke ønsket å forlenge våpenhandelsavtalen med Saudi-Arabia. Det førte til at kongeriket kalte hjem sin ambassadør. Norges nærmeste nabo havnet dermed i en diplomatisk krise med Saudi-Arabia, et av Midtøstens mektigste land.
«Kvinnenes behov ble tatt med i resolusjonene som ble vedtatt.»
Wallström fikk mye internasjonal støtte for sin kritikk, også hjemme som fra magasinet ETCs redaktør, Andreas Gustavsson. Han skrev: «Endelig har Sverige skaffet seg en utenrikspolitisk ryggrad.»
Men det var også mange i både regjeringen og opposisjonen som kritiserte henne for å opptre amatørmessig og ikke å følge diplomatiske spilleregler. Tidligere statsminister Carl Bildt skrev eksempelvis: «Det er svært alvorlig om det skapes et inntrykk av at vi løper fra forpliktelsene våre.» Den diplomatiske krisen ville skadet svensk industri, som eksporterte for rundt 11 milliarder svenske kroner årlig til Saudi-Arabia.
Saudi-Arabia har også slått ned på nye demokratibevegelser som våknet etter den arabiske våren, som i Bahrain. «Middelalderske metoder?» spør jeg Wallström:
«Ja, men hvem fikk rett? Vi har siden sett hvordan saudiaraberne tok Jamal Khashoggi.»
Populisme og nasjonalisme
Vi lever i dag i en verden preget av populisme – som i Polen, Ungarn, Storbritannia og USA. Eller som Wallström selv påpeker her vi sitter, en verden av autokrater. Så hvordan kan hun fremdeles håpe på demokratiske styresett?
«Jeg har et håp om det, men det er ikke nok. Jeg tror på demokratiets grunnlag, på menneskerettigheter, ytrings- og forsamlingsfrihet. Derfor startet jeg også organisasjonen Drive for Democracy da jeg gikk av som utenriksminister. Jeg ser med bekymring på at internasjonalt samarbeid og menneskerettigheter ikke tas på alvor. Det pågår en polarisering og brutalisering av den politiske debatten. Dette skyldes også sosiale medier, der de verste blant oss har tatt dette i bruk og styrer mye av debatten.»
Man kan lure på om Wallström, etter 40 år i politikken, bevitner et nytt klasseskille der minoriteter av opplyste står imot presset, eller små land som Norge og Sverige heller velger et utenforskap med sine velferdsverdier. Men hva med disse verdiene internasjonalt i en fremvekst av populisme og egoisme?
«Når vi kritiserte Israel for folkerettsbrudd, beskyltes vi for å være antisemitter. Dette
anser jeg som dypt krenkende og feilaktig.»
«Vi må slåss internasjonalt for våre verdier. Her kan nettopp et nordisk samarbeid vise hvordan våre samfunn er forankret i menneskerettigheter, demokrati og folks politiske deltagelse. Og ikke minst utdannelse for alle. Men det er ingenting som kommer av seg selv. Det er alvorlig nok at dem jeg kaller ‘autokratene’, faktisk blir valgt.»
Når jeg hører på henne, lurer jeg på hvorfor hun ikke er mer pessimistisk på grunn av nasjonalister som Trump med flere: «Det er klart jeg blir overrasket og lei meg. Men vi som har disse verdiene, må utgjøre en motkraft. Dette har jeg faktisk brukt hele mitt liv på. Samtidig må vi politikere løse problemer som skyldes ulikhet og manglende likeverd.»
Nettopp her refererer Wallström til den franske økonomen Thomas Piketty, som har vist hvordan mekanismene bak en kapitalisme som farer frem uten motstand, fører til ulikhet og elendighet.
Jeg tror ikke man vil ha en føderasjon, men man innser at det er klokt å samarbeide.
Motkraft og EU
Sverige er blitt kalt EUs beste venn. EU er en samling basert på enighet, som regel veto. Det kan svekke EUs gjennomføringsevne, der det står overfor overnasjonale problemer som miljø og pandemier. Jeg spør derfor Wallström, som har så lang erfaring internasjonalt, om hun tror på en europeisk føderasjon i fremtiden?
«EU på vei mot føderalisme? Nei, det finnes ingen støtte for det. Man vil beholde sine nasjoner. Men det er riktig at miljøødeleggelser ikke respekterer nasjonalgrenser – eksempelvis storm, oversvømmelse eller pandemier som i dag. Man trenger felles regler. Jeg tror ikke man vil ha en føderasjon, men man innser at det er klokt å samarbeide. Eksempelvis når det gjelder koronapandemien, spiller det etter hvert egentlig ingen rolle hvor den kom fra. Den påvirker oss alle steder – der vi må ta konsekvensene. Og klimaet er den viktigste oppgaven vi har. Her har de fleste undervurdert situasjonen.»
Koronapandemien
Som nasjonalt suverene har Sverige valgt en åpen liberal strategi når det gjelder koronakrisen, til forskjell fra Norges nedlukking av samfunnet. Jeg spør Wallström hva hun tenker om dette:
«Det er vanskelig – og kanskje ikke helt rettferdig – å sammenligne to lands strategier direkte. Hvordan kan konsekvensene måles, og når? Hva blir resultatet når landene åpner igjen? Men forskjellene mellom Norge og Sverige er nok mindre enn likhetene. Eksempelvis Sveriges mål om å beskytte de gamle, ikke overbelaste helsevesenet for å kunne ta hånd om alvorlig syke, og beskytte befolkningens helse for å hindre smitte. Men en konstitusjonell forskjell mellom Sverige og Norge er jo at vi har et system med mer selvstendige helsemyndigheter. Det betyr ikke at regjeringen vår har vært passiv, tvert imot – tidlig besluttet de så restriksjoner som skolestengning (ikke for yngre barn), forbud mot større forsamlinger, reiser og besøksforbud i eldreomsorgen. Dessverre har smitten kommet inn i mange aldershjem, der ofte de svært gamle og svært syke oppholder seg. Det er jo der de fleste dødsfallene har inntruffet.»
Nettopp i en slik situasjon er det jeg etterlyser det overstatlige, regler som må følges av hensyn utover den enkelte nasjon. Noe i likhet med European Green Deal, en felles minimums-enighet om helserestriksjoner når det gjelder dagens biologiske farer – uten at slike krever samtlige lands godkjennelse for å kunne etableres i EU:
«Det kommer til å bli svært vanskelig – for ikke å si umulig – å introdusere noe mer overstatlig for slike helsespørsmål. Men vi må holde fast ved hva vi har og kunne anbefale multilateralisme og fortsatt forsvare det demokratiske. Ellers kommer konservative nasjonalistiske krefter til å utnytte denne krisen. Å gjennomføre European Green Deal, som betyr å fortsette en ambisiøs miljøpolitikk, er helt sentralt fremover.»
Oljenasjonen Norge
I et slikt internasjonalt fellesskap kan jeg ikke annet enn å spørre vår nabo om synet på Norge miljømessig, der vi for mange med oljen er en miljøsynder som handler ut fra egoistiske interesser:
«Jeg tror Norge har en klok befolkning, som vet hvordan de vil ha det. Og det kjennes nok tryggere når man vet man har en inntekt og en posisjon i verden. Jeg tror dere som oljenasjon også forstår at dere må omstille dere, det vil bli et krav. Men på et demokratisk vis, der Norge respekterer slike verdier.»
«Jeg tror dere som oljenasjon også forstår at dere må omstille dere.»
Jeg forteller Wallström at jeg nå oppfatter henne som vel snill med oss, naboen. Norge har tjent seg styrtrik på oljen og er kritisert internasjonalt for å kare til seg selv fra havbunnen, fra det noen mener burde ha vært felleseie:
«Vel, vi kjemper ut fra de forutsetninger vi har. Det er en mekanisme her som Norge respekterer. Men man granskes også i FNs menneskerettighetsråd. Og Norge har et folk som kan velge sine egne ledere. Dere kan føre en åpen debatt. Men dere vil snart se at en omstilling er nødvendig for klimaets skyld.»
