En hyllest til hjemmet

On the Ruins of a Dream er en øvelse i å reflektere over hva et hjem betyr – men også hva det innebærer å miste det. 

Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.

On the Ruins of a Dream

Hisham al-Zouki

Abonnerer du på NY TID, kan du se filmen her

En tung hengelås henger på en kraftig metallkjede. En mann i en veltilpasset dress låser rutinert opp døren og avdekker en søplete, gjennombombet ruin. Blant skrot på gulvet finner han rester av fotografier – noe som får ham til å fortelle entusiastisk om et en gang frodig familieliv. Alt som er tilbake i dette huset nå, er en massiv seng med et storslått hodegjerde, som troner mørkt mot ruinene av byen bak. Hva er igjen her, som denne mannen vil beskytte? 

Han er en av flere familiefedre som den syriske, Oslo-baserte regissøren Hisham al-Zouki har klart å få med seg på den tunge veien tilbake til ett av de tusener syriske hjem som nå bare eksisterer i minnene. On the Ruins of a Dream blir en øvelse i å reflektere over hva et hjem betyr for den enkelte – men like mye hva det å bli frarøvet hjemmet sitt innebærer. 

Projisering under lupe. Al-Zouki selv kan sies å ha mistet i dobbel, kanskje tredobbel forstand. Først ble han arrestert under studentprotester i Damaskus i 1987, noe som førte til fengsling og isolasjon fra familien i hele syv år. Etter løslatelsen var forfølgelsen imidlertid ikke over, og han ble på ny tvunget fra sitt hjem. Al-Zouki fikk politisk asyl i Norge i 1995, og etablerte seg her med norsk familie. Eksilet fratok ham i lang tid muligheten til å reise tilbake til sitt hjemland. 

Hus og hjem er tid, på så mange ulike måter.

Nå, med de enorme ødeleggelsene landet gjennomgår, mister han hjemmet sitt også i helt konkret forstand. I denne dokumentaren viser han både sin sårbarhet og sorgen over det Syria han ikke lenger kan dele med sine halvt syriske, halvt norske barn. Som for utallige andre av krigens ofre eksisterer familiehjemmet i Damaskus nå kun i form av noen skarve videoklipp av dårlig kvalitet. 

Al-Zouki lar disse opptakene projiseres på en av de få intakte veggene i familieruinen i den syriske hovedstaden. Foran skimter vi de nedbrente frukttrærne som pleide å være morens kosteligste pryd og stolthet. Henne får vi møte som en av de få kvinnene i filmen – alle sammen mødre til familiefedre som har tapt sine hjem, sin by, sitt nettverk og sin familie. 

Den syrisk-norske regissøren har bevisst valgt speilinger av seg selv i de andre karakterene. På denne måten får han uttrykt ulike sider av seg selv via disse andre. Han er den unge gutten som bygger med sin far, og like mye sangeren og dikteren som skuende ned over sin barndoms by synger og minnes fredagene de samlet seg for å gjøre hyggelige ting sammen. Han er den velkledde mannen som har skaffet seg en respektabel inntekt i utlandet og vendt hjem for at drømmen endelig skal gå i oppfyllelse, og han er sin egen mor der hun fortviler over bombene som har tilintetgjort hennes elskede frukthage og smeltet om det en gang så levende familiehjemmet til sprikende støpejern – det eneste som står igjen av huset.

Al Jazeera-produksjon. Denne lavmælte skildringen av minnenes iherdige hjemsøkelse ble til etter at mange av regissørens filmprosjekter hadde fått avslag på søknader om norsk filmstøtte. Al-Zouki måtte oppsøke det arabiske Al Jazeera for å få finansiert både denne og andre av sine filmer. Felles for disse er den reflekterende og poetiske, men samtidig nådeløst ærlige og konfronterende tilnærmingen til temaet. 

Saken er åpen for Ny Tids abonnenter. Logg inn i toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL