En kritikers forsvarstale 

BETTER LIVING THROUGH CRITICISM. Av A.O. Scott. Penguin, 2016

Kritikeren tester ut hvordan kunst kan komme borgerne i sivilsamfunnet til nytte. Vi trenger kritikken mer enn noensinne! 

Derek Jarmans Blue (1993)
Kjetil Røed

Better living through criticism.

A.O. Scott

Penguin, 2016

Vi lever i en hektisk mediehverdag, hvor den ene skansen etter den andre faller. Tradisjonelle papiraviser jobber intenst for å holde tritt med den medieteknologiske utviklingen og tilpasser seg (mot)villig den nettbaserte virkeligheten i et heseblesende tempo. På samme tid slankes redaksjonene for høyst analoge medarbeidere, og i distriktene kastes den ene lokalavisen etter den andre ut med det digitale badevannet. Bak tastaturet sitter andre skrivehungrige og hamrer ut sine meninger på sosiale medier – og profesjonelle bloggere inngår allianser med både «følgere» og reklamebransjen. Det skrives mer enn noensinne, bare andre steder enn før.

Kritikkens rolle. Vil store mediekonserner snu nesa mot heldigitale løsninger? Bør de dét – og har de noe valg? Vil tradisjonstunge papiraviser som har eksistert siden Hans Jæger bestilte sin absint på Grand, erstattes av rosabloggere? Ingen vet, men jeg mener at kvalitetsjournalistikken vil holde stand. Folk vil fortsatt sette pris på kunnskapsrike og grundige skriverier – ikke minst av den typen som går i dybden og ikke har presset fra sponsorer, flere klikk eller neste like på Facebook i ryggen. I kappløpet for å være oppdatert på de siste digitale løsningene, vil ønsket om mer solide og langsommere medier melde seg mer og mer. Det er mange spørsmål i den nye mediehverdagen. Men her er spørsmålet kritikken – hva er dens rolle i det hele?

Kritikken og argumentasjon. Mange mener at kritikkens dager er talte – når vi har blogger og sosiale medier, er vel denne konservative institusjonen moden for skraphaugen?

På ingen måte, sier filmkritiker i The New York Times A.O. Scott, som i sin bok Better Living Through Criticism skriver et flammende forsvar for kritikken. Det er rørende lesning for en som selv lever av denne virksomheten, for utgangspunktet er ikke fremveksten av nye medier eller digitaliseringen av dem, men overbevisningen om verdien av solide og erfarne kritikere.

Alle liker selvfølgelig forskjellige ting, innrømmer han – og her hadde han fått med seg enhver blogger på laget – men selv om «smaken er subjektiv», «finnes det ikke annet enn argumentasjon». Og det er her kritikeren kommer inn. Scott avviser at kvalitet har med subjektiv smak å gjøre når en kritiker er på saken – og henviser til Immanuel Kants Kritikk av dømmekraften for å alliere seg med en tungvekter.

Subjektiv og universell. Når du mener at noe er godt, holder det ikke bare å like det, hevdet Kant, for vellyst og alt som bare appellerer til deg, gir ikke «den høyeste nytelse» og sier lite om kvalitet for andre. «Smaksdommen må innebære et krav om subjektiv universalitet,» sier den tyske filosofen strengt. Dette har forundret generasjoner av lesere, men det er ikke så mystisk som det høres ut, skal vi tro Scott (og her må jeg innrømme at jeg fortolker ham en smule). For den «universelle subjektiviteten» er et formelt krav, og ikke et krav når det gjelder innhold. Selv om din påstand om at den eller den filmen er god skal «gjøre krav på andres tilslutning», slik Kant formulerer det, er poenget ikke at alle andre like den samme filmen siden du gjør det, men at ditt argument er allmenngyldig som argument.

Enkelt sagt: Når andre kan skjønne din argumentasjon og se kvaliteten du peker ut for dem gjennom den kritiske tankerekken, vil de kunne tilslutte seg vurderingen selv om de ikke er enige. Dette er dét kritikeren skal gjøre, mener Scott. Tenke klart og tydelig som seg selv, men på vegne av andre.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.