Oppdagelsen av den italienske fotojournalisten Paolo di Paolos ukjente bilder av blant andre Pier Paolo Pasolini står i sentrum når filmregissør Bruce Weber portretterer fotografen di Paolos liv.
Bildekavalkaden filmen åpner med, minner meg raskt om et av forfatter, poet og filmskaper Pasolinis selvportretter. I forgrunnen kan man se en ung og velkledd gutt med un fiore in bocca, en blomst i munnen, i bakgrunnen en bonde. Mens gutten med blomst i munnen henspiller på den uskyldsrene ungdomskjærligheten Pasolini opplevde langs dikene på den friuliske landsbygda, viser bonden til den tapte bonde- og dialektkulturen som sto ham nær og som kom til å prege hans kunstneriske virke. Det er neppe tilfeldig at det er nettopp dette ikoniske portrettet di Paolos fotografier av Pasolini vekker minner om, for de to deler mer enn samme navn. De var nær sagt jevngamle, og i likhet med Pasolini flyttet di Paolo fra landsbygda til byen, nærmere bestemt til Roma da Italia i løpet av få år gikk fra å være et jordbrukssamfunn til å bli et industrialisert land. Der livnærte de seg begge fra femti- og utover på sekstitallet ved å jobbe for ukeavisen Il mondo – noen ganger sammen, andre ganger hver for seg, før avisen ble lagt ned i 1966. Da trakk di Paolo i likhet med Pasolini seg tilbake til landsbygda – Pasolini til middelaldertårnet sitt i Viterbo, di Paolo til hjembydga Larino sør i Italia. Etter noen år som portrettør av film- og sosietetsfolk så vel som av vanlige folk på gaten la den selvlærte fotografen og filosofistudenten Leica-kameraet på hylla for godt, mens Pasolini fortsatte å skrive frem til han ble drept i 1975.
Galleriet Il museo del louvre
Det skulle gå nærmere femti år før datteren Silvia di Paolo fant bildene faren hadde tatt, og konfronterte ham med hans til da ukjente fortid som fotograf. Det var ikke bare sosialrealistiske bilder den velkledde di Paolo tok i årene 1954-1966. Han fikk raskt innpass hos den italienske kultureliten, og det er fremfor noe disse bildene sammen med dem han tok av Anna Magnani og Pier Paolo Pasolini, som er sentrale i Webers dokumentarfilm.
I likhet med mange har regissør Weber en forkjærlighet for la dolce vita. I oppvoksten i Pennsylvania på femti- og sekstitallet gikk han og familien på kino for å se europeisk film annenhver søndag. Weber la raskt sin elsk på alt italiensk, ikke minst skuespillere som Sophia Loren og Marcello Mastroianni. Denne ungdomskjærligheten ble vakt til live igjen da han i 2016 ved en tilfeldighet kom over Paolo di Paolos bilder av skuespillere og filmregissører på galleriet Il museo del louvre, i det jødiske kvartalet i Roma.
Galleriet, som drives av bokhandler og gallerist Giuseppe Casetti, er et sted jeg selv har vendt tilbake til en rekke ganger. Inntil 2014 hang det kun ett bilde av Pasolini der. I 2016 var det omringet av flere av di Paolos portretter av Pasolini. På dette ene fotografiet står Pasolini ved foten av Monte Testaccio, potteskårsfjellet, et stenkast unna den ikke-katolske kirkegården – hvor di Paolo for øvrig også har tatt bilder av ham ved graven til grunnleggeren av det italienske kommunistpartiet, Antonio Gramsci. I forgrunnen kan man se en velkledd og alvorstung Pasolini, i bakgrunnen, på toppen av fjellet, et kors. Bildet er ikke bare et av de beste portrettene som er tatt av Pasolini, men et viktig referansepunkt når Weber i sine intervjuer med den i dag 97 år gamle Paolo di Paolo og hans familie vekker til minne bilder fra en tapt tid.
Skuespillere som Sophia Loren og Marcello Mastroianni.
Finstemte bilder i sort-hvitt
Det er Paolo di Paolos finstemte bilder i sort-hvitt som driver denne filmen fremover. Slik fungerer den bedre som filmarkiv enn som dokumentar. Di Paolo var en av de mest toneangivende fotojournalistene i sin tid, men vi får ikke vite hvorfor han valgte å legge kameraet på hyllen for godt. Han ga seg riktignok på topp, da Il mondo ble lagt ned og paparazzikulturen tok over den italienske fotojournalistikken – men dette får vi dessverre ikke vite mer om. Regissøren intervjuer i stedet di Paolo og hans nærmeste – kone, barn og barnebarn – men også den italienske produsenten Marina Gicogna og galleristen Giuseppe Casetti om di Paolos bilder.
Parallelt med at Weber gjenoppdaget ungdomstiden og sin kjærlighet til Italia gjennom di Paolos bilder, tok datteren Silvia di Paolo initiativ til å stille ut farens bilder. Først på galleriet Il museo del louvre i 2016, senere på MAXI – museet for moderne kunst i Roma – i 2019. På veien dit fikk den da 94-årige Paolo di Paolo gleden av å prøve seg som motefotograf for Valentino på nytt.
Filmen fungerer bedre som filmarkiv enn som dokumentar
Uten at denne filmen tar de helt store sprangene som kunne gjort den til noe mer enn en fremstilling av en fotografs liv i bilder, er Paolo di Paolos mange og enestående bilder vel verdt et møte med filmen selv.
