En gammel vane

Forsida «Se, en sporty pakistaner» har fått mange reaksjoner, fordi den er del av en trend. Aftenposten har ikke lagt ut saken sin i Mediearkivet. Flere er tydeligvis pinlig berørt.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Kritikk. Aftenposten Aften hadde forsiden «Se, en sporty pakistaner!» på trykk den 27. september. Bakgrunnen for saken inni avisen var en undersøkelse som Aftenposten feilaktig påstår er fra Folkehelseinstituttet. Avisen påstår at bare fire prosent av alle landets norsk-pakistanere, kvinner og menn, er «fysisk aktive». Faktum er noe annet.

Avisen tar så selvkritikk, og det er vel og bra. Samtidig er forklaringen til redaktør Kjersti Løken Stavrum i beste fall lunken. Hun forklarer i sitt tilsvar på aftenposten.no den 28. september at forsidetittelen ikke skal forsvares.

«Vi konstater at vi har trådt feil i forsøket på å omtale annerledeshet hos noen i vårt flerkulturelle samfunn. Jeg håper denne setningen ikke blir feiltolket. For det er et faktum at nettopp konkrete referanser og omtaler av noe som er forskjellig, kuriøst eller spesielt ved noen som representerer det flerkulturelle i Norge, er svært vanskelig», skriver Stavrum.

Hadde dette vært et engangstilfelle kunne vi latt det gå, men dessverre er ikke denne formen for generalisering et engangstilfelle i Norges største avis.

Kanskje er det betimelig å spørre seg hva man oppnår med denne formen for journalistikk?

Jeg har tidligere utvekslet e-post med Aftenposten hvor jeg kritiserer deres bruk av forside- og artikkeltitler, spesielt i forhold til omtalen av «de andre».

Etterlyser kilder

Den siste e-postutvekslinga med Stavrum gjaldt Aftenpostens bruk av ordet muslimer i overskriften til en artikkel som beskrev noe som var ukjent for meg, til tross for at jeg er praktiserende muslim.

Tittelen hentet fra Aftenutgaven 23. mars 2011 var for øvrig klar i sin tale. Forsiden lød: «Må lure muslimer til jødisk museum» fulgt av artikkeltittelen «Muslimske miljøer nekter(…)».

Her var det imidlertid kildegrunnlaget jeg reagerte mest på. Det framkom ikke en eneste primærkilde som dokumenterte påstandene, og jeg etterlyste disse kildene i min korrespondanse med avisen. Er det tidvis et univers av «vi og de» som eksisterer i Aftenposten, eller er det rett og slett salgstall som styrer? Hvor blir det av fakta i den seriøse journalistikkens navn?

I en senere debatt med sjefsredaktør for avisen, Hilde Haugsgjerd, påpekte jeg hvordan det skapes en irrasjonell frykt for muslimer, og eksemplifiserte det ved å vise til ordlyden hvis man byttet om på ordene muslimer og jøder. Jeg ba om å få vite navnet på disse «miljøene» som det stod om i flertall. Problemet virket unektelig større enn det som framkom av artikkelen.

Haugsgjerd kalte meg for hårsår selv om det jeg ba om var kilder(!) for eventuelt å kunne ta et oppgjør med disse miljøene. Det er jo udiskutabelt at hvis påstandene faktisk medførte riktighet og denne type antisemittiske holdninger er utbredte blant muslimske miljøer, vil det være uhyre viktig og ta de på alvor og å få kartlagt disse gruppene.

«Oss og dem»

Etter mitt syn beskriver punkt 4.4 i «Vær Varsom-plakaten» det jeg kritiserte Aftenposten for: «Sørg for at overskrifter, henvisninger, ingresser og inn- og utannonseringer ikke går lengre enn det er dekning for i stoffet. Det er god presseskikk å oppgi kilden når opplysninger er hentet fra andre medier».

Da jeg kritiserte en annen artikkel i Aftenposten fikk jeg av journalisten dette svaret på min påstand om at avisen nærmest ser ned på en religiøs gruppe: «Jeg er enig i at tittelen kan tyde på det».

Overskriften var «Uansvarlige kvinner» og generaliseringene lot seg ikke skjule i teksten1. I en annen e-post svarte en av journalistene: «Jeg skjønner veldig godt at du stiller dette spørsmålet» da jeg fant grafikkteksten de brukte svært merkverdig. Ikke mange minuttene senere kom en presiserende undertekst til bildet på plass2.

