En gullgruve for storkapitalen

Et lite gruvesamfunns kamp mot de store kapitalkreftene illustrerer mekanismene som styrer verden i dag – og hvem vi nesten automatisk heier på.

Aleksander Huser
Fast filmkritiker i Ny Tid.

Marmato
Regi og foto: Mark Grieco

 

Marmato er en fjelllandsby i Colombia som i bokstavelig forstand ligger på en gullgruve. Berget under den lille byen er ett av få steder i verden hvor det fortsatt finnes virkelig store mengder gull å hente ut: anslagsvis inneholder det reserver for rundt 20 milliarder dollar. Lokalbefolkningen har drevet gullminedrift her i 500 år, noe de stadig gjør på akkurat samme måte som under gullrushet i Ville Vesten – med dynamitt og hakker. Det er slettes ikke ufarlig, og gruvearbeiderne blir heller ikke rike selv. Isteden jobber de på fast lønn for lokale forretningsmenn.

I dokumentaren med samme navn som byen har den kanadiske filmskaperen Mark Grieco fulgt utviklingen i Marmato gjennom fem og et halvt år. Filmen begynner i 2009, da de fleste av byens miner var i hendene på lokale eiere. Det tar imidlertid ikke lang tid før det kanadiske selskapet Medoro kjøper opp majoriteten av gruvene, i kjølvannet av at myndighetene i Colombia noe tidligere åpnet for utenlandske investeringer i denne næringen.

Moderniseringens pris. Innledningsvis gir Medoros interesse håp om høyere lønninger for gruvearbeiderne, men det skal vise seg at selskapets planer om modernisering av driften har noen svært negative konsekvenser for landsbyen og dens innbyggere. Fremfor å benytte dagens trange gruveganger, ønsker kanadierne å utvinne det edle metallet fra et stort krater i fjellet. Dette skal angivelig være mer bærekraftig for både lokalsamfunn og miljø, og utvilsomt mindre farefullt for de ansatte. Problemet er bare at krateret også vil jevne hele Marmato med jorda. Videre ønsker selskapet å forplikte seg til å ansette folk fra lokalbefolkningen til den moderniserte gruvedriften – men vil ikke ha behov for mer enn 30 prosent av dem som nå har gullgruvene som sin arbeidsplass. De øvrige 70 prosentene av landsbyens innbyggere vil dermed stå igjen uten noe jobbtilbud, i tillegg til at samtlige mister sine nåværende hjem.

Lokalsamfunnet begynner dermed å kjempe imot Mederos planer, til tross for at det internasjonale selskapet åpenbart har langt flere ressurser enn de fattige gruvearbeiderne. Filmen skildrer hvordan til dels skitne triks benyttes i den allerede ujevne kampen. På et tidspunkt forbys for eksempel arbeiderne å bruke dynamitt, da dette vil bli ansett som terrorisme – et skrekkens eksempel på hvordan myndigheter kynisk kan påberope seg antiterrorhensyn dersom det hjelper dem i oppnåelsen av helt andre mål. Deretter stenges gruvene, mens juristene strides om retten til å forvalte dem. De lokale gruvearbeiderne lar seg likevel ikke stoppe. De bryter seg inn og fortsetter mer eller mindre ufortrødent med gravingen – noen sågar med hjemmeprodusert sprengstoff, siden de ikke lenger har tilgang til vanlig dynamitt.

Svært sjelden ser man dokumentarister ta parti med de multinasjonale selskapene.

Trubadur og tekstplakater. Marmato er Mark Griecos debut som dokumentarfilmskaper. Han har lang erfaring som fotojournalist, hvilket kommer til syne i hans teft for kraftfulle bilder og miljøbeskrivende detaljer. Som dokumentarist har han lagt seg på en hovedsakelig observerende linje, og er til stede med kamera i mange avgjørende situasjoner – selv om filmen også inneholder enkelte rene intervjuer. Fantasifullt nok lar han dessuten en lokal trubadur synge om hendelsene, i musikksekvenser som fungerer både som kommentarer til handlingen og som utbrodering av konteksten. Men narrasjonen er også avhengig av en rekke tekstplakater. Dette vitner om at Grieco har hatt visse utfordringer med å strukturere sitt utvilsomt svært omfattende materiale, samtidig som han nok heller ikke har fått dekket inn alt som behøves av informasjon gjennom opptakene.

Et skrekkens eksempel på hvordan myndigheter kynisk kan påberope seg antiterrorhensyn dersom det hjelper dem i oppnåelsen av helt andre mål.

Grieco har åpenbart kommet nært på fjellandsbyens befolkning, og tettest følger han gruvearbeideren Dumar og den lokale gruvegründeren Conrado. Førstnevnte er avhengig av inntektene fra gruvearbeidet for å sikre sin tenåringsdatters utdannelse, og er blant dem som fortsetter i sitt virke illegalt. En scene hvor Dumar forsøker å prate datteren vekk fra å bruke ransel og annet skolemateriell med Medoros logo på, viser hvor utspekulert selskapet er i sine forsøk på å påvirke lokalmiljøet.

I likhet med Dumar, nekter også Conrado å gi etter for de juridiske sanksjonene – til tross for at han med dette mister arbeiderne sine. Isteden fortsetter han på egen hånd, og setter seg selv i betydelig fare i de mørke tunnelene i fjellet.

Denne uka ble Marmato vist av Oslo Dokumentarkino, i forbindelse med en debatt om hvorvidt bistandsorganisasjoner hindrer økonomisk vekst og utvikling i fattige områder. Norske organisasjoner beskyldes for å være for kritiske til internasjonale selskapers investeringer, og nærmest automatisk ta parti med lokalbefolkningen – noe man også kan si om mange dokumentarfilmer. Blant annet har dette vært et tema når det gjelder gruvedrift, som ikke nødvendigvis drives på noen sikker måte av tradisjonelle, lokale krefter.

Sympati med den svake. Diskusjonen er betimelig, ikke minst i dokumentarfilmsammenheng. Filmers dramaturgi baserer seg jo ofte på publikums tendens til å heie på «underdogen»: Vår sympati vil som regel rettes mot Asterix sin lille landsby, fremfor romerne som har erobret hele det resterende Gallia. Svært sjelden ser man dokumentarister ta parti med de multinasjonale selskapene – som unektelig har profitt som sitt viktigste mål, også når de ønsker å fremstå som veldedige velgjørere. Det er ikke spesielt underlig at idealistiske filmskapere prioriterer å gi stemme til den underdanige, lokale parten i møte med langt mektigere, internasjonale krefter – og konflikten i Marmato fremstår som et klassisk eksempel på skjevhet og urettferdighet i så måte.

Når det er sagt, er ikke Marmato fullstendig ensidig i sin fremstilling, selv om det er liten tvil om hvor Griecos sympati ligger. Her følges også representanter fra Medoro – riktignok ikke like tett som lokalbefolkningen, men tilstrekkelig til at vi også får høre deres side av saken. Filmen gir dessuten inntrykk av at det tradisjonelle gruvesamfunnet ikke lenger er bærekraftig på egen hånd, og at en viss utvikling og endring dermed er uunngåelig.

Konflikten i Marmato tydeliggjør mange av mekanismene som styrer verden i dag. Slik sett er ikke denne dokumentaren kun en historie om den lille mot den store, men også et nokså lite bilde som illustrerer noen langt større poenger.

Marmato er tilgjengelig på Netflix, og ble vist på Oslo dokumentarkino tirsdag denne uken, tilknyttet debatt.
Se dokumentarkino.no

Huser er filmkritiker i Ny Tid.
alekshuser@gmail.com

 

---
DEL