En ganske alminnelig by

1. mai 1961
Oslo 1963. Forfatter Finn Bjørnseth leser i bok.
Ny Tid
Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 26.05.2015

Det var en gang en by, en ganske alminnelig by, litt mindre enn Oslo, men en god del større enn Bergen.

Det var om sommeren, og det var en varm dag i august. Arbeiderne var forlengst kommet på jobben, kontorfolkene likeså, og husmødrene var på vei inn til sentrum for å gjøre innkjøp. Mange med barnevogn, noen med dårlig tid fordi hjemme lå det en liten de ikke kunne være lenge borte fra, og noen gikk svulmende og forventningsfulle med et nytt liv de snart skulle sette inn i en underlig og broget verden.

Som sagt, det var en alminnelig by, en by med skoler, sykehus og fabrikker, butikker, boligbygg og kirker, og det var en varm formiddag i begynnelsen av august. Et fly kom inn over denne byen, og flyalarmen gikk, for det var krig, og det var et fremmed fly. Men det hadde vært krig i mange år, og folk var begynt å bli likegyldige. De syntes de hadde viktigere ting å ta seg til enn å springe inn og ut av tilfluktsrommene bare for å konstatere at de like godt kunne blitt på gaten, på kontoret, i kjøkkenet eller hvor de befant seg da sirenene begynte å ule.

Det fulgte et smell, og det var startskuddet til vår kulturepokes største forbrytelse. Vår kulturepoke, den kristne kulturepokens største forbrytelse, hva vil det si? Gis det overhodet noen målestokk for forbrytelser mot mennneskeheten? Var korstogene verre enn negerslaveriet, inkvisisjonen verre enn hekseprosessene eller gasskamrene verre enn Hiroshima?

Noen historikere lar tallene avgjøre det. Den største forbrytelsen, sier de, er den som rammer flest mennesker. I dette tilfellet ble 150 000 intetanende husmødre, barn, kontorfolk og arbeidere utryddet av en eneste bombe, og det var for så vidt ny verdensrekord. Men det finnes en annen målestokk, en målestokk som har noe med sammenlikning av mål og midler å gjøre, og det var den som her skulle begrunne de sterke ordene.

Blant de vitenskapsmenn som tok initiativet til å få laget Hiroshima-bomben var Albert Einstein. Han skrev et brev til den daværende amerikanske president, Roosevelt, og forklarte hvilke muligheter til nye våpen som lå innen forskningens rekkevidde. Vitenskapsmennene trengte bare penger, tid og arbeidsro for å få laget dem, og det fikk de.

For å forstå dette må vi gjenoppfriske noen av de uhyggelige minnene som dannet bakgrunnen for Einsteins desperate initiativ. Han tilga aldri seg selv, for Einstein og hans kolleger visste hva de gjorde da de gikk i gang med arbeidet. Det var ikke den golde forskergleden som drev dem. Det var redsel.

De visste at andre forskere i Japan, Tyskland og Italia satt inne med kunnskaper som kunne føre til at et av disse landene ble det første medlem av atomklubben. De visste at japanske, italienske og framfor alt de tyske lederne var hensynsløse inntil det menneskelig ubegripelige, og de så at kappløpet var avhengig av penger og myndighetenes tro på forskernes utsagn om de nye våpnenes virkning.

Likevel var ikke dette den viktigste forklaringen til Einsteins brev. Den viktigste forklaringen ligger i det som nå blir rullet opp med Eichmann-saken. Albert Einstein kjente redslene i konsentrasjonsleirene, ghettoene, gasskamrene og massemordene over alt hvor Hitlers hærer fór fram, og han tenkte:

– Dette må stanses. Det må stanses for enhver pris. Ingen ting kan bli grusommere enn dette.

Det var jødene, Einsteins eget folk, det rammet mer enn noen andre. For å forstå hvordan han opplevde det må vi et øyeblikk prøve å tenke oss det utenkelige. La oss forsøke å forestille oss en masseutryddelse av nordmenn. Vi husker de to første, Hansteen og Wikstrøm, vi husker massegravene på Trandum, vi husker Grini, Victoria Terrasse, deportasjonene, Uranienburg, Auschwitz, Majdanek, – det vil si: vi husker det når vi blir minnet om det, og slik skal det være. Vi skal ikke huske det oftere.

Men utryddelsen av et helt folk, av alle nordmenn, kvinner og barn, kontorfolk og arbeidere, samme hva de hadde gjort, hva de hette og hva slags yrke de hadde, at de skulle stables på hverandre så tett som i en kinokø og meies ned bare fordi de var nordmenn, og fordi det er gitt en ordre fra et fjernt hovedkvarter, det har vi ikke fantasi eller erfaringer til å skjønne.

Einstein fikk fantasi til å tenke seg dette om sine egne. Det skjedde, og det gjorde det mulig. Han så tog av mødre på den ene siden av piggtråden, og han så barna deres i tog på den andre siden. Han så stavrende fireåringer, sutrende åtteåringer og utsultede, dødspregede tolvåringer i kø for å bli henrettet. Han så sine egne stå i kø for å dø.

Det er forklaringen til det desperate brevet. Einstein tenkte: – Det må stanses. For enhver pris må det stanses. Ikke noe menneskelig kan bli grusommere enn dette.

Men han forandret mening – det fantes noe som var enda verre. Det fantes en utryddelsesmetode som overgikk gasskamrene og konsentrasjonsleirene i djevelsk misbruk av menneskelig intelligens, og det er den metoden vi har snakket om å innføre i Norge i dag. Da det til fulle gikk opp for forskerne hva den innebar, var det for sent. De prøvde, men de klarte ikke å hindre det som skjedde med en ganske alminnelig by den sjette august 1945.

Det kom et fly, det fulgte et snøhvitt smell – Hiroshima. Det kom et annet fly noen dager etter inn over en by i nærheten – Nagasaki. I dag – 16 år etter – fødes fostere uten syn, uten armer, uten førlighet, fostere som på grunn av de to smellene må avlives fordi det er bedre om de ikke får leve.

Einstein forsto for sent at det ville gå slik, og han prøvde å hindre. De som ga ordren forsto det ikke. De hadde ikke fantasi til å forestille seg den konkrete bakgrunnen for Einsteins fortvilede advarsler. Det tjener til deres unnskyldning.

Men det er noe annet som ikke unnskylder, og det er det som gjør bombardementet til vår kulturepokes største forbrytelse. Verdenskrigen var over. Hitler var død. Japanerne hadde prøvd å innlede forhandlinger om våpenstillstand. Det ble avslått. De som nå hadde makten og var sikre på seieren forlangte en betingelsesløs kapitulasjon. Det var ikke lenger strategisk nødvendig, men de ønsket likevel å prøve Einsteins våpen.

De prøvde det en gang, og de så hva det formådde. De prøvde det en gang til, og de ble overbevist. De fikk betingelsesløs kapitulasjon, og så satte de det nye våpenet i produksjon. Det hette at det skulle skille mellom godt og ondt. Det skulle gi de gode menneskene et middel til å stagge de onde.

I dag har mange dette våpenet, Einsteins våpen, og det er blitt mange hundre ganger frykteligere enn det som rammer to ganske alminnelige japanske byer for 16 år siden. Ekspertene taler om megatonn, om millioner megatonn, og vi har ikke fantasi til å forestille oss det. Men. Vi vet, at det kan ikke lages vesentlig svakere atomvåpen enn det som rammet Hiroshima. Vi vet at det tales om «taktiske» våpen, og vi har hørt dem sammenliknet med granater. Det er ikke riktig. Det finnes ikke i dag et atomprosjektil med svakere virkning enn den bomben som falt over Hiroshima.

Prøv å forstå dem som protesterer. Prøv å forstå Einstein, Albert Schweitzer og Bertrand Russell: Dette er ikke krig. Det er historiens største forbrytelse.

 

Kommentarer