En illusjon om frihet

Dubai tilrettelegger for en komfortabel, sløvende livsstil – i hvert fall akkurat komfortabel nok til å unngå en oppblomstring av fruktbar kultur.

Foto: Soukaina Ben Ali
Line Fausko

Hadde det ikke vært bostedet til en nær venn, ville nok ikke de blinkende lysene og raske bilene vært forlokkende nok til å få meg til å reise til Dubai.
Disse lysene trollbandt under mitt første besøk der i fjor vinter. Jeg ble tiltrukket av byens ambisiøse, men rolige utstråling som så ut til å lyse rundt den multikulturelle, frisinnede samlingen av mennesker uten skatteplikter. På en måte så de ut til å være effektivisert gjennom systemets sjeldne spontanitet, som hjemlevering av ekstra hummus og sigaretter klokken 02.00.
Under en varm og lun kveldstur langs Burj Khalifa Road ble jeg gående og undre meg over hvorfor jeg velger å bo i et land der man en fjerdedel av året må jobbe aktivt for å unngå vinterdepresjon. Min Dubai-trøtte venninne ga meg et resignert blikk tilbake.
Så brast illusjonen, også for meg. Under ukens opphold forsto jeg at en aktiv jobbing mot noe, hva som helst, er livsviktig. Dubai er møysommelig konstruert for å tilrettelegge for en komfortabel, sløvende livsstil. På det økonomiske plan tiltrekker skattesystemet seg profesjonelle og arbeidere fra hele verden, og øker den materielle standarden. For disse profesjonelle er shisha (vannpipe) etter jobb i en vakker og avslappende hotellhage en daglig rutine man velvillig hengir seg til. Det samme gjelder de treretters middagene man kjører 45 minutter for å nyte en tirsdagskveld. Fornøyelige opplevelser – inntil det slår en at det ikke føles som den virkelige verden. Den menneskelige livskvaliteten er dempet akkurat nok til at man kan innta, men ikke oppfatte, som om sansene er dimmet med en lysbryter.
På grunn av det komfortable ved omgivelsene var det først vanskelig for meg å sette fingeren på akkurat hva det var som forårsaket ubehaget. Spontaniteten og det fargerike mylderet av mennesker, biler og lyder er ikke resultatet av et stimulert folkeslag – snarere er det symptomatisk for en rolig, men dyp rastløshet. En «selfie»-epidemi ser ut til å ha spredt seg rundt i Dubais gater, moskeer – ja, egentlig hvor enn man snur seg: Stimuleringsbehovet er presserende.

Subtil undertrykkelse. Slik øynene gradvis blir sløvere ved bruk av briller, blir sinnet stadig bedøvet av Dubai dersom man ikke er naturlig disponert for aktivt å oppsøke stimuli. Det er to elementer som kan tydeliggjøre denne strukturen. Det første er at kulturen ikke er like tydelig undertrykkende som for eksempel i Saudi-Arabia. Man kan gå relativt fritt kledd, gå på kino, stranden og nattklubber. Men går man på kino, er man nesten garantert en diskret sensur av seksuelle eller politiske «provoserende» scener, noe man ikke er bevisst på dersom man ikke har satt seg inn i filmens handling og tematikk. Man kan gå på stranden i bikini, men kvinner blir ikke servert på juicebaren dersom de ikke har dekket seg til. Det er dette subtile og umerkelige som er mer urovekkende enn det synlig autoritære, for det skaper en illusjon om frihet, aksept og romslighet. Dette leder til det andre, sentrale elementet: mangelen på ytringsfrihet. En sentral forkjemper i en NGO fortalte meg at til tross for hennes arbeid for organisasjonen, er protester bannlyst, noe som også hemmer hennes personlige rolle som aktivist for den palestinske saken. Man treffer et stort mangfold av ambisiøse, kreative og bevisste mennesker som ønsker rom å utfolde seg i, og som ønsker å sette sitt preg på byen. Men oppblomstringen av en fruktbar kultur kommer dessverre til en uunngåelig blindvei dersom ytringsfrihet ikke er praktisert.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here