En greve i humanitær beredskap

Folke Bernadotte er mest kjent som lederen for de legendariske hvite bussene. Men han var også en forløper for det som i dag er hjørnesteiner i skandinavisk diplomati og utenrikspolitikk.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I år er det 120 år siden grev Folke Bernadotte ble født, sønnesønn av kong Oscar I og gudfar til prins Carl – som jo er Sveriges nåværende konge, Carl XVI Gustaf. Men det er ikke for sin kongelige herkomst Folke Bernadotte er mest kjent. Mest kjent er han for den store hjelpeaksjonen for 70 år siden, i april 1945, da han ledet en av andre verdenskrigs store humanitære hjelpeaksjoner med de legendariske hvite bussene. Med Røde Kors’ velkjente merke på taket og sidene førte bussene, som i all hast var blitt hvitmalte, ut over 20 000 overlevende – hvorav 8000 danske og norske statsborgere – fra de tyske konsentrasjonsleirene i krigens kaotiske sluttfase. Aksjonen var for øvrig igangsatt og i stor grad iverksatt av den norske diplomaten Hans Christian Ditleff.

Tre år senere ble Bernadottes liv avsluttet av jødiske terrorister da han som første – i en kommende rekke av mange – FN-forhandler forsøkte å komme frem til en løsning på en av vår tids vanskeligste konflikter. Problemene Bernadotte kjempet mot i dette oppdraget, ser tragisk nok ut til å være like langt fra noen løsning i dag som den gang: Jerusalems status, grensetrekkingen mellom de to statene Israel og Palestina og de palestinske flyktningenes situasjon. Løsningene Bernadotte foreslo i sine to fredsplaner – ikke minst ideen om at Jerusalem burde stå under en internasjonal overhøyhet – forseglet trolig hans skjebne.

Screen Shot 2015-09-15 at 19.30.17
Med drapet
på Folke Bernadotte gikk en av 1900-tallets store humanitære aktører ut av tiden. Hans bestrebelser, også utover aksjonen med de hvite bussene, fortjener både oppmerksomhet og anerkjennelse. I dag utgjør de svært viktige deler i den internasjonale diplomatiens verktøykasse, og de bidro til at Folke Bernadotte ofte ble nevnt som mulig generalsekretær i FN.
Preget av sine opplevelser fra krigens sluttfase, konstaterte Folke Bernadotte at militære krigsfanger ble bedre behandlet enn sivile. Årsaken var at behandlingen av militære fanger var nøye regulert i den tredje Genèvekonvensjonen, mens sivile manglet tilsvarende beskyttelse. Bernadotte tok derfor initiativ til å utarbeide en konvensjon for beskyttelse av sivile i krig. Konvensjonen ble fremforhandlet samme år, og ratifisert i Gèneve i 1949, etter Bernadottes død, som den fjerde Genèvekonvensjonen.
Men Folke Berndadottes erfaringer som forhandler i Midtøsten satte også sine spor. Lidelsene han så blant de palestinske flyktningene som hadde mistet sine hjem og eiendeler, overbeviste ham om at en varig fred ville være umulig dersom deres situasjon ikke ble anerkjent og tatt i betraktning. Det går en direkte forbindelse fra innholdet i rapportene hans om konflikten til FN, til Sikkerhetsrådets resolusjon 194 om at de palestinske flyktningenes situasjon må løses. Innholdet i denne resolusjonen betraktes i dag som en hjørnestein i en eventuell fredsslutning. Bernadottes arbeid for å gi beskyttelse og støtte til de palestinske flyktningene førte dessuten til at FN i 1949 opprettet UNRWA – United Nations Relief and Works Agency. Tanken var at UNRWA skulle være en midlertidig løsning i påvente av en fredsslutning. Dessverre har det vært nødvendig for FN å fornye UNRWAs mandat hvert år siden 1950.

Som om dette ikke var nok, opprettet Folke Bernadotte også UNTSO – United Nations Truce Supervision Organization – i 1948. UNTSO, som eksisterer den dag i dag, var FNs første fredsbevarende innsats, og skulle stå som modell for mange liknende innsatser opp gjennom årene.
Folke Bernadotte reddet altså ikke bare liv via innsatsen med de hvite bus-
sene – fra hans hånd har vi også den fjerde Genèvekonvensjonen, FNs resolusjon 194, UNRWA og UNTSO. Alle er viktige komponenter i det internasjonale diplomatiets verktøykasse. Bernadotte ble anklaget for å være naiv og altfor optimistisk, men det han rent faktisk oppnådde, taler sitt eget tydelige språk. Forsiktighet og realisme fører sjelden hele veien frem.

Det finnes imidlertid en seiglivet kritikk som henger fast i Folke Bernadotte og aksjonen med de hvite bussene:
For å forberede plass til de skandinaviske fangene i leiren Neuengamme, ble det fra tysk side krevd at andre syke og utmagrede leirfanger skulle evakueres til andre leirer. Etter stor tvil gjennomførte de hvite bussene evakueringen av disse anslagsvis 2000 fangene. Det finnes opplysninger om at flere av disse døde under transporten – mennesker som trodde de skulle reddes da de først så de svenske hjelpearbeiderne.
Men det blir feil å kritisere Folke Bernadotte og innsatsen med de hvite bussene for dette. Snarere viser disse hendelsene hvordan våre vanlige normer og moral bryter sammen i krigens kaos, og hvordan den sterke dikterer vilkårene. Den som vil agere konstruktivt i en slik situasjon, havner umiddelbart i vanskelige moralske dilemmaer. Andre verdenskrig er full av liknende situasjoner, men de bør ikke tas til inntekt for kritikk mot det som i sitt grunnlag er beundringsverdige kraftanstrengelser.
Folke Bernadotte fremstår som en mann som møtte virkeligheten som den var, en som så hva som trengtes for dermed å handle. Han var en speider, «alltid beredt». Han ble drevet av en sterk religiøs etikk – Bibelen var en fast følgesvenn – til å forsøke å være konstruktiv i en håpløs situasjon. I mye og mangt personifiserte han prinsipper som i dag er hjørnesteiner i svensk og norsk utenrikspolitikk: megling i stedet for voldsbruk, vekten av fredsbevarende og fredsskapende innsats, beskyttelse av sivile – ikke minst kvinner og barn – samt en dyp overbevisning om at folkerett og menneskerettigheter må være ledestjerner i internasjonale relasjoner.


Wernhoff er Sveriges ambassadør til Norge.

---
DEL