En hyllest til ingenting 

Boris Mitic’ In Praise of Nothing er trolig den mest uvanlige dokumentarfilmen du kommer til å se i år.

Nick Holdsworth
Holdsworth er forfatter, journalist og filmskaper.

In Praise of Nothing

Boris Mitic

Serbia

Abonnerer du på NY TID, kan du se filmen her

Med sitt knitrende lydspor kan In Praise of Nothing minne deg litt om en film fra begynnelsen av det 20. århundre, hvor en gammel grammofonplate står og sviver etter at sangen er slutt. Til den jamrende lyden av en trist saksofon dukker de første bildene opp: først solen som trenger gjennom mørke skyer, så endeløs hvithet sett fra en passerende isbryter, dernest en bred, øde hovedvei, og så en reklameplakat for kattemat i et apokalyptisk landskap. Tekstene fortsetter: «En dag stikker ’Nothing’ hjemmefra, lei av å bli misforstått / det farer over åtte fjell og åtte hav … / … og ankommer vår bortgjemte dal.» 

8 år, 62 filmfotografer, 70 land

[ihc-hide-content ihc_mb_type=”show” ihc_mb_who=”1,2,4,5,7,8,9,10,11,12,13,14,17″ ihc_mb_template=”1″ ]Den nøttebrune, røyk-og-whisky-anløpne stemmen til Iggy Pop – en villmann på den amerikanske punkscenen på 1970-tallet, nå en senete og vindtørket 71-åring – begynner sin voiceover: «Endelig vårt første stevnemøte; / er ikke sikker på om jeg kom tidlig eller sent. / Jeg har så mye å fortelle deg, men vet ennå ikke hvordan; / Jeg vil ikke smiske for deg eller få deg til å bøye deg for meg. / Det har aldri vært en mindre spennende tid / til å stå bak et kamera, det er jeg enig i, / så la oss heve dette spillet / på en litt annerledes måte … / Vi dropper Talking Heads, ekspertanalyser, spesialeffekter og kulturell lammelse. / Ingen klassiske vrier, ingen rådyre bildesekvenser, / ingen biroller, ingen sidehandlinger; / ikke noe snakk om å redde verden, ingen noble pretensjoner / bare portretter av deg og meg i hverdagssituasjoner / Og noen få linjer med kommentarer / for å gi rammer til debatten / bare for å være sikker på / at du vil bite Xover agnet.»

Den merkelige sammenstillingen av bilder – filmet i løpet av 8 år av 62 filmfotografer i 70 land – er tonesatt av kabaretstormestrene Pascal Comelade og The Tiger Lillies, og langs de lyriske strofene fremstilt av Iggy Pop, varer filmen omkring 75 minutter. 

Mitic, en elskverdig bøhmisk brande av en kar – hans strågule hår bare noe mer ryddig enn Boris Johnsons – reiser for tiden omkring på årets festivaler med filmen sin. Ny Tid fikk tak i ham under den internasjonale filmfestivalen i Moskva i april, utenfor Oktyabr kino teatr på den brede, sovjetiske bulevarden Novy Arbat, og snakket med ham om opphavet til – og arbeidet med – dette merkelige, men fengslende verket. 

Mitic påstår at han ikke husker når han først fikk ideen, men etter hvert som den vokste frem, begynte han å kontakte dokumentarfilmskapere over hele verden for å be dem sende ham sine beste dokumentaropptak av «nothing».

Da bildene tok til å rulle inn fra filmfotografer som Vitalij Manskij, Nedzad Begovic, Ed Godsell, Niklas Kullström, Goran Jovic og mange, mange flere, fikk filmen en fascinerende rytme av ord og bilder.

«Jeg ønsket å lage et filmatisk motstykke til den beste satiriske boken som noen sinne er skrevet: In Praise of Folly.»
Boris Mitic 

«Jeg fordelte bildene blant filmskaperne etter hvert som de kom, anonymt, slik at ingen visste hvilke opptak som var gjort av hvem, og ved å arbeide på denne måten – online – begynte materialet å ta form i løpet av noen år,» forteller Mitic.

«Iggy Pops deltakelse var en inspirasjon,» legger han til. «Jeg tenkte på en eller annen som er så spesiell at vedkommende kunne personifisere ’min’ karakter Nothing, og jeg kom til å tenke på Iggy Pop. En venn kjente noen som hadde vært en del av staben på spillejobbene hans, og det ene ledet til det andre. Etter noen taktiske eposter og forhandlingstriks fra filmens verden, funka det.»

Filmatisk motstykke til klassisk satire

Den uslitelige besluttsomheten gjennom åtte år har sørget for en film som er både lyrisk og disharmonisk; til tider nærmer den seg det transcendentale, selv om den kanskje er for episodisk til å slippe noen inn i den formen for transe som jeg opplevde da jeg eksempelvis så Terence Maliks Tree of Life.

Det er tilstrekkelig bare å peke på noen av de fantastiske bildene man kan se i denne ytterst poetiske og egentlig ubeskrivelige filmen: det lange opptaket av et tomt godstog som ruller over et fjellpass ett eller annet sted i den østlige delen av tidligere Sovjetunionen; skyer som går i oppløsning i sollyset over en støvete rad av klipper; en hund som lusker rundt i søle og søppel i en slum; kyr, hester og forskjellige andre dyr; flagg som blafrer inn i seg selv i vinden; havet som vasker på en sandstrand. Bildene kommer og går, går og kommer.

In Praise of Nothing er nøyaktig det som tittelen tilsier. Som Mitic uttrykker: «Jeg ønsket å lage et filmatisk motstykke til den beste satiriske boken som noen sinne er skrevet, Erasmus’ humanistiske klassiker fra 1513 In Praise of Folly, der Folly går omkring i verden og hevder at det er smartere å være gal enn å være smart. 500 år senere er det Nothing som får hovedrollen.»

Filmen vises på Bergen Internasjonale Filmfestival 2018 (26.september til 4.oktober).
Se også filmens Facebook-side og offisielle hjemmeside for mer informasjon.

[/ihc-hide-content]
Kommentarer
DEL