Bestill vårutgaven med varslerbilaget her

En internasjonalisme som ikke skulle være nasjonalistisk

POPULISME: Antonio Gramsci ville ha forent selvråderetten og internasjonalismen. NY TID snakker med filosofen Diego Fusaro i forbindelse med en ny norsk utgivelse.

Italienske Diego Fusaro er professor i filosofi ved forskningsinstituttet IASSP i Milano. Han er blant de fremste Gramsci-ekspertene i hjemlandet, og har utgitt flere bøker og artikler om Antonio Gramsci. Som filosof regner han selv Gramsci blant de viktigste inspirasjonskildene sine, sammen med Hegel, Marx og Giovanni Gentile. Fusaro deltar aktivt i samfunnsdebatten i Italia, og har markert seg som en systemkritiker som særlig er kritisk til den globaliserte kapitalismen.

– Gramsci kritiserte den angloamerikanske kapitalismen, men var samtidig ikke uten beundring for den moderniteten som fantes i USA og Storbritannia. Hvordan kan vi forklare denne tilsynelatende ambivalente holdningen til den kapitalistiske verden?

Diego Fusaro

– Gramsci så på kapitalismen som noe negativt, men samtidig også som noe positivt, på en dialektisk måte. Slik var det også for Marx. Kapitalismen brakte med seg utbytting, lidelse og barbari, men også teknologisk utvikling, framskritt i produksjonen og mye mer. Det ligger en dobbelthet her som vi også finner igjen i «Fengselsopptegnelser», der Gramsci skrev mye om amerikanismen og «fordismen». På den ene siden så Gramsci alle problemene ved «fordismen», men han så også at den på en måte nærmet seg sosialismen. Dette er den klassiske marxistiske tvetydigheten når det gjelder kapitalisme og modernitet, der det positive består i at menneskenes styrke og teknikkens kraft blir frigjort. Når det er sagt, vil jeg også si at Gramsci hadde større respekt for jordbruket i Italia enn det andre marxister hadde. Dette er noe som finnes hos Gramsci og som jeg ikke har sett på samme måte hos noen andre marxister. Gramsci mente det var viktig å verdsette det enkle livet. Han kritiserte de intellektuelle fordi de ikke hadde kontakt med folket, og dette er jo en aktuell problemstilling også i vår tid. Ifølge Gramsci burde det være et nært forhold mellom de intellektuelle og folket, og han skrev at det var et problem at de intellektuelle følte at de sto nærmere Aristoteles enn landarbeiderne fra Calabria.

– Hva ville Gramsci ha sagt om vår tids politiske situasjon i Europa?

- annonse -

– Han ville ha sagt at i dag finnes det to alternativer, der begge i virkeligheten er fiktive. På den ene siden har vi den kosmopolitiske liberalismen, og på den andre siden har vi nasjonalismen à la Le Pen eller Salvini. Gramsci ville ha en internasjonalisme som ikke skulle være nasjonalistisk, men heller ikke kosmopolitisk eller liberalistisk. Han ville ha forent selvråderetten og internasjonalismen, det vil si populismen og et samarbeid mellom demokratiske stater. Han ville ha valgt et tredje alternativ, og ikke noen av de to vi har å velge mellom i dag. Han ville helt sikkert ha brutt med EU, ikke for å vende tilbake til nasjonalstater som er i krig med hverandre, men for å åpne for et fellesskap av sosialistiske stater i nært samarbeid med hverandre.

Gramsci var den viktigste intellektuelle i Italia på 1900-tallet

– Hva har populismen i dag med Gramscis ideer å gjøre?

– Gramsci var genuint opptatt av folket, og i «Fengselsopptegnelser» var folket et tema han stadig kom tilbake til. Det nasjonalt-folkelige var et sentralt begrep for ham, og han skrev blant annet om den folkelige litteraturen. Målet var å få folket til å spille hovedrollen i historien og å gå ut av den passiviteten det alltid hadde vært dømt til. På den måten kan vi si at han var en populist, en kommunistisk populist, kan vi kanskje si.

– Bør vi være redd for den såkalte populismen i dag?

– Populismen i dag er først og fremst et krav fra folket om å få komme inn på den politiske scenen. Det handler om misnøyen hos de laveste sosiale lagene i møte med den globaliserte kapitalismen. Det vil si at populismen i seg selv verken er positiv eller negativ, for den er en følelse, og derfor kan den også få veldig forskjellige former. Den kan gå i demokratisk eller kommunistisk retning, slik Gramsci ville ha ønsket, men den kan også gå i den retningen som den tyske nazismen gikk i, og da er den selvfølgelig negativ. Det er viktig å tolke populismen, og å vurdere om den er demokratisk. Jeg pleier å si at nasjonalstaten kan være demokratisk, men økonomien uten politikk kan aldri være demokratisk. Derfor er det populistiske elementet fundamentalt for å bryte ned den liberalistiske kosmopolitismen, som er folkets hovedfiende i dag.

– Når det gjelder italiensk politikk i dag, er det riktig å si at Matteo Salvinis Lega er et populistisk parti?

– Ja, det er et populistisk parti i den forstand at det tolker misnøyen hos de klassene som undertrykkes av det globaliserte systemet. De tradisjonelle venstrepartiene i Italia er fullstendig døve når det gjelder populismen. Når de hører ord som populisme eller selvråderett, begynner de med en gang å rope fascisme. Gramsci hadde aldri reagert på den måten. Han ville aldri ha stemplet folket som fascister dersom folket hadde ønsket større grad av nasjonal selvråderett. Når det gjelder Lega, har de forstått at disse tendensene finnes i folket, og vet å utnytte situasjonen til sin fordel. Men det politiske programmet deres er jo ikke sosialistisk, og det verste med Lega slik jeg ser det, er utenrikspolitikken deres. Partiet har fullstendig underordnet seg USA.

De tradisjonelle venstrepartiene i Italia er fullstendig døve når det gjelder populismen.

– Hva er det viktigste vi kan lære av Antonio Gramsci i dag?

– Den generelle kritikken av kapitalismen, betydningen av å forankre politikken i det nasjonalt-folkelige, verdsettelsen av kulturen og betydningen av å forstå at revolusjonen ikke kommer av seg selv, men at endringer er noe som må organiseres gjennom politikken og kulturen. Også reaksjonen mot den mekaniske fatalismen er viktig, og det samme er den ikke-økonomistiske politikken, det vil si betydningen av å se på politikken som noe som ikke alltid skal være underordnet økonomien. Til slutt vil jeg ta med den metafysikken som er basert på betydningen av handling, en metafysikk jeg setter i forbindelse med Giovanni Gentiles aktualisme. Etter min mening var Gentile den viktigste filosofen i Italia på 1900-tallet, mens Gramsci var den viktigste intellektuelle.


Se boken Antonio Gramsci. Utvalgte tekster 1916 – 1926 i serien Cappelens upopulære skrifter, som kom ut i august. Lima har også valgt ut tekstene, oversatt og innledet boken.

Geir Lima
Geir Lima er forfatter og oversetter.

Gi et svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Varsling / Regjeringen styrket ikke varslervernetRegjeringen fulgte ikke opp varslingsutvalgets forslag, verken om eget varslerombud eller egen varslingsnemnd.
Økonomi / Nordisk Socialisme – På vej mod en demokratisk økonomi (av Pelle Dragsted)Dragsted har en række forslag til hvordan lønmodtagere kan få en større del af «samfundskagen» – f.eks. ved at lukke dem ind i virksomhedernes direktionslokaler.
Fns sikkerhetsrÅd / Official Secrets (av Gavin Hood)Katharine Gun lekket informasjon om NSAs forespørsel til den britiske etterretningstjenesten GCHQ om å spionere på medlemmer av FNs sikkerhetsråd i forbindelse med den planlagte invasjonen av Irak.
3 bØger om Økologi / De Gule Veste har ordet, … (av Mads Christoffersen, …)Fra de Gule vester kom nye former for organisering innen produktions-, bolig- og forbrugsfunktioner. Og med «Degrowth», startende det med helt enkle aktioner som beskyttelse af vand, luft og jord. Og hvad med det lokale?
Samfunn / Colapso (av Carlos Taibo)Mye peker på at et definitivt sammenbrudd nærmer seg. For mange mennesker er kollapsen allerede et faktum.
Radikal chic / Postcapitalist Desire: The Final Lectures (av Mark Fisher (red.) introduksjon ved Matt Colquhoun)Skal venstresiden noen gang bli dominerende igjen, må den ifølge Mark Fisher omfavne begjærene som har vokst frem under kapitalismen, ikke bare avfeie dem. Venstresiden bør dyrke teknologi, automatisering, redusert arbeidsdag og populære estetiske uttrykk som mote.
Klima / 70/30 (av Phie Amb)Åbningsfilmen på Copenhagen DOX: de unge påvirkede politikkens klimavalg, men Ida Auken er filmens vigtigste omdrejningspunkt.
Thailand / Fighting for Virtue. Justice and Politics in Thailand (av Duncan McCargo)En magtfuld elite i Thailand – Myanmars naboland – har det seneste årti forsøgt at løse landets politiske problemer med domstolene, hvilket blot har forværret situationen. I en ny bog advarer Duncan McCargo mod «retsliggørelse».
Surrealistisk / The Seven Lives of Alejandro Jodorowsky (av Samlet og kuratert av Bernière og Nicolas Tellop)Jodorowsky er en mann full av kreativt overmot, grenseløs skapertrang og helt uten ønske eller evne til å gå på kompromiss med seg selv.
Journalistikk / «Stinkjournalistikk» mot varslereProfessor Gisle Selnes skriver at Harald Stanghelles kronikk i Aftenposten 23. februar 2020 «ser ut som en støtteerklæring, [men] ligger som en ramme rundt det forterpede angrepet på Assange». Han har rett. Men har Aftenposten alltid hatt dette forholdet til varslere, som for eksempel i tilfellet Edward Snowden?
Om Assange, tortur og straffNils Melzer, FNs spesialrapportør om tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling og straff, sier følgende om Assange:
Med ryggrad og etisk kompass intaktVARSLING Vi trenger en mediekultur og et samfunn bygget på etterrettelighet og sannhet. Det har vi ikke i dag.
- Advertisement -

Du vil kanskje også likeRelaterte
Anbefalte