Walström har lang fartstid i forskjellige kommisjoner i EU, så vi spør henne om hun selv anbefaler Norge inn i EU:
«Ja, men det har dere jo vurdert det gang på gang. Akkurat som i Sverige må jo den norske befolkningen selv beslutte hvordan dere vil ha det.»
Når kvinner er med, holder freden lenger.
Feminisme
Da Wallström fikk posten som utenriksminister i 2014, kunngjorde hun at hun ville drive frem en «feministisk utenrikspolitikk». I perioden 2010–2012 hadde Wallström også vært FNs spesialrepresentant for bekjempelse av seksuell vold i konflikter.
Som hun sier i dokumentaren The Feminister (les omtale her): «Feministisk politikk betyr at vi skal snakke og aktivt agitere for kvinnerettigheter, fred og sikkerhet.» Hun ville bekjempe kjønnsdiskriminering og møtte motstand både nasjonalt og internasjonalt: Som NY TIDs kritiker Ellen Lande skrev om Wallström i The Feminister: «Vi blir med inn i maktens vakre korridorer og forgylte kamre. Omgitt som hun er av betydningsfulle menn i høystatusdresser. Hun er en kvinnelig politiker som vet å flyte med strømmen, for så, i riktig øyeblikk, å våge å stritte steilt imot.» Og Wallström sier der regissøren følger henne i filmen rundt på jobb i verden, at kvinner tenker mer langsiktig enn menn. Hun mener at kvinnene opplever et backlash verden over:
«Dette dreier seg igjen om demokratiet. Tar vi ikke vare på potensialet fra halve verdens befolkning, mister vi enormt mye. Med kvinner inkludert i fredsforhandlinger kan det komme frem flere alternativer. Slik som i Colombia, der Norge også var med. Kvinnelige representanter insisterte på at landspørsmålet ble tatt med – ellers ville krigen og konflikten raskt blusse opp igjen. Og at overlevende og ofre for Farc-geriljaen og krigen måtte høres. Det ble dermed gjennomført store høringer. Når kvinner er med, holder freden lenger. Dessverre er kvinner stort sett utelukket fra fredsprosesser – bare kikk på underskriftene.»
I The Feminister møter Wallström også en rekke afghanske kvinner, der hun ber dem overse myndighetene og heller organisere seg på egen hånd: «Ja, nå protesterer de via sine egne organisasjoner. Vi forsøker å hjelpe dem litt, og utvikle debatten. Akkurat nå er det skremmende, da det internasjonale samfunnet trekker seg tilbake etter mange år i Afghanistan. Vi kan ikke la dem i stikken. For ser man på Afghanistan, har ikke forhandlingene mellom USA og Taliban et ord med om kvinnenes situasjon. Det var bare om fangeutveksling. Dessuten burde man fått med i forhandlingene at man ikke går tilbake på kvinners rett til arbeid og utdanning.»
Men det gjaldt også andre spørsmål som seksuell trakassering, arvespørsmål eller det å ha en bankkonto:
«Nettopp! Derfor sa jeg da jeg ble utenriksminister at politikken måtte være praktisk. Fremfor bare flotte utsagn ba jeg alle våre ambassader å følge med på tre parametere: kvinners rettigheter, eksempelvis om de kan gå på skolen, eller slippe abortutgiftene når de er 14 år. Og lovmessige rettigheter. For det andre om de er representert der beslutninger tas – både i parlamentet, i regjeringer, i store bedrifter, hvor de virkelig blir lyttet til. Og for det tredje skulle ambassadene se på vertslandets ressurser, om det er penger til det som er kvinners og jenters behov. I mange land har man ikke kontroll over hvordan budsjettene forvaltes. Våre ambassader skal avdekke diskriminering. Dette har gitt gode resultater. Vi laget også en håndbok. Nå har seks land gjort det samme.»
Vi jobbet med at kvinners behov ble tatt med i resolusjonene som ble vedtatt
Fra FN til Rojava
Wallström satt også som Sveriges representant i FNs sikkerhetsråd. Hvor mye makt fikk hun til å gjennomføre sin politikk med kvinners rettigheter?
«Jeg tror vi lyktes med å få mange allierte på disse spørsmålene. Eksempelvis sa Tyskland at da de senere gikk inn i rådet, skulle de fortsette med den feministiske retningen. Det handler jo om alle de krigs- og konfliktsituasjonene der FN har en rolle. Vi jobbet med at kvinners behov ble tatt med i resolusjonene som ble vedtatt – slik at det blir en forskjell der ute på bakkeplan.»
Wallström forteller om sin ambassadør Olof Skoog; da han dro til Mali, så «følte han seg nødt til i enhver situasjon å rekke opp hånden og etterspørre ‘Hvor er kvinnene tatt med?’».
Jeg spør henne om vår egen norske kvinnelige utenriksminister, Ine Marie Eriksen Søreide, om hun driver frem de samme verdiene, slik Wallström betrakter det:
«Jeg tror vi har jobbet veldig godt sammen om disse spørsmålene. Vi har samme syn på hvor viktig dette er. Dette er nærmest noe vi fra de nordiske landene har i vårt DNA. Vi mener det er logisk, og ikke bare rett politikk, men smart politikk å la kvinner være med.»
I kurdiske Rojava er menn og kvinner likestilt som ledere i tospann, nærmest en anarkistisk forordning. Wallström skulle til Tyrkia for å protestere mot invasjonen mot kurderne i 2018, men hun kom seg ikke dit. Hva tenker hun om slike ledermodeller?
«Det er en bra modell når man viser at man respekter både likheter og ulikheter på den måten. Det er utrolig bra. Husk også hvor mange kurdiske kvinner som har gjort en viktig innsats i Peshmerga-styrkene på slagmarken.»
Hamas, Palestina og Trump
Da Jonas Gahr Støre var utenriksminister, anerkjente Norge Gazas politiske valg av Hamas i 2006. Støre hadde også samtaler med Hamas på oppfordring fra Abbas, for å fremme en samlingsregjering med Fatah på Vestbredden. Men etter valget ble han stående som eneste utenriksminister i å støtte resultatet. Verden, kanskje autokratene som Wallström har nevnt, ville ikke anerkjenne Hamas:
«Jeg tror mange i ettertid har sagt at det alltid er en fordel å kunne prate med hverandre. Ofte oppstår det, som i tilfellet med Hamas, en back channel, en bakdør. Der kan man nå frem, for å kunne skape samarbeid, en hjelp, eller yte humanitær bistand. Dette er et behov. Utenrikspolitikere foretrekker alltid dialog. Men dette er jo vanskelig når motparten bruker terror som middel.»
«Når det gjelder koronapandemien,spiller det etter hvert egentlig ingen rolle hvor den kom fra.»
Da Wallströms parti Socialdemokraterna kom til makten i 2014, valgte de å anerkjenne Palestina som stat. Med anerkjennelsen fordømte hun også utenomrettslige israelske henrettelser av palestinere. Hun ble deretter faktisk truet med referanser til mordet på Folke Bernadotte, mannen bak de hvite bussene og FNs første utsending til Palestina/Israel. Hun kommenterer følgende:
«Det var jo fryktelig, det angrepet som kom mot meg etter støtten til Palestina. Men vi er i godt selskap; det er mer enn 135 land som har anerkjent Palestina som stat. Vi er ikke alene om dette. Men vil man ha forandringer, må man også våge å være modig. Det var et valgløfte vi hadde gitt. Det jeg opplevde, var at når vi kritiserte Israel for folkerettsbrudd, ble vi beskyldt for å være antisemitter. Dette anser jeg som dypt krenkende og feilaktig. Jeg har under hele min gjerning jobbet for å bekjempe antisemittisme. Det har vært en drivkraft hos meg. Vi er imot folkerettsbrudd, og for en tostatsløsning. Jeg er for freden.»
Norge forsøkte å bidra i 1993 med Oslo-avtalen. Mange fredsforsøk har siden feilet, tostatsløsningen har ikke blitt realisert. Wallström blir litt opprørt, og spør meg: «Hva er alternativet da? Det er ingen som har noe alternativ.»
Jeg rister på hodet og nevner Trump og Kushners «økonomiske» plan fra i år som enda et forsøk:
«Den såkalte planen amerikanerne nå har lagt frem, er jo en total kapitulasjon. Dessverre forverres bare situasjonen for palestinerne. Det er en svært desperat situasjon.»
Jeg nevner så statsminister Salam Fayyad [se vedlagte Palestina-bilag], som sto bak et økonomisk planprosjekt med Vestbredden. Men mange mener at Israel og Palestina, etter så lang tid, muligens aldri klarer å løse dette selv. Så hva må da til, burde det internasjonale samfunnet virkelig ta tak – eller FN?
«Vi i Sverige inngikk et samarbeid med Frankrike, der vi hadde en slags plan med kontakt med rundt 75 sivile aktive organisasjoner fra både Palestina og Israel. De gjorde en fantastisk innsats, men dessverre er det mindre kontakt mellom dem nå. De våget ikke, eller hadde ikke muligheten for å møtes. Jeg tror på slike saker, å skape ny atmosfære, skape håp om noe annet. Men hva skal nå veien fremover være, egentlig? Det er i alle fall ingen enkel vei. Vi forsøker i det minste å bidra, med et enkelt strå til stakken.»
Tilbake til Värmland
Vi avslutter samtalen med et tilbakeblikk på hennes 40 år i politikken. Vi så tidligere presidentkandidat Bernie Sanders snakke direkte og ærlig med folk og vinne anerkjennelse. Wallström står også frem med egne meninger. Men i en populistisk verden full av desinformasjon, som nevnt i starten, har hun fremdeles tro på at den noe mer «udiplomatiske» tonen vinner frem?
«Man har som partipolitisk menneske tre oppgaver: Først må man beskrive virkeligheten slik at mennesker kjenner seg igjen. Og erkjenner: ‘Ja, sånn er det, der har du fanget virkeligheten slik den ser ut.’ Det andre er at du må kunne se et ‘dit skal vi’. Se for deg et samfunn du mener det er godt å leve i, som ser omtrent slik og slik ut med de og de verdiene. Og for det tredje må man kunne se at man kan skape endringer gjennom politisk praktisk handling. Men det virker som det er vanskeligere og vanskeligere i dag. Vi er ikke engang enige om virkelighetsbeskrivelsene. Vi har fake news, og flere som fører krig med desinformasjon som våpen.»
Wallström trakk seg tilbake – etter det ble for store påkjenninger, og med helseproblemer – til Sveriges Värmland:
«Ja, nå er jeg i alle fall sammen med min mann, og i mitt hjem. Men jeg har flere spørsmål og saker jeg fremdeles engasjerer meg i, selv om det ikke er på heltid. Jeg kan velge selv, jeg er et fritt menneske.»
Europas kvinner
Margot Wallström (f. 1954) har vært politisk engasjert sosialdemokrat fra ungdomstiden av, først i Sveriges socialdemokratiska ungdomsförbund, senere i Socialdemokraterna. Hun var fra 1982 til 1999 medlem av Sveriges riksdag for Värmland. Fra 1988 til 1991 var Wallström forbruker-, kvinne og ungdomsminister i Sverige. Fra 1994 til 1996 var hun kulturminister og deretter sosialminister til 1998. Fra 1998 til 1999 arbeidet hun som visepresident for Worldview Global Media i Colombo på Sri Lanka. Fra 1999 til 2004 var hun miljøkommissær i EU-kommisjonen. Fra 2004 till 2010 var hun visepresident i Europakommisjonen og kommissær for institusjonene og kommunikasjonsstrategi. Dessuten første United Nations Special Representative on Sexual Violence in Conflict fra 2010 til 2012. Utenom politikken har Wallström arbeidet innen bank, fjernsyn (Värmland). Fra oktober 2014 til september 2019 var hun utenriksminister (og visestatsminister) i Stefan Löfvens første og andre regjering.LES OGSÅ: Omtalen av The Feminister
Tidligere artikler i serien Europas Kvinner var med:
Eva Joly, Sandrine Dixson-Declève, og Margrete Auken.
Feministeren vises på NRKTV.
