Abonnement 790/år eller 190/kvartal

En frelser i safranfarget hverdagsdress

Azadi: Freedom, Fascism. Fiction
Forfatter: Arundhati Roy
Forlag: Penguin Books, (USA)
INDIA / Statsminister Narendra Modis iscenesettelse av seg selv har vært vellykket nok til å holde ham på lederplass i årevis. Arundhati Roy leverer nå kritikken. The Rashtriya Swayamsevak Sangh (RSS), grunnlagt i 1925, er rollemodellen til Modis regjerende BJP-parti. Grunnleggerne var inspirert av tysk og italiensk fascisme.
[Obs. Denne finnes her på engelsk]

En natt i august ble en hel provins gjort om til en gigantisk fangeleir. Sju millioner innbyggere ble barrikadert i sine hjem. Internett og telefoner gikk i svart. Neste dag var de i praksis strippet for sine spesielle rettigheter, blant annet det å ha sin egen konstitusjon og sitt eget flagg. Hvor var dette – i nabotraktene til en krigsforbrytersk diktator vi kjenner, som ikke blir trett av å «frigjøre» mennesker med vold?

Nei. Dette er i et erklært demokrati, verdens største – der den indiske regjeringen i 2019 med et pennestrøk voldtok regionene Jammu og Kