En gjennomsiktig verden

Dave Eggers gir oss et marerittaktig og karikert, men fullt mulig bilde av vår digitale fremtid.
Ny Tid
Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 31.03.2015

I de fleste diskusjoner jeg har havnet i om temaet dataovervåkning, har jeg møtt en holdning om at det ikke er spesielt skremmende. Vi har da ingenting å skjule? Dette velger jeg å oppfatte som symptomatisk: et uttrykk for alminnelig tilpasningsevne under en ny normaltilstand. Saken er at vi har gjort oss avhengige av den digitale infrastrukturen. Vi vet at den innebærer både fri flyt av informasjon og automatisert registrering av alt vi foretar oss. Vi vet at vi er delaktige i overvåkningen med våre egne apparater, og vi vet at dataene vi genererer ikke tilhører oss. Noen få klynger seg fortsatt til et prinsipp om personvern, som allerede lyder en tanke gammelmodig. Kontrollsamfunnet er prisen å betale for trygghet og smarte løsninger, blir vi fortalt. Målrettet reklame kan riktignok være irriterende, men vi lærer oss å ignorere det. Anstendige mennesker har mye å dele, og ingenting å skjule. Samtidig bør vi reflektere over utviklingsretningen til teknologien som våre liv veves inn i. Finnes det en grense vi ikke vil krysse? Forskyvningene er så subtile og skrittvise, så innpakket i argumenter om sikkerhet, brukervennlighet og optimalisering, at vi først etterskuddsvis kan få øye på når vi har trådt over en vesentlig terskel. Da er det vanligvis for sent. Implementering er betydelig enklere enn reversering. Vi har lenge visst at teknologisk utvikling betyr stadig mer «innvikling», og at teknologien sjelden fjerner flere problemer enn den tilfører. I California, innovasjonens pulserende hjerte, synes det likevel å herske en forestilling om at nesten alt som er mulig også er ønskelig. Kanskje er det i disse mulighetenes horisont vi bør søke utgangspunktet for å kritisere vår aktuelle situasjon. Vi kan se på de scenarioene som de nye verdensprogrammererne og deres medløpere selv forespeiler oss. Bildet som avtegner seg, kan gjerne kalles Brave New World 2.0. TruYou. Noen ganger ligger de fruktbare perspektivene i spekulasjonen og overdrivelsen. Et godt sted å begynne er romanen The Circle, forfattet av amerikaneren Dave Eggers. Litterært sett er boken usedvanlig svak, med tanke på at forfatteren tidligere har demonstrert en viss litterær begavelse. Som dystopisk satire er den imidlertid treffende. I romanen møter vi Mae Holland, en jente midt i 20-årene som med drahjelp fra venninnen Annie er blitt rekruttert til det verdensledende teknologifirmaet The Circle. Historien finner sted i en ikke så fjern fremtid, en fremtid der The Circle har oppnådd enerådende status på det digitale markedet ved å utvikle et system som kombinerer samtlige av brukernes digitale identiteter: sosiale media-profiler, e-post-kontoer, betalingsordninger, brukernavn, preferanser og interesser. All individuell datatrafikk sorterer under ett fellessystem, med det kledelig dobbeltbunnede navnet TruYou. Slik har The Circle absorbert alle andre aktører og blitt selve den digitale infrastrukturen: Google, Facebook, Twitter og alle de andre inkorporert i ett og samme selskap. Ropene om monopolisering forstummer raskt. The Circle kan skilte med uovertruffen effektivitet og jobber utrettelig med å optimalisere sine løsninger. I stedet for å bruke monopolet til å gi ensidige diktater, forstår The Circle seg som et feedbacksensitivt system av distribuerte kommunikasjonsnettverk. Selskapet stiler mot perfeksjon og videreutvikler egen yteevne i en slags feedbackloop med sine brukere. En stor del av aktiviteten handler om å generere metadata gjennom trafikkanalyser og brukernes rating av The Circles prestasjoner, slik at selskapet stadig kan forbedre seg. Og brukerne er fornøyde: Selv den målrettede reklamen ønskes velkommen så lenge algoritmene prosesserer tilstrekkelige mengder stordata til å treffe blink. Forskyvningene er så subtile og skrittvise, så innpakket i argumenter om sikkerhet, brukervennlighet og optimalisering, at vi først etterskuddsvis kan få øye på når vi har trådt over en vesentlig terskel. Da er det vanligvis for sent. Totaltransparens. The Circles kapital er nettopp stordata. Virksomheten dyrker det immaterielle arbeid der også de ansattes atferd øyeblikkelig omgjøres til omsettelig informasjon. Hovedkvarteret kalles følgelig ikke en arbeidsplass, men en campus, og fremstår som et futuristisk utopia av smart teknologi og glass. Eksteriør og interiør er designet etter selskapets overordnede ideologi: total gjennomsiktighet, og effektiv kommunikasjon uten tvetydighet eller reservasjonsmulighet. Selve arkitekturen utgjør her en serie grensesnitt for kommunikasjonens frie flyt. På den gigantiske campusen vektlegges fellesskapet mellom de ansatte, som oppfordres til å delta på alle slags sosiale aktiviteter med både fysisk og digital tilstedeværelse. Hovedpersonen Mae blir fullstendig beleiret av et krav om konstant sosial deltakelse, om å dele, like, kommentere og følge. Den som ikke deler har noe å skjule, lyder mantraet. Mae drives til en hyperaktiv sosialisering, som gir positive utslag på selskapets interne, algoritmebaserte deltakelsesrangering. Målet om et bedre og bedre statistisk grunnlag fører til innsamling og prosessering av alt som lar seg måle. Selv ikke søvnen unnslipper. Sensorer som registrerer søvnkvalitet leverer verdifulle data til The Circles helseavdeling. Etter hvert blir Mae simpelthen boende på campus. The Circle er altoppslukende, det legger beslag på hele hennes liv. Mens Mae stiger i gradene, river The Circles vyer om verdensforbedring ned skanse etter skanse. Forestillingen om at fullstendig transparens er til det allment beste, fører til storstilte tiltak for å blottstille hvert individs liv. Den som ikke deler har noe å skjule. I et pilotprosjekt går Mae med på å bli gjennomsiktig. Med kamera og mikrofon montert på kroppen blir alt hun opplever delt i sanntid. Et armbånd viser responsen fra brukerne som til enhver tid følger hennes bevegelser. Resultatet er en blanding av ekshibisjonisme og voyerisme, retorisk utstaffert med pene fraser om radikal demokratisk åpenhet. Så snart et kongressmedlem går med på å underlegge seg gjennomsiktighetens krav, inntreffer et ugjenkallelig politisk skifte. Plutselig har ikke politikerne annet valg enn å bli transparente: De som ikke går med på å dele alt, hele tiden, mistenkes for å hemmeligholde sensitiv informasjon. Herfra er det et kort skritt til fullbyrdelsen av det direkte demokrati, med saksspesifikke avstemninger – hvorfor ikke la folket avgjøre om det skal gjennomføres dronedrap på en identifisert terrorist i Pakistan? Ved å fremstille seg selv som ren infrastruktur, overtar The Circle flere og flere statlige funksjoner. IP-adressen blir viktigere enn bostedsadressen, idet TruYou effektiviserer byråkratiske prosedyrer knyttet til valg og sosiale rettigheter. Samtidig virkeliggjør selskapet drømmen om å dokumentere alt som skjer i sanntid. The Circle lanserer små kameraer koblet til satellittkommunikasjon, som raskt spres over hele kloden av applauderende og ivrige brukere. Ingen kommer til å gjøre noe galt hvis de vet at de blir filmet; moralen outsources til teknologien. Slik oppstår et totalt deltakerpanoptikon uten sentraltårn og uten utside. Kontrollen innføres som velmenende tiltak for å gjøre verden tryggere, og blir støttet av en overveldende majoritet av brukerne. Sammen med ønsket om å eliminere kriminell atferd kommer tanken om å overvinne alle known unknowns. Båret av en forestilling om at fullstendig registrering av alt som skjer vil gi optimal kunnskap om verden, blir det digitale nettverket en megamaskin siktet inn mot komplett kartlegging. I The Circle streber informasjonsskyen mot det J.L. Borges beskriver i sin lille historie om imperiets kartografer: et kart som står i et 1:1-forhold til terrenget. Med The Circle krystalliserer og tilspisser Eggers en rekke aktuelle tendenser i ett dystopisk skremmescenario. Vi gjenkjenner tendensen til dynastisk konsentrasjon, der en overveiende del av infrastrukturen drives av et fåtall private selskaper. Vi gjenkjenner også ambisjonene om komplett registrering, den automatiserte behandlingen av stordata brukt til å kartlegge mønstre og avdekke anomalier. Videre ser vi hvordan den digitale kapitalismen finner stadig mer sinnrike måter å økonomisere alle aspekter ved våre liv på, der de mest ubetydelige data vi etterlater åpner for å adressere oss som forbrukere med skreddersydde tilbud. Alt dette har vi nærmest vendt oss til. Kanskje er det ikke så forbausende at selskapet The Circle i Eggers’ fremstilling får ture frem uten å møte nevneverdig motstand, med tanke på hvor lite motstand vi yter mot disse tendensene i dag. De gradvise forskyvningene mot økt kontroll blir snarere møtt med velvillig tilpasning og en entusiasme over den nye smarte løsningen. Den italienske filosofen Tiziana Terranova påpekte at digital mediebruk er blitt en type gratisarbeid, der selskaper som Google og Facebook kan parasittere på innholdet brukerne skaper. Lønn for likes. I februar i år var jeg på Transmediale-festivalen i Berlin, der spørsmål om overvåkning og stordata ble diskutert og utforsket av filosofer, forskere, kunstnere og hackere. Transmediale har en slags sekterisk utstråling som skyldes at deltakerne bortimot er alene om sitt kritiske engasjement i akkurat disse spørsmålene. Festivalen vekslet mellom å fremvise kreative motstrategier til dagens situasjon, og en smått jamrende oppgitthet over de mektige aktørene de står opp mot. Peter Sunde, som i fjor ble arrestert for sin tilknytning til Pirate Bay, holdt en tale på åpningsdagen der han annonserte at han personlig hadde gitt opp kampen. På spørsmål fra forfatteren Bruce Sterling om hvem han syntes var det verste selskapet på det digitale markedet, svarte Sunde at det utvilsomt var Google: I tillegg til å opptre som en monopolistisk bølle, ynder de å fremstille seg som vennligsinnede. På festivalen deltok også den profilerte teknologikritikeren Evgeny Morozov. Han identifiserte dagens utfordring som å utvikle et alternativt eierskapsparadigme til dataene vi genererer. Noe slikt foreligger ikke. Hvordan kan vi kreve eierskap til våre individuelle data, de samme dataene som utgjør det økonomiske ressursgrunnlaget for selskapene som driver infrastrukturen? Det er et vanskelig krav å artikulere, men det er ikke uten berettigelse. Den italienske filosofen Tiziana Terranova påpekte at digital mediebruk er blitt en type gratisarbeid, der selskaper som Google og Facebook kan parasittere på innholdet brukerne skaper. Hver handling i den digitale verden, om det er å like, lytte, kommentere, lese eller chatte, blir noe selskapene slår mynt på. Adgangen til vårt digitale sosiale liv har enorm markedsverdi. I tråd med dette presenterte kunstneren Laurel Ptak en kampanje som tok til orde for at Facebook-brukere burde kunne kreve lønn fra selskapet. Med en vittig vri lanserte programmereren og kunstneren Daniel C. Howe programvaren AdNauseam, som utstyrer brukeren med automatiske klikk på alle reklamer som dukker opp online: I stedet for å ignorere reklamene, finner brukeren en strategi for å gjemme seg for målrettede reklamer ved å klikke på absolutt alle sammen. Slike strategier kan være fiffige, de kan bidra til å anskueliggjøre den subtile maktens virkemåte, men de blekner som reelle mottiltak mot kontrollen vi er omsluttet av. Det er lett å forstå den maktesløse resignasjonen Peter Sunde ga uttrykk for. For virkelig å motsette seg overvåkningen, kreves det en teknisk kompetanse som er de færreste forunt. Hvor mange kan egentlig skjule sin nettaktivitet med krypteringsverktøy? Beveger man seg først inn på det sporet, skal det bare en liten glipp til før man tiltrekker seg svært uønsket oppmerksomhet. Man viser at man har noe å skjule. Eggers’ roman kan virke i overkant karikert. Men det er bare å se et klipp fra en hvilken som helst teknologilansering i Silicon Valley for å få bekreftet at Eggers tar deres mentalitet og verdensanskuelse på kornet. Det han skriver frem er ikke så langt unna den verdenen vi allerede lever i. Med den oppjagede innovasjonstakten i dagens digitale kapitalisme, kan The Circle like gjerne vise seg å være avleggs i morgen: kanskje fordi Eggers tok feil, kanskje fordi han viste seg å ha rett.

Kommentarer