En historie om mot, talent og svik

xxIN EXTREMIS: Marie Colvin dekket alle de store konfliktene fra vår tid – alltid med samme mål: Ikke bare å være vitne, men å mane til handling.

Francesca Borri
Borri er krigskorrespondent og skriver jevnlig for Ny Tid.
Email: francescaborri@gmail.com
Publisert: 01.04.2019
In Extremis: The Life and Death of the War Correspondent Marie Colvin
Forfatter: Lindsey Hilsum
Farrar, Straus and Giroux, USA

Marie Colvin valgte journalistikken, ikke frontlinjen. Nærmest ved en slump ble hun likevel krigsreporter, en merkelapp hun som alle krigsreportere selv mislikte: «Jeg skriver om livet på sitt mest ekstreme», forklarte hun. «Det er alt.» Men, som den amerikanske forfatteren og krigskorrespondenten Michael Herr har uttalt: «Det er en kjent historie. Du dekker en krig, men til slutt er det krigen som dekker deg. Den ekte krigen er ikke den du ser rundt deg, men den som pågår inni deg.»

En turbulent tilværelse med ulike kjærlighetsaffærer – den ene mer smertefull enn den andre – alkohol og festing døgnet rundt, notorisk sylskarpe svar og ikke minst den svarte lappen over venstre øye gjør Marie Colvin – som var stjernejournalisten i The Sunday Times fram til hun ble drept i Homs i Syria 22. februar 2012 – til en selvskreven hovedperson i en bok. Hun ville nok ha hatet mye av det som har blitt skrevet og sagt om henne de siste årene: framstillingen av en traumatisert, adrenalinavhengig journalist som, med mennene og suksessen i sitt liv, lengtet etter faren sin, som døde plutselig av kreft. Denne boken er det imidlertid grunn til å tro hun ville hatt sansen for. Den utelater ingenting, ikke sårbarheten hennes heller. Den sier det eneste som gir mening: Hun visste hvor det fantes en historie, og hun gjorde alt for å få tak i den. Marie Colvin visste hvor hun skulle. Dit dro hun også, men alltid med en visshet om hvordan hun måtte opptre når hun først var der – og hvilken innstilling hun måtte ha med seg.

Marie Colvin

Intervju med Gaddafi

På Yale var hun en av studentene til John Hersey, forfatteren bak Hiroshima (1946). Av ham lærte hun at journalistikk snarere enn å være et spørsmål om balanse er et spørsmål om sannhet. Karrieren hennes begynte egentlig med et lykketreff: et intervju med Muammar al-Gaddafi. I 1986 var han på grunn av sin støtte til terrorisme en svært kontroversiell figur, og han valgte å snakke med Colvin fordi hun var ung og pen.

Det vanskeligste, sa Marie Colvin, er å overbevise seg selv om at noen kommer til å bry seg om det man skriver.

Deretter var det ikke lenger snakk om å være heldig – det handlet om talent, mot og mye mer. Ikke bare var hun modig nok til å flytte til Beirut, som i 1986 var den farligste byen i verden, men i smug tok hun seg inn i den beseirede flyktningleiren Burj el Barajneh, hvor hun sto last og brast med de sivile helt til Røde Kors endelig fikk slippe inn i leiren, som til slutt fikk verdens øyne på seg. I 1999 gikk hun fram på samme måte da hun sammen med andre journalister bodde i en FN-leir i Øst-Timor som var midlertidig omgjort til et tilfluktsted for hundrevis av fordrevede familier. Truet av angrep forlot både journalister og FN-arbeidere leiren. Men Colvin ble værende for å rapportere direkte fra opptakten til angrepet – helt fram til militsene ga seg og trakk seg tilbake. Hun dekket alle de store konfliktene i vår tid – intifadaen, krigen i Kosovo, Tsjetsjenia, Golf-krigene – alltid med samme mål: Ikke bare å være der, men å gjøre en forskjell. Ikke bare å være vitne, men å mane til handling.

Marie Colvin

Nye eiere, nye holdninger

Krigsreportere sier ofte: Jeg er her for at ingen skal kunne komme i ettertid og påstå at de ikke visste hva som skjedde. Marie Colvin konsentrerte seg ikke om framtiden, men om nåtiden. Det var ikke leserne sine hun var til stede for, men krigens ofre. Dette ga henne styrken til å trosse motstand og, enda viktigere, frykten når hun sto igjen ved frontlinjen etter at alle andre hadde dratt sin vei. Det vanskeligste, sa hun, er å overbevise seg selv om at noen kommer til å bry seg om det man skriver. Colvin var nemlig fullstendig klar over at palestinerne, tsjetsjenerne og kosoverne hun skrev om, ikke ble verdsatt, ikke engang av The Sunday Times, hvor hun var en legende – langt mindre da mediemogulen Robert Murdoch kjøpte opp avisen og innførte en rekke endringer. For den nye sjefredaktøren utgjorde ikke Marie Colvin noen forskjell, hun brakte inn penger. Viktige historier eller historier som konkurrerende aviser ikke fikk tak i, var ikke så viktig. Det som betydde noe, var at journalistens liv ble satt på spill.

Og så, da hun bestemte seg for å trosse beseiringen og igjen – via underjordiske tunneler – kom seg inn til Homs og leverte sin siste rapport, skrevet i en kjeller fylt til randen av kvinner og barn, eller rettere sagt enker og foreldreløse, var responsen fra London-desken: Hva er vitsen? Det er den samme historien. Og riktignok var det en historie hun allerede hadde fortalt, men det er en historie som fremdeles pågår. Det er en historie som så vidt har begynt.

Marie Colvin

Colvin visste at det kun var fra den kjelleren, som i Øst-Timor og Burj el Barajneh, da hun rapporterte direkte under skuddvekslingen blant de sivile, at hun kunne gjøre en forskjell. Syrias president, Bashar al-Assad, var også fullt klar over dette. Han ga ordre om at telefonen hennes måtte spores, deretter skulle oppholdsstedet hennes bombes.

I ettertid er det lett å si at Colvin dro til Homs for å legge nok en kjærlighetsaffære bak seg, eller fordi hun var alkoholiker, deprimert, rotløs – at det hun egentlig trengte, var en psykolog. Men hvem trenger en psykolog mest: et menneske som står foran 500 000 lik og er innstilt på å gjøre alt hun kan for å rapportere om det, eller alle de andre som fortsetter som om ingenting har skjedd?

Gratis prøve