En gutt ved navn Bibi

Den mest innsiktsfulle fortellingen om Benjamin Netanyahu er kanskje den om den mellomste sønnen med det store farskomplekset.

FOTO: © AFP PHOTO / POOL / MARC SELLEM
Uri Avnery
Kommentator i Ny Tid. Avnery er tidligere medlem av Knesset i Israel. Israelsk journalist og fredsaktivist (født 1923).

Det finnes to ulike fortellinger om Benjamin Netanyahu. Det er vanskelig å begripe at de omfatter samme person.

Den første er at Netanyahu er en grunn politiker, blottet for ideer og meninger; en som drives av sin egen besettelse av å forbli i maktens rom. Denne Netanyahu har en god stemme og er flink til å holde overfladiske taler på tv, taler som mangler noe slags intellektuelt innhold – og det er alt.

Denne Netanyahu er særdeles «pressbar» (et hebraisk ord oppfunnet nesten ene og alene for ham) – en mann som endrer meninger basert på politisk vinning, som fraskriver seg morgenens uttalelser samme kveld. Ordene hans er ikke til å stole på. Han vil bestandig lyve og jukse for å sikre egen overlevelse.

Den andre Netanyahu er nesten den rake motsetningen. En patriot med prinsipper, et tenkende menneske, en statsmann som forutser farer. Denne Netanyahu er en begavet taler, i stand til å påvirke den amerikanske kongressen og FNs generalforsamling, og beundret av det folkerike Israel.

Så – hvilken av disse beskrivelsene stemmer?

Ingen av dem.

Dersom det stemmer at personlighetstrekk formes i de tidlige barneårene, må vi utforske Netanyahus bakgrunn for å kunne forstå ham.

Han vokste opp i skyggen av sin far. Benzion Millikowsky, som endret sitt utenlandske navn til det hebraiske Netanyahu, var en svært dominerende – og ulykkelig – person. Han ble født i Warszawa, en provinsiell by i det daværende russiske imperiet. Som en ung mann innvandret han til Palestina, der han studerte historie ved det nye hebraiske universitetet i Jerusalem, med ambisjon om å bli professor der. Han ble ikke tatt opp til videre studier.

Benzions far var tilhenger av den høyreekstremistiske sionist-lederen Vladimir (Ze’ev) Jabotinsky. Han arvet en svært ekstremistisk tankegang fra sin far, som igjen ble ført videre til hans tre sønner. Benjamin var den mellomste sønnen. Som liten kalte storebroren ham for Bibi, og det infantile kallenavnet har bestått.

De tre Netanyahu-guttene levde i ærefrykt for sin far.

Avslaget fra det prestisjetunge, nyetablerte hebraiske universitetet gjorde Benzion til en bitter mann – en bitterhet som varte helt til hans død i 2012 i en alder av 102. Han var sikker på at denne avvisningen ikke handlet om hans akademiske kvalifikasjoner, men snarere om hans ultranasjonalistiske synspunkter.

Benzions ekstreme sionisme hindret ham ikke i å forlate Palestina og å søke bedre akademisk hell i USA, der et annenrangs universitet ga ham et professorat. Hans livsverk som historiker omhandlet jødenes skjebne i middelalderens kristne Spania – utvisningen og inkvisisjonen. Dette brakte med seg et svært dystert verdenssyn: en overbevisning om at jøder alltid vil bli forfulgt, at alle goyim (ikke-jøder) hater jøder, at en rett linje kan dras mellom auto-da-fé fra den spanske inkvisisjonen og nazienes Holocaust.

I løpet av disse årene reiste Netanyahu-familien frem og tilbake mellom USA og Israel. Benjamin vokste opp i USA og tilegnet seg en flytende amerikansk-engelsk aksent – en nødvendighet for hans fremtidige karriere –, studerte og ble etter hvert selger. Hans åpenbare talent for dette yrket ble oppdaget av en Likud-utenriksminister, som sendte ham til FN som Israels talsperson.

Benzion Netanyahu var ikke bare en svært bitter person som beskyldte det sionistiske og israelske akademiske systemet for ikke å ha oppfattet hans akademiske potensial. Han var også en svært autokratisk person.

De tre Netanyahu-guttene levde i ærefrykt for sin far. Støy var ikke tillatt i hjemmet mens den store mannen arbeidet på sitt lukkede kontor. Heller ikke fikk de ta med seg venner hjem. Moren deres var fullstendig overgitt til sin mann, som hun gjorde alt for. Med dette ofret hun også sin egen personlighet.

I alle familier er det mellomste barnet av tre i en tøff posisjon. Han er ikke beundret som den eldste, heller ikke skjemt bort som den yngste. På grunn av personligheten til storebroren ble denne uheldige plasseringen enda vanskeligere for Benjamin. Jonathan Netanyahu (begge navnene betyr «gud har gitt») var en særdeles velsignet gutt. Han var tiltrekkende, begavet, godt likt, til og med beundret. I militæret ble han offiser i spesialstyrken Sayeret Matkal – eliten av militærets elite. I den anledning ledet han Operasjon Entebbe i Uganda i 1976, som frigjorde gislene i et fly som ble kapret av palestinske og tyske geriljastyrker på vei inn til Israel. Jonathan ble drept, og deretter en folkehelt. Han var forgudet av faren – faren som aldri godtok sin mellomste sønn.

Mellom faren – den forbitrede store tenkeren – og hans eldre bror – den legendariske helten – vokste Benjamin opp som en sjenert, men ambisiøs gutt – dels israelsk, dels amerikansk. Han jobbet en stund som selger, frem til han ble oppdaget av den svært høyreorienterte Likud-utenriksministeren Moshe Arens.

Netanyahu tilpasset og formet sin personlighet for å oppnå farens aksept og for å bli stilt på linje med sin forgudede bror. Han ble aldri riktig satt pris på av sin far, som en gang sa at hans sønn ville bli en bra utenriksminister, men ingen statsminister.

Som sin fars sønn ledet Netanayahu folket mot Yitzhak Rabin etter Osloavtalen, og ble fotografert på talerens balkong under demonstrasjonen, der en symbolsk kiste av Rabin ble båret rundt. Senere, da Rabin ble myrdet, frasa han seg alt ansvar.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.