En gutt ved navn Bibi

Den mest innsiktsfulle fortellingen om Benjamin Netanyahu er kanskje den om den mellomste sønnen med det store farskomplekset.

FOTO: © AFP PHOTO / POOL / MARC SELLEM
Uri Avnery
Kommentator i Ny Tid. Avnery er tidligere medlem av Knesset i Israel. Israelsk journalist og fredsaktivist (født 1923).

Det finnes to ulike fortellinger om Benjamin Netanyahu. Det er vanskelig å begripe at de omfatter samme person.

Den første er at Netanyahu er en grunn politiker, blottet for ideer og meninger; en som drives av sin egen besettelse av å forbli i maktens rom. Denne Netanyahu har en god stemme og er flink til å holde overfladiske taler på tv, taler som mangler noe slags intellektuelt innhold – og det er alt.

Denne Netanyahu er særdeles «pressbar» (et hebraisk ord oppfunnet nesten ene og alene for ham) – en mann som endrer meninger basert på politisk vinning, som fraskriver seg morgenens uttalelser samme kveld. Ordene hans er ikke til å stole på. Han vil bestandig lyve og jukse for å sikre egen overlevelse.

Den andre Netanyahu er nesten den rake motsetningen. En patriot med prinsipper, et tenkende menneske, en statsmann som forutser farer. Denne Netanyahu er en begavet taler, i stand til å påvirke den amerikanske kongressen og FNs generalforsamling, og beundret av det folkerike Israel.

Så – hvilken av disse beskrivelsene stemmer?

Ingen av dem.

Dersom det stemmer at personlighetstrekk formes i de tidlige barneårene, må vi utforske Netanyahus bakgrunn for å kunne forstå ham.

Han vokste opp i skyggen av sin far. Benzion Millikowsky, som endret sitt utenlandske navn til det hebraiske Netanyahu, var en svært dominerende – og ulykkelig – person. Han ble født i Warszawa, en provinsiell by i det daværende russiske imperiet. Som en ung mann innvandret han til Palestina, der han studerte historie ved det nye hebraiske universitetet i Jerusalem, med ambisjon om å bli professor der. Han ble ikke tatt opp til videre studier.

Benzions far var tilhenger av den høyreekstremistiske sionist-lederen Vladimir (Ze’ev) Jabotinsky. Han arvet en svært ekstremistisk tankegang fra sin far, som igjen ble ført videre til hans tre sønner. Benjamin var den mellomste sønnen. Som liten kalte storebroren ham for Bibi, og det infantile kallenavnet har bestått.

De tre Netanyahu-guttene levde i ærefrykt for sin far.

Avslaget fra det prestisjetunge, nyetablerte hebraiske universitetet gjorde Benzion til en bitter mann – en bitterhet som varte helt til hans død i 2012 i en alder av 102. Han var sikker på at denne avvisningen ikke handlet om hans akademiske kvalifikasjoner, men snarere om hans ultranasjonalistiske synspunkter.

Benzions ekstreme sionisme hindret ham ikke i å forlate Palestina og å søke bedre akademisk hell i USA, der et annenrangs universitet ga ham et professorat. Hans livsverk som historiker omhandlet jødenes skjebne i middelalderens kristne Spania – utvisningen og inkvisisjonen. Dette brakte med seg et svært dystert verdenssyn: en overbevisning om at jøder alltid vil bli forfulgt, at alle goyim (ikke-jøder) hater jøder, at en rett linje kan dras mellom auto-da-fé fra den spanske inkvisisjonen og nazienes Holocaust.

I løpet av disse årene reiste Netanyahu-familien frem og tilbake mellom USA og Israel. Benjamin vokste opp i USA og tilegnet seg en flytende amerikansk-engelsk aksent – en nødvendighet for hans fremtidige karriere –, studerte og ble etter hvert selger. Hans åpenbare talent for dette yrket ble oppdaget av en Likud-utenriksminister, som sendte ham til FN som Israels talsperson.

Benzion Netanyahu var ikke bare en svært bitter person som beskyldte det sionistiske og israelske akademiske systemet for ikke å ha oppfattet hans akademiske potensial. Han var også en svært autokratisk person.

De tre Netanyahu-guttene levde i ærefrykt for sin far. Støy var ikke tillatt i hjemmet mens den store mannen arbeidet på sitt lukkede kontor. Heller ikke fikk de ta med seg venner hjem. Moren deres var fullstendig overgitt til sin mann, som hun gjorde alt for. Med dette ofret hun også sin egen personlighet.

I alle familier er det mellomste barnet av tre i en tøff posisjon. Han er ikke beundret som den eldste, heller ikke skjemt bort som den yngste. På grunn av personligheten til storebroren ble denne uheldige plasseringen enda vanskeligere for Benjamin. Jonathan Netanyahu (begge navnene betyr «gud har gitt») var en særdeles velsignet gutt. Han var tiltrekkende, begavet, godt likt, til og med beundret. I militæret ble han offiser i spesialstyrken Sayeret Matkal – eliten av militærets elite. I den anledning ledet han Operasjon Entebbe i Uganda i 1976, som frigjorde gislene i et fly som ble kapret av palestinske og tyske geriljastyrker på vei inn til Israel. Jonathan ble drept, og deretter en folkehelt. Han var forgudet av faren – faren som aldri godtok sin mellomste sønn.

Mellom faren – den forbitrede store tenkeren – og hans eldre bror – den legendariske helten – vokste Benjamin opp som en sjenert, men ambisiøs gutt – dels israelsk, dels amerikansk. Han jobbet en stund som selger, frem til han ble oppdaget av den svært høyreorienterte Likud-utenriksministeren Moshe Arens.

Netanyahu tilpasset og formet sin personlighet for å oppnå farens aksept og for å bli stilt på linje med sin forgudede bror. Han ble aldri riktig satt pris på av sin far, som en gang sa at hans sønn ville bli en bra utenriksminister, men ingen statsminister.

Som sin fars sønn ledet Netanayahu folket mot Yitzhak Rabin etter Osloavtalen, og ble fotografert på talerens balkong under demonstrasjonen, der en symbolsk kiste av Rabin ble båret rundt. Senere, da Rabin ble myrdet, frasa han seg alt ansvar.

Rabins etterfølger Shimon Peres, mislyktes forferdelig, og Netanyahu ble statsminister. Dette ble en total katastrofe. Kvelden etter det påfølgende valget, da det ble kjent at han hadde tapt, strømmet massene mot Tel Avivs sentrumsplass (nå oppkalt etter Rabin) i en spontan gledesdemonstrasjon, slik som ved frigjøringen av Paris.

Mer hell hadde heller ikke hans etterfølger, Arbeiderpartiets Ehud Barak. Som en tidligere militær «stabssjef» var han beundret av mange, spesielt av ham selv. Han ble presset av president Bill Clinton til å innkalle til en Israel–Palestina-fredskonferanse på Camp David. Barak, som var nokså ignorant overfor palestinske holdninger, endte opp med å diktere vilkårene hans, og ble sjokkert da disse ble avvist. Da han kom hjem, erklærte han at palestinerne ønsket å kaste oss alle til sjøs. Da folket hørte dette, hev de ham ut, og innsatte den brutale, høyrevendte generalen Ariel Sharon, grunnleggeren av Likud.

Det er som hans Likud-forgjenger Yitzhak Shamir sa: «Det er lov å lyve for sitt fedreland.»

Netanyahu ble finansminister, en jobb han lyktes i. Ved å dyrke den neoliberale, ultrakapitalistiske lærdommen han hadde inntatt i USA, gjorde han de fattige fattigere og de rike rikere. De fattige så ut til å like det.

Sharon var katalysatoren for bosettingene ved Vestbredden. For å styrke disse bestemte han seg for å gi fra seg Gazastripen med sine få bosettinger, noe som var et uforholdsmessig slit for militæret. Men hans unilaterale tilbaketrekking fra Gazastripen sjokkerte høyrevingen. Den eldste Netanyahu kalte handlingen «en forbrytelse mot menneskeheten».

Mettet av opposisjonen splittet Sharon Likud og dannet sitt eget parti, Kadima («Fremskritt»). Netanayhu ble lederen for Likud.

Og som vanlig hadde han flaks. Sharon fikk slag og havnet i koma, og kom seg aldri tilbake. Hans etterfølger, Ehud Olmert, ble beskyldt for korrupsjon, og måtte trekke seg. Den neste i køen var Tzipi Livni, som var inkompetent og ute av stand til å forme noen regjering, til tross for at alle ingrediensene for å lykkes var til stede.

Netanyahu, mannen som ble kastet ut bare noen år tidligere av en jublende forsamling, inntrådte som imperator. Igjen jublet massene. Shakespeare hadde elsket det.

Siden da har Netanyahu blitt gjenvalgt igjen og igjen. Den siste gangen var en tydelig personlig seier; han beseiret alle sine konkurrenter på høyresiden.

Så hvem er denne Netanyahu? Til tross for hva mange tror, er han en mann med svært sterke meninger – meningene han har arvet fra sin høyreekstremistiske far: Hele verden er ute etter å myrde oss, hele tiden. Vi trenger en mektig stat som kan forsvare oss. Alt land mellom Middelhavet og Jordan har blitt gitt til oss av Gud (uavhengig av om han finnes eller ikke). Alt annet er løgner, knep og taktikker.

Da Netanyahu i en berømt tale ved Bar-Ilan-universitetet nær Tel Aviv omfavnet prinsippet om «to stater for to folkeslag», kunne ikke de som kjente ham gjøre annet enn å smile. Det var som om han hadde oppfordret til å spise svin på fastedagen jom kippúr. Han viftet med dette lokkende utsagnet foran øynene på de naive amerikanerne, og lot forsvarsminister Tzipi Livni lede endeløse forhandlinger med palestinerne – et folk han foraktet. Hver gang forhandlingene så ut til å peke mot fremgang, var han rask til å komme trekkende med nye vilkår, for eksempel det latterlige kravet om at palestinerne skulle anerkjenne Israel som det jødiske folkets nasjonalstat. Det falt ham naturligvis ikke inn å anerkjenne de palestinske territoriene som det palestinske folkets nasjonalstat – palestinerne som folkeslag eksisterte ikke for ham i det hele tatt.

På kvelden under hans siste valgkamp – den som nylig fant sted – annonserte Netanyahu at det ikke vil bli noen palestinsk stat så lenge han er ved makten. Når amerikanerne ytret misnøye over dette, modererte han utsagnet. Hvorfor ikke? Det er som hans Likud-forgjenger Yitzhak Shamir sa: «Det er lov å lyve for sitt fedreland.»

Netanyahu vil fortsette å lyve, jukse og moderere seg selv, vifte med falske flagg – alt for å oppnå sitt eneste ønske, «livets sten» (som han likte å si), arven til faren sin – den jødiske stat fra havet til elven.

Problemet er at dette området består av en arabisk majoritet – en liten majoritet, men en som vil vokse jevnt og trutt.

En jødisk og demokratisk stat som dekker hele landet er umulig. Mange pleier å vitse om at dette ville vært for mye, selv for Gud, og at han dermed bestemte at vi må velge to av tre muligheter: en jødisk og demokratisk stat i én del av landet, en jødisk stat i hele landet som ikke vil være demokratisk, eller en demokratisk stat i hele landet som ikke vil være jødisk.

Netanyahus løsning på problemet er å ignorere det. Han holder frem som han stevner, utvider bosettingene og fokuserer på det umiddelbare problemet: å få på plass sin fjerde regjering, og å forberede sin femte som ligger fire år frem i tid.

Og selvfølgelig, å vise faren som ser ned på ham fra himmelen, at lille Bibi, hans mellomste sønn, likevel var ham verdig.

Avnery er tidligere medlem av israelske Knesset og korrespondent for Ny Tid.

 

---
DEL