Det siste tiåret har en del tenkere og aktivister valgt å kalle seg «akselerasjonister». Vi i NY TID fant denne formen for frihetlig venstreside interessant nok til å vie den en egen seksjon her i avisen (side 27–34). Anledningen er at to nye bøker nå i mars kommer ut på Existenz forlag i Oslo. Boken Akselerasjon, redigert av Armen Avanessian (se også intervju om hans andre bok, Metafysikk for vår tid), antyder at «først og fremst vender akselerasjonismen seg mot diverse skjemmende uvaner hos en trivselsorientert og selvtilfreds venstreside». Bidragsyterne mener venstresiden henfaller til både nostalgi og en fetisjering av demokratiske prosesser.
Akselerasjon viser som antologi flere synspunkter på akselerasjonisme. Både de bejaende der en åpen fremtid og frihet følger gjennom kapitalisme og teknologiutvikling (noe i likhet med Marx’ visjoner) – og negativt kritisk, der akselerert begjær ender med kaos og destruksjon. Boken starter med Nick Land og hans kritikk av filosofer som Adorno og Horkheimer (Frankfurterskolen) som de miserables fordømmelse av tiden, og fremtiden. Slike «transcendentale miserablister» mener kapitalismen er en lidelse som skyldes et begjær som har spilt fallitt, med uoppnåelige fristelser som bare fører til tap, havari og død. For Land vil slike miserable, skuffede tenkere bli ulykkelige samme hva – selv om de har en ukrenkelig rett til å kjede seg. For Land er antikapitalismen døende.
Manifestet
Deretter følger et manifest for en akselerasjonistisk politikk, av Nick Srnicek og Alex Williams, der de kritiserer hvordan 30 år med nyliberalisme har uthulet venstresidens partier og gjort dem ute av stand til å tenke radikalt – med en relativt maktesløs arbeiderbevegelse. De kritiserer også samtidens kapitalisme for å være en «impulskontrollert masseproduksjon av forhåndsprogrammerte samhandlinger, koblet opp mot globale forsyningslinjer og en asiatisk ny-fordistisk masseproduksjonssfære» – der de beklager seg over at en elite av intellektuelle arbeidere stadig krymper.
Nettopp hva Elon Musk og hans Tesla Motors driver på med, romfartsprogrammer, men også økonomisk finansiering.
Samtidig minner de om at Lenin skrev at «[s]osialismen er utenkelig uten kapitalistisk ingeniørkunst i stor skala», og foretrekker en politikk «som føler seg hjemme i abstraksjonens modernitet, kompleksitet, globalitet og teknologi». De foreskriver et «tekno-sosialt» fremtidssamfunn. I dette kommende postkapitalistiske samfunnet er ikke revolusjon tingen, man må ha en omfattende plan. Jeg tenke rumiddelbart på den greske økonomiprofessor og tidligere finansminister Yanis Varoufakis, som med flere har skissert en ny plan og politikk med DiEM25 (se en rekke YouTube-intervjuer, eks https://youtu.be/_jW0xUmUaUc).
Srnicek og Williams etterlyser kreativitet og begjær, og kritiserer videre venstresiden, da de «vanlige taktikkene – å marsjere, bære plakater og etablere midlertidige selvstyrte soner, risikerer å bli stående som bekvemme erstatninger for virkelig endring». Fremfor at demonstranter mest bygger egen selvfølelse eller dyrker en endringsfetisj, etterlyser de både et kollektivt selvstyre, en intellektuell infrastruktur, en mediereform og «partielle proletaridentiteter» fremfor å snakke om et globalt proletariat.
I manifestet vil de gjennom kapitalismen også fremskaffe en finansiering av omfattende planer og mulige nye teknologiske fremtider – som romfartsprogrammer etc. Interessant nok, så la meg legge til at nettopp dette er hva Elon Musk og hans Tesla Motors driver på med, romfartsprogrammer, men også økonomisk finansiering: Musk kjøpte nylig opp bitcoin for nesten 13 milliarder kroner. Men er egentlig kryptovaluta mer enn finansspekulasjon, slik bitcoin nå har firedoblet sin verdi i løpet av et års tid?
Vel, mer akselerasjonistisk eller optimistisk sett (da slik blokkjede-teknologi er svært energikrevende) gis sivilsamfunnet her en egen kommunikativ form for utveksling av varer og tjenester, uten bruk av bankene, som bare tvinger ut sin profitt mellom stat og borger. Les her vår artikkel om kryptokommunisme, med parallellen der Luthers oversettelse av Bibelen nærmest gjorde de utbyttende prestene overflødige for menneskets søken etter Gud.
Tilbake til boken. Poenget er at akselerasjonistene vil vinne tilbake fremtiden fra det innsnevrende kapitalistiske løpet vi nå har. De anbefaler at vi på den frihetlige venstresiden – inkludert moderne anarkister vil jeg si – må «skaffe oss teknisk og politisk kunnskap om abstraksjonsmekanismer og mekanismer for dominans». Så hvordan nyttiggjør man seg teknologiens og kapitalismens muligheter uten å ende opp som en automatisert robot selv? For som filosofen Franco «Bifo» Berardi påpeker i boken: Skal man akselerere seg videre, er man kanskje ikke klar over hvilken hastighet og villskap kapitalismen selv har – at det hele vel så gjerne kan føre lukt ut i kaos. Om man selv utvikler produksjonsmidler og finansmuligheter, kan dette – dersom man ikke tenker klokt og kreativt om mulige fremtider, kapitalisme og teknologi – spinne ut av proporsjoner, ramle av hengslene, for så å bryte sammen. Ja, ønsker vi en slags katastrofestrategi à la Jean Baudrillard?
- LES OGSÅ: Intervju med «Bifo» Berardi
For abstrakt?
Akselerasjon er filosofisk og inspirerende – men kan boken være for abstrakt og retorisk negerende (via negativa)?
Nei. Poenget er nettopp at abstraksjon i seg selv er problemet vi må forstå – slik dette er kjernen i både teknologi (metadatasamfunnets algoritmer) og kapitalisme (finansialiseringen). Gjør vi ikke det, slukes vi nærmest av disse abstrakte «maskinene».
Bokens retning er således vårt kommunikative fellesskap (se min omtale av Appenes planet, side 34) samt et forsvar for det kollektive generelle intellektet og en immanent kommunisme – gjerne med bakgrunn i tenkere som Deleuze & Guattari og Hardt & Negri. Begjærsfilosofien deres kan være veien fremover for en vital venstreside, noe også Mark Fisher minner oss på. Muligens kan også kunsten skissere utenkelige, men sannsynlige fremtider, om man bare trer inn i kapitalismens blinde flekker – i mellomrommene.
Virker det utopisk? Vel, gi dem litt gehør, så lærer du kanskje noe.