Begge innvendinger kom som reaksjon på Aftenpostens bruk av en «oss og dem»-sjargong. Er det noe i påstandene der ute om at Aftenposten er blitt en mer tabloid avis? I offentlighetens lys ville det i hvert fall være tøft å innrømme og si noe som: «Ja, vi var mer seriøse før, men nå trenger vi å selge fordi papirsalget går ned!». «Vi konstaterer at vi har trådt feil» høres mer ut som noe pr-rådgiverne til FrP burde ha brukt.

Så forsida med enda en «oss og dem»-tittel var for meg ikke særlig overraskende. Denne pakistaneren på sykkel, altså. Når blir vi norske? Enda mindre overraskende var det at det var Aftenposten, som jeg har utvekslet e-post med over tid.

Holde tunga rett i munnen

Redaktør Stavrum ble av journalist og forfatter Øyvind Holen bedt om å benytte seg av «jødetesten». (Bytte ut ordet pakistaner med jøde, et til da ukjent begrep for meg). Men, Øyvind Holen og jeg var tydeligvis inne på det samme.

Holen fikk imidlertid ikke hersketeknikk i retur, men Stavrum var uenig i hans kommentar og begrunnet dette saklig: «Det ER forskjell på jøde og pakistaner. For eksempel er jøde henvisning til en religion 3

Stavrum, jeg vil gjerne høre deres forsvar. Hva tenkte dere da dere slo opp den forsida? I sin rettelse viet Stavrum et helt avsnitt til Abid Raja sin kommentar om at «for få er aktive». For få av hvem? Mente hun blant nordmenn som en gang innvandret, og deres framtidige barn og deres og deres? Det gikk ikke ubemerka hen at NRK plukket opp Aftenpostens artikkel og debatterte pakistanerne som de facto lite aktive.

Her må nok en gang fakta på bordet. Kilden Aftenposten brukte var en studie basert på 150 individer. Å utlede en sannhet basert på så få personer er ikke godt redaksjonelt arbeid og strider med «Vær Varsom-plakatens» punkt 3.2: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder».

Utelatt fakta

Aftenposten påstår på forsiden at kun 4 prosent av alle norsk-pakistanere er fysisk aktive, fordi 4 prosent av de 150 mennene som ble inkludert hadde prestasjonsresultater bedre enn definert verdi. Det man unnlot å opplyse om, var at disse tallene var hentet fra en studie som dannet grunnlaget for et arbeide hvor man ønsker å øke aktivitetsnivået til deltagerne. Halvparten av deltagerne var taxisjåfører. Alle menn mellom 25 og 60 år.

De som deltok i studien meldte seg frivillig, og det er ikke unaturlig å tro at flertallet av de frivillige erkjente at de ikke var fysisk nok aktive og derfor valgte å delta. Dessuten ble ikke alle som meldte seg frivillig inkludert i studien. Blant annet ble 8 (4 prosent) av de 182 som ønsket å delta ekskludert fordi de faktisk var for aktive, i hovedsak ved at de trente mer enn to ganger i uken.

For å sitere artikkelforfatterne: «Therefore, great care should be taken when trying to generalise the results», altså, man burde være svært forsiktige med å generalisere disse resultatene4.

Dette er på ingen måte en kritikk av samfunnsproblemet journalisten her tar opp, og som han skal ha honnør for, men det svært diskuterbare redaksjonelle arbeidet.

Det interessante er hvordan Aftenposten må ha sett på norsk-pakistanere ut i fra et journalistisk perspektiv. Ringte det ikke en liten kritisk bjelle et sted i redaksjonen mon tro? Og bruker man Rajas kommentar som et slags forsvar av forsideoverskriften? Gi oss begrunnelsen, så skjønner vi mer av tankegangen, for «Se, en sporty pakistaner!» er dessverre ikke unntaket.

Aftenpostens dementi er ønsket, men selvransakelsen bør gå dypere, og ikke kun være et resultat av tvitringen til de Stavrum kaller «etniske norske».

1 Aftenposten, 6. juli 2010, side 3 (kultur)
2 http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4182162.ece 25. juli 2011
3 http://twitter.com/#!/lokenstavrum, 28. september.
4 Low level of objectively measured physical activity and cardiorespiratory fitness, and high prevalence of metabolic syndrome among Pakistani male immigrants in Oslo, Norway. Eivind Andersen, Arne Torbjørn Høstmark, Catherine Lorentzen, Sigmund Alfred Anderssen. Norsk Epidemiologi 2011; 20 (2): 199-208

Mina Adampour (24) er tidligere bystyrepolitiker og har tidligere arbeidet for FN-sambandet, Spire, Røde Kors og LNU (Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner).

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 07.10.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL