En kritikers forsvarstale 

BETTER LIVING THROUGH CRITICISM. Av A.O. Scott. Penguin, 2016

Kritikeren tester ut hvordan kunst kan komme borgerne i sivilsamfunnet til nytte. Vi trenger kritikken mer enn noensinne! 

Derek Jarmans Blue (1993)
Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Vi lever i en hektisk mediehverdag, hvor den ene skansen etter den andre faller. Tradisjonelle papiraviser jobber intenst for å holde tritt med den medieteknologiske utviklingen og tilpasser seg (mot)villig den nettbaserte virkeligheten i et heseblesende tempo. På samme tid slankes redaksjonene for høyst analoge medarbeidere, og i distriktene kastes den ene lokalavisen etter den andre ut med det digitale badevannet. Bak tastaturet sitter andre skrivehungrige og hamrer ut sine meninger på sosiale medier – og profesjonelle bloggere inngår allianser med både «følgere» og reklamebransjen. Det skrives mer enn noensinne, bare andre steder enn før.

Kritikkens rolle. Vil store mediekonserner snu nesa mot heldigitale løsninger? Bør de dét – og har de noe valg? Vil tradisjonstunge papiraviser som har eksistert siden Hans Jæger bestilte sin absint på Grand, erstattes av rosabloggere? Ingen vet, men jeg mener at kvalitetsjournalistikken vil holde stand. Folk vil fortsatt sette pris på kunnskapsrike og grundige skriverier – ikke minst av den typen som går i dybden og ikke har presset fra sponsorer, flere klikk eller neste like på Facebook i ryggen. I kappløpet for å være oppdatert på de siste digitale løsningene, vil ønsket om mer solide og langsommere medier melde seg mer og mer. Det er mange spørsmål i den nye mediehverdagen. Men her er spørsmålet kritikken – hva er dens rolle i det hele?

Kritikken og argumentasjon. Mange mener at kritikkens dager er talte – når vi har blogger og sosiale medier, er vel denne konservative institusjonen moden for skraphaugen?

På ingen måte, sier filmkritiker i The New York Times A.O. Scott, som i sin bok Better Living Through Criticism skriver et flammende forsvar for kritikken. Det er rørende lesning for en som selv lever av denne virksomheten, for utgangspunktet er ikke fremveksten av nye medier eller digitaliseringen av dem, men overbevisningen om verdien av solide og erfarne kritikere.

Alle liker selvfølgelig forskjellige ting, innrømmer han – og her hadde han fått med seg enhver blogger på laget – men selv om «smaken er subjektiv», «finnes det ikke annet enn argumentasjon». Og det er her kritikeren kommer inn. Scott avviser at kvalitet har med subjektiv smak å gjøre når en kritiker er på saken – og henviser til Immanuel Kants Kritikk av dømmekraften for å alliere seg med en tungvekter.

Subjektiv og universell. Når du mener at noe er godt, holder det ikke bare å like det, hevdet Kant, for vellyst og alt som bare appellerer til deg, gir ikke «den høyeste nytelse» og sier lite om kvalitet for andre. «Smaksdommen må innebære et krav om subjektiv universalitet,» sier den tyske filosofen strengt. Dette har forundret generasjoner av lesere, men det er ikke så mystisk som det høres ut, skal vi tro Scott (og her må jeg innrømme at jeg fortolker ham en smule). For den «universelle subjektiviteten» er et formelt krav, og ikke et krav når det gjelder innhold. Selv om din påstand om at den eller den filmen er god skal «gjøre krav på andres tilslutning», slik Kant formulerer det, er poenget ikke at alle andre like den samme filmen siden du gjør det, men at ditt argument er allmenngyldig som argument.

Enkelt sagt: Når andre kan skjønne din argumentasjon og se kvaliteten du peker ut for dem gjennom den kritiske tankerekken, vil de kunne tilslutte seg vurderingen selv om de ikke er enige. Dette er dét kritikeren skal gjøre, mener Scott. Tenke klart og tydelig som seg selv, men på vegne av andre.

På en scene. «En kritiker er en person hvis interesse kan bistå med å aktivere andres interesse,» skriver Scott mot slutten av essaysamlingen. Der andre bearbeider kunstopplevelsen på privaten, er kritikerens oppgave å tenke høyt, på en scene, i en offentlighet: bruke sin egen stedfortredende erfaring som medium for å synliggjøre hvordan andre kan bruke verket som er oppe til vurdering. «Det finnes ingen privat kritikk,» skriver Scott.

Det universelle i det subjektive oppstår når han går fra å gi uttrykk for at fargen blå (for eksempel) appellerer til ham, til å forklare hvorfor den gjør det i en konkret sammenheng – som er et bestemt kunstverk som skal vurderes i en tekst. Det allmenne eller universelle ligger i en begrunnelse som er transparent og begripelig.

Vi kunne for eksempel si at bruken av fargen blå er så appellerende i Derek Jarmans film Blue – som bare består av fargen blå og voice-over – fordi den knytter seg til både en geografisk og forestillingsmessig horisont. Når vi også vet at filmen handlet om erfaringen av å bli blind, får den enda større betydning, for er det noe en blind regissør vil lete etter, er det synestesier: sansemessige opplevelser som kan kombinere smak og lyd med bilde, og i det minste delvis erstatte synssansen. Fargen blå betegner hav og himmel og kan oppleves selv om de ikke kan ses fordi de er en ramme for verden, som sådan, og fordi de kan høres. Havet bruser og vinden suser.

Overvinnelse av passivitet. For Scott handler kvalitet om det som får deg til å tenke. Kunst, film og litteratur som på ett eller annet nivå handler om å gjøre deg til et bedre menneske og overvinne fordommer, er på riktig vei, mener han. Vi må overvinne respekten for det vi ser eller hører og se hva vi har til felles med det – det er sannsynligvis derfor vi liker det så godt, mener han.

«Vi må oversette ærefrykt til forståelse,» skriver Scott – for det er på den måten vi kan overvinne avstanden mellom oss og verket. Det er også på den måten vi kan se hva som treffer oss med det, og kan jobbe videre med å besvare hvorfor det oppstår resonans. Det er slik vi kan overvinne den passiviteten som ligger i å «bare la seg underholde» eller tilslutte seg etablerte standpunkter om kanonisert kunst. Å være enig med alle andre om kvaliteten til et bilde av Munch eller en film av Godard, er nærmest meningsløst fordi du utsletter seg selv i panegyrikken.

Det er når du kan lokalisere hva du deler med Ibsen og Munch, at du virkelig ser hva kvaliteten består i, for kvalitet har med deg selv å gjøre og i hvilken retning du kan tenke eller føle videre, utover verkets rammer. Det som treffer deg med et kunstverk, er det som gjør kunstverket bra.

Profesjonell og uavhengig. Klarer du å finne denne felles horisonten for deg og verket, er du allerede deltakende i det kreative arbeidet som er nedlagt i det fra før. Bearbeidelsen kan ta mange former, men om du berøres av noe, vil det i en eller annen forstand fortsette. Kanskje bare i ditt eget hode, men arbeidet er likefullt reelt. Kritikerens oppgave er å forklare det – og hvilken del av kunstverket kritikeren står overfor som korresponderer med ham eller henne. Og ingen er bedre trent til oppgaven, mener Scott.

Kritikere er uavhengige aktører – de er hverken kjøpt og betalt av akademia eller private interesser – men benytter sine stedfortredende erfaringer for å teste ut hvordan kunst, litteratur og film kan brukes for borgerne i sivilsamfunnet. Dét er det ingen andre som kan gjøre like godt.

---
DEL