Kanskje er det smart å gå et skritt videre enn David Graeber (Bullshit Jobs, 2018) og dele arbeidslivet inn i tre ulike kategorier: nyttige jobber, tåpelige jobber og farlige jobber? Militærindustrien kommer i kategorien ‘farlige jobber’, både gjennom de ressursene som brukes, og de produktene som lages. Både unyttig og farlig produksjon burde reduseres til et absolutt minimum, og jobber som ikke er bærekraftige og ødelegger miljøet, burde legges ned.
Den amerikanske forskeren Ruth Leger Sivard laget over flere år nyttige sammenligninger mellom sosiale og militære utgifter og viste med oversiktlige grafer blant annet hvor mange lærere eller helsearbeidere som kan lønnes for kostnadene av en enkelt missil. I de senere årene har blant annet SIPRI og internasjonale fredsorganisasjoner som WILPF og IPB gjort lignende sammenligninger. Slik folkeopplysning får misforholdene og uhyrlighetene tydelig frem.
Et Green Beret-korps
Tidligere president i International Peace Bureau (IPB) Maj-Britt Theorin ledet en kommisjon som foreslo å opprette et Green Beret-korps av soldater tilknyttet FN som kunne bidra til å hurtig avhjelpe økologiske katastrofer, dels skapt gjennom krigføring. UNEPs tidligere direktør Tolba tok dette videre og fikk utviklet notatet «Kartlegging av mulig bruk av midler budsjettert for militær aktivitet, til sivil bruk for å beskytte miljøet». Notatet inneholder en liste med forslag som kunne endret militærvesenet i mange land om de hadde blitt iverksatt.
I dag er det få som stiller spørsmål ved norsk krigsindustri, og at Norge enkelte år er på lista over de ti største våpeneksportørene i verden.
Bruk av militæret i kriser og nødssituasjoner er allerede akseptert i mange land, men synes ikke å være en integrert del av militærvesenets struktur og opplæring. Mens militærets samfunnsfunksjon kunne gradvis endres ved systematisk å gi soldatene opplæring i å takle vår største trussel. Soldater med helsefaglig bakgrunn var eksempelvis til nytte i forbindelse med covid-19-vaksinering.
Hjernekapasiteten som i dag er bundet opp i militærindustrien, kan brukes til å løse sivile oppgaver, ikke minst til å utvikle de alternative energikildene som må til for å sikre menneskehetens overlevelse. Militært forsvar kan konverteres eller endres til miljøforsvar, og soldater omskoleres og gis en sentral, våpenfri oppgave i å bidra til å ta vare på jorda.
Nærmere 50 nobelprisvinnere foreslo i desember 2021 at alle FNs medlemsland skulle redusere sine militærutgifter årlig med to prosent. Det ville for perioden 2025 til 2030 tilsvare vel 1000 milliarder dollar. De ønsket at halvparten av denne peace-dividend skulle settes inn i et globalt fond for å bekjempe klimaendringene, pandemier og ekstrem fattigdom. I en situasjon med en paradoksal akselerering i det globale våpenkappløpet, samtidig med at menneskeheten opplever underminering av velferdsordninger, ville en slik frigjøring av midler, uten noen ekstra kostnader for folk, kunne påvirke livene til millioner av mennesker på en positiv måte. Tidligere har flere fredsorganisasjoner og institusjoner foreslått at alle land reduserte sine militærbudsjett med ti prosent årlig, for å få frigjort nødvendige ressurser for å møte folks behov og motvirke både pandemier, miljø- og klimakatastrofer. Man kan diskutere hvilke prosenter militærutgiftene skal reduseres med hvert år, uansett vil det være viktig å komme fort i gang.
Demilitariseringsteknologi
Logistikk- og organisasjonskunnskapen som fins i det militære, ville være til nytte både i nasjonalt og internasjonalt nøds- og hjelpearbeid og i FNs fredsbevarende styrker.
