Abonnerer du på NY TID, kan du se filmen her
En tung hengelås henger på en kraftig metallkjede. En mann i en veltilpasset dress låser rutinert opp døren og avdekker en søplete, gjennombombet ruin. Blant skrot på gulvet finner han rester av fotografier – noe som får ham til å fortelle entusiastisk om et en gang frodig familieliv. Alt som er tilbake i dette huset nå, er en massiv seng med et storslått hodegjerde, som troner mørkt mot ruinene av byen bak. Hva er igjen her, som denne mannen vil beskytte?
Han er en av flere familiefedre som den syriske, Oslo-baserte regissøren Hisham al-Zouki har klart å få med seg på den tunge veien tilbake til ett av de tusener syriske hjem som nå bare eksisterer i minnene. On the Ruins of a Dream blir en øvelse i å reflektere over hva et hjem betyr for den enkelte – men like mye hva det å bli frarøvet hjemmet sitt innebærer.
Projisering under lupe. Al-Zouki selv kan sies å ha mistet i dobbel, kanskje tredobbel forstand. Først ble han arrestert under studentprotester i Damaskus i 1987, noe som førte til fengsling og isolasjon fra familien i hele syv år. Etter løslatelsen var forfølgelsen imidlertid ikke over, og han ble på ny tvunget fra sitt hjem. Al-Zouki fikk politisk asyl i Norge i 1995, og etablerte seg her med norsk familie. Eksilet fratok ham i lang tid muligheten til å reise tilbake til sitt hjemland.
Hus og hjem er tid, på så mange ulike måter.
Nå, med de enorme ødeleggelsene landet gjennomgår, mister han hjemmet sitt også i helt konkret forstand. I denne dokumentaren viser han både sin sårbarhet og sorgen over det Syria han ikke lenger kan dele med sine halvt syriske, halvt norske barn. Som for utallige andre av krigens ofre eksisterer familiehjemmet i Damaskus nå kun i form av noen skarve videoklipp av dårlig kvalitet.
Al-Zouki lar disse opptakene projiseres på en av de få intakte veggene i familieruinen i den syriske hovedstaden. Foran skimter vi de nedbrente frukttrærne som pleide å være morens kosteligste pryd og stolthet. Henne får vi møte som en av de få kvinnene i filmen – alle sammen mødre til familiefedre som har tapt sine hjem, sin by, sitt nettverk og sin familie.
Den syrisk-norske regissøren har bevisst valgt speilinger av seg selv i de andre karakterene. På denne måten får han uttrykt ulike sider av seg selv via disse andre. Han er den unge gutten som bygger med sin far, og like mye sangeren og dikteren som skuende ned over sin barndoms by synger og minnes fredagene de samlet seg for å gjøre hyggelige ting sammen. Han er den velkledde mannen som har skaffet seg en respektabel inntekt i utlandet og vendt hjem for at drømmen endelig skal gå i oppfyllelse, og han er sin egen mor der hun fortviler over bombene som har tilintetgjort hennes elskede frukthage og smeltet om det en gang så levende familiehjemmet til sprikende støpejern – det eneste som står igjen av huset.
Al Jazeera-produksjon. Denne lavmælte skildringen av minnenes iherdige hjemsøkelse ble til etter at mange av regissørens filmprosjekter hadde fått avslag på søknader om norsk filmstøtte. Al-Zouki måtte oppsøke det arabiske Al Jazeera for å få finansiert både denne og andre av sine filmer. Felles for disse er den reflekterende og poetiske, men samtidig nådeløst ærlige og konfronterende tilnærmingen til temaet.
Den pent kledde mannen vi møter i begynnelsen av filmen, legger ut om hvor mye lidelse og oppofrelse som skulle til for å klare å skaffe seg et hjem i Syria før konflikten startet. Mange måtte reise utenlands, gjerne til Kypros eller Libanon, for å tjene pengene som behøvdes. En annen familiefar fortsetter: Det å vandre hvileløst omkring var utmattende. Han og familien kjøpte seg en liten tomt og startet straks med å legge murstein på murstein.
Filmen er en øvelse i å reflektere over hva et hjem betyr.
Hvem som sier hva, er ikke godt å si – de ulike utsagnene er blandet til et stort sammensurium. Dette grepet får assosiasjonene til å flomme og tankene til å fly fort og fritt. Jeg følger ikke lenger med på hvem som snakker når nye brokker av fortellinger følger – som også treffer hardt. Å lage et hus var et felles prosjekt: Ofte var det et dugnadsarbeid for hele familien – onkler, tanter, kusiner og nevøer var med og hjalp til. Man bygget så langt man hadde råd til, og utvidet heller etter hvert. Ikke sjelden tok det10–15 år å få et hus ferdig.
Hyllest til hjemmet. Hus og hjem er tid, på så mange ulike måter. I filmen står en av mennene vi møter og mimrer foran noen Disney-figurer malt på en vegg. Han forteller om et barn i en vugge, som de passet på. Men hvor lang tid som er gått siden dette fant sted, kommer ikke frem. Det som er sikkert er at drømmen er knust – bombet sønder og sammen – men minnene begynner å leve idet man nærmer seg stedet der hjemmet en gang sto.
I filmen sies det at man ikke lenger teller tiden i sekunder, timer og minutter, men i kuler, granater og bomber.
(Frykten for) å miste hjemmet sitt gjorde det ekstra smertefullt for mange syrere å flykte. Straks bombeangrepene roet seg bare litt, dro derfor mange tilbake. Der var de ikke bare takknemlige for å ha overlevd; der hyllet de også hjemmene sine.
Engasjement i det små. Et menneske går alene gjennom en uvirkelig verden av støv. Hans nyvaskede, mørkeblå T-skjorte er det eneste rene så langt øye kan se. Solen steker mannens rygg mens han går målbevisst innover i restene av et rasert bylandskap. Hvordan fatte at dette bare for få år siden var en gate i en velfungerende, moderne by? Deformerte skjeletter av hus er det eneste som er tilbake.
Ekkoet av barnelatter, krangler, elskov, sladder og sammenkomster klarte regimet ikke å knuse.
Inne i et av disse tomme skallene forteller en far glødende om det som en gang var et hjem. Det er absurd å høre om barn som ble født her, om deres første steg og første ord – alt mannen sier fremstår som fra en parallell verden. Han ser ikke ut til å ense de sønderbombede veggene rundt seg, der han befinner seg langt inne i minnenes verden. Jeg lytter til ordene, men får dem ikke til å henge sammen med stedet. De forvridde, golde omgivelsene vi er vitne til, hører på ingen måte sammen med barnelatter og hektiske hverdagslyder. Al-Zouki vekker mitt engasjement: Brått oppfatter jeg dimensjonene av krigens ødeleggelser. I hvert hjem fant de mest dyrebare livsøyeblikkene sted – et spedbarn smilte for første gang, en bestemor lukket øynene for siste. Absolutt ingenting er igjen som minner om et alminnelig liv.
Lever i erindringen. Hus er ikke bare vegger – de er hjem, pulserende av liv. De er trygghet, livshistorier, tilhørighet og hjemland On the Ruins of a Dream er et vitnesbyrd om en verden som er utslettet, om de mange mennesker, nabolag, landsbyer og byer som satte seg til motverge og måtte knekkes og knuses til bare støv lå igjen. Men ekkoet av barnelatter, krangler, elskov, sladder og sammenkomster klarte regimet ikke å knuse – det lever fortsatt i de overlevendes minner.
