En hyllest til de sterke innvandrermødrene

SAMTIDSHISTORIE: Ut av skyggene forteller om den harde likestillingskampen til innvandrermødre som fulgte etter sine menn til Norge i håp om et bedre liv, men som ble møtt med fremmedfrykt, rasisme og fordommer.

Pinar Ciftci
Ciftci er skribent og skuespiller.
Email: info@ciftcipinar.com
Publisert: 04.06.2019
Ut av skyggene
Forfatter: Shazia Majid Aschehoug
, Norge

Med Ut av skyggene har Shazia Majid (f. 1974) skrevet en etterlengtet og viktig bok som handler om den harde og lange kampen mot likestilling for innvandrerkvinnene i landet vårt. Det hele starter med fedrene som innvandrer til Norge fordi det er arbeid å få her. Deretter forlater mødrene hjemlandet og flytter til Norge, og etter hvert blir barna deres født. Boken er inndelt i to deler, “Mødrene” og “Døtrene”, som inneholder flere detaljrike essays.

Majids viktigste nedslagsfelt er det norsk-pakistanske miljøet, men boken forteller like mye historien om min tyrkisk-kurdiske bakgrunn og identitet. Som en av annengenerasjonsinnvandrerne, eller «annengenerasjonsnordmennene» som Majid kaller oss – med mine tyrkisk-kurdiske foreldre som innvandret til Norge på 70-/80-tallet; faren min i 1978 og moren min i 1987 – blir jeg rystet over den grufulle behandlingen foreldrene våre fikk på den tiden. Det er nesten ikke til å tro at mine landsmenn for bare 40 år tilbake kunne være fylt av så mye hat og fremmedfrykt. Sett i lys av den stadig blomstrende høyreekstremismen både i Norge og i resten av Europa kommer det likevel ikke som et sjokk.

Til tider får jeg lyst til å lukke øynene og legge bort boken, for jeg føler meg fremmedgjort. Akkurat som Majid ble jeg født i Norge – jeg er norsk, og Norge er hjemlandet mitt – men situasjonen var helt annerledes for foreldrene våre. Det er viktig å anerkjenne det for bedre å kunne forstå dem, oss selv og veien videre for våre barn og barnebarn.

FOTO: ISA KARAKUS, PIXABAY

Familiesystemet

De aller første innvandrerne kommer til Norge i 1971. De bosetter seg i Oslo fordi det er der de ufaglærte jobbene er å finne, men også på grunn av det kollektivistiske familiesystemet de tilhører. I kollektivistiske kulturer står storfamilien sentralt. I storfamilien deler man de samme verdiene og holdningene. Den fungerer som en lukket enhet, og dersom man forteller folk utenfor om problemene innenfor, blir man angrepet. Det gjelder å ikke skille seg ut av flokken. Kollektivisme er det motsatte av individualisme. Det er en slags saueflokkmentalitet der familiens interesser er førsteprioritet; menn står over kvinner og eldre over yngre. Kollektivismen er patriarkatets grunnmur.

Utdanning, arbeid og tid til seg selv er avgjørende om man skal oppnå psykisk og økonomisk uavhengighet.

«Fremmedarbeiderne» kommer til Norge for å tjene penger til storfamilien i hjemlandet. Planen deres er å reise tilbake når de har nådd de økonomiske målene sine, men de fleste reiser aldri tilbake, og etter hvert bosetter også storfamilien seg i Norge. Kvinnene følger etter sine menn. De er avhengige av mannen, er hjemmeværende eller dobbeltarbeidende i underbetalte jobber hvor de vasker, syr eller pakker. De kan ikke norsk og blir dermed isolert i det nye samfunnet.

Ære, skam og sosial kontroll

Majid trekker fram boken Et eget rom (1929) av Virginia Woolf og Camilla Colletts forfatterskap som referanser til hvor viktig det er å ha utdanning, lønnet arbeid og tid til seg selv om man skal oppnå psykisk og økonomisk uavhengighet. Det er også en forutsetning for den som skal utfolde seg kunstnerisk, eller som Woolf skriver i Et eget rom: «En kvinne må ha penger og et eget rom hvis hun skal skrive litteratur.»

Eksiltilværelsen, med dårlige boforhold, vanskeligheter med jobb og oppholdstillatelse, atskillelse fra familie og venner, diskriminering, språk- og identitetsproblemer fører til at flere av innvandrerkvinnene får psykiske problemer som forblir ubehandlet, påpeker Majid. Kvinnene lider i stillhet og føler seg sviktet av de norske feministene. Derfor skaper de sin egen solidaritetsorganisasjon, som først heter Foreign Women’s Group (FWG), og etter hvert bytter navn til MiRA – ressurssenter for minoritetskvinner, som den heter i dag. Ære, skam og sosial kontroll har vært kampsaker.

Sosial kontroll er et utbredt fenomen i det kollektivistiske systemet. Æres- og skamkulturen gjennomsyrer kollektivismen, og dersom man bryter ut, risikerer man å bli drept av sin egen familie. Såkalte æresdrap er en utbredt praksis innenfor disse kulturene, som er preget av kvinneforakt. Som Majid skriver: «Kvinnehatere hater ikke alle kvinner bare fordi de er kvinner, de hater kvinner som bryter patriarkatets spilleregler. Hatet har en sosial funksjon, dets hensikt er å gjenopprette mannens, og i kollektivistiske systemer, klanens dominans.»

Det er opp til den nye generasjonen nordmenn – barn og barnebarn av «fremmedarbeiderne» – å bryte fordommene mot det fremmede. Ensomheten og usikkerheten våre mødre kjente på, er forankret i oss, men den preger ikke veien vår videre i det norske samfunnet og ut i verden.