Omstilling fra militær til sivil produksjon vil kreve både politisk vilje og teknologisk kunnskap. Forskningsmidler bør brukes til å etablere institusjoner for å fremme demilitariseringsteknologi og konverteringskompetanse. Kanskje kan det etableres et forskningsinstitutt for militær konvertering på Kongsberg eller Raufoss, som kan gi råd om hvordan en slik konvertering fra militær til sivil produksjon best skal foregå, gjerne med inspirasjon fra Konverteringsinstituttet i Bonn? Tidligere erfaringer viser hvor fort industrien kan legges om fra sivil produksjon til krigsindustri. Konvertering er fullt mulig også andre veien. Det er kun et spørsmål om politisk vilje. Åse Møller Hansen i Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF), viser til at Norge, ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB), importerer maskiner og transportmidler samt tekniske og vitenskapelige instrument for milliardbeløp. Mer av dette må kunne produseres i Norge, for eksempel på Kongsberg, som har så stor teknisk kompetanse.
Uetisk og uakseptabelt
Under den store finanskrisen i 2008 var jeg sammen med noen islandske venninner og spurte dem om Island, som var hardt rammet, hadde tenkt å etablere våpenindustri siden det er så lukrativt. Det ble stille rundt bordet, inntil en av dem indignert sa: «Men det ville det islandske folk anse som totalt uetisk og uakseptabelt.» Slik ville det sannsynligvis også vært i Norge tidligere.
Men I dag er det få som stiller spørsmål ved norsk krigsindustri, og at Norge enkelte år er på lista over de ti største våpeneksportørene i verden og per capita noen ganger er nesten like store som USA, verdens desidert største våpenprodusent. Hvorfor ser det ut til at det norske folk ikke lenger anser norsk våpenproduksjon og salg som uetisk og uakseptabelt? Eller kanskje synes folk at det er galt, men våger ikke å ytre seg eller er ikke beredt til å gå ut av komfortsonen? Protestene var heller ikke store da Norge valgte å sende våpen til Ukraina i februar 2022, på tross av tidligere retningslinjer om at norske våpen ikke skal selges til land i krig. Er det slik at forsker Cecilie Hellestveit har rett når hun i et intervju i 2020 uttrykte at det ikke er allmenn enighet i Norge om at våpenproduksjon eller våpensalg i seg selv er uetisk? I så fall, hva har skjedd med folkesjela? Hva må til for å endre denne tenkningen?
Militær aktivitet og arbeidsliv
Mange mennesker lever av militærindustrien og militær aktivitet, mest i USA, hvor militærindustrien er enorm. Den største konsentrasjonen av krigsindustri i Norge er på Kongsberg og Raufoss. De lokale ordførerne er rimeligvis redde for å miste disse arbeidsplassene. Men det er en myte at militær aktivitet skaper mange jobber. Ingen trenger å være redd for å bli arbeidsløs selv om militærindustrien legges om eller avvikles. Ifølge Watson-instituttets prosjekt Krigens kostnader er det med de samme ressursene 50 prosent mindre jobbskaping i militær sektor enn gjennomsnittet i det sivile. En gjennomsnittlig jobb i militærindustrien er to til tre ganger dyrere enn gjennomsnittet i det sivile. Studien til Robert Pollin og Heidi Garrett-Peltier fra Universitetet i Massachusetts viser at en milliard dollar brukt på sivile prioriteter vil skape betydelig flere jobber enn en milliard brukt i det militære.
Dessuten trengs det kloke hoder i mange tiår fremover bare for å bli kvitt eksister-
ende våpen og rense opp i giftig og farlig militært avfall. Bare det å smelte og gjenbruke våpen og få bort søppel og giftstoffer fra lager, deponi, baser, skytebaner, havner og krigsskueplasser gjør at ingen trenger å bli arbeidsløs på mange, mange år.
Et globalt fond for å bekjempe klimaendringene, pandemier og ekstrem fattigdom.
Militærindustrien kan ikke legitimeres ved at den gir noen nyttige sivile nyvinninger som biprodukt. Hvis de høye subsidiene som blir militærindustrien til del, isteden ble brukt til å utvikle ny grønn teknologi, ville det bidra til at det blir mulig å ta viktige, raske og nødvendige skritt mot et mer bærekraftig samfunn. Hvis forskningen i utgangspunktet hadde vært innstilt på å gjøre livet bedre, enklere og sunnere for folk og hadde hatt til rådighet militærindustriens midler, ville produksjonen for lengst ha vært mer nyttig og menneskevennlig.
I Norge
I små norske samfunn som er dominert av militærindustri eller militær aktivitet, må folk selvsagt ikke bli skadelidende ved en slik omstilling til sivil aktivitet. Omleggingen må planlegges nøye, og folk må få sikkerhet for sitt daglige innkomme. I boka Fred er ei det beste (2017) beskriver Dag Hoel Raufoss-samfunnets avhengighet av ammunisjons- og våpenfabrikken. Men tenk om folk eksempelvis på Raufoss, Kongsberg og Andøya fikk disponere de samme midlene som i dag brukes til militære formål. Da ville næringslivet, skolene, sykehusene og kulturlivet kunne blomstre.
Kan det etableres et forskningsinstitutt for militær konvertering på Kongsberg eller Raufoss?
Det kan neppe være helt greit å arbeide i krigsindustrien selv om arbeiderne sikkert er glade for å ha arbeid og for å få anledning til å bruke sin kompetanse. Men det må være en svært stor belastning å tenke på at det de lager, kan drepe uskyldige barn, unge og gamle. Det er neppe enkelt å besvare spørsmål fra egne barn om hva de jobber med. Kunnskap om konsekvensene av Norges store rolle i verdens produksjon av krigsmateriell er kanskje det som skal til for at folk krever at det skal opphøre?
Fagforeningene i Norge, som mange andre steder, har vært forsiktig med kritikk av militærindustrien – det på tross av at 40 prosent av korrupsjonen i verden skal komme fra våpenhandel. Både SIPRI og World Peace Foundation viser at bestikkelser, bedrageri og dårlig miljøpraksis er vanlig i forbindelse med våpensalg. Stor var derfor overraskelsen i IPB da mange av de ledende internasjonale fagforeningene kom til Nedrustnings-konferansen i Berlin i 2015. Fagforeningene begrunnet sin deltakelse med et eneste ord: miljø. De hadde forstått at de må bidra til nedrustning for å kunne takle miljøkrisen, forstått at verden må legge om både produksjon og konsum for å berge planeten og menneskeheten fra stor elendighet. Lederen for ITUC, International Trade Union Confederation, i Europa sa det så sterkt: «Det fins ingen jobber på en øde planet.» Siden fagbevegelsen ofte har vært i et dilemma mellom det å skape arbeidsplasser og å ta miljøhensyn, var dette oppmuntrende toner. Miljømessige implikasjoner av aktiviteter i militær sektor kan ikke lenger overses.
Det er snart åtte milliarder mennesker på jorda. Én milliard av dem lever i ytterste fattigdom. Verden bruker årlig 2000 milliarder dollar på militære aktiviteter per år. Tenk, bare tenk, hva en omfordeling fra militær til sivil sektor vil kunne bety. Regnskapet bør kunne være enkelt.
Første del av boka Fredskultur. Utopi eller sikkerhetspolitisk alternativ? omhandler fredskulturvisjonen og programmet til UNESCO. Del to omhandler hindringene for fredskultur, hvorav militarismen er den største – både økonomisk, økologisk og etisk. Del tre er inndelt i kapitler som gir forslag til hvordan fredskultur kan skapes gjennom utdanning, bærekraftig utvikling, menneskerettigheter, likestilling, demokrati, toleranse, ytringsfrihet og menneskelig sikkerhet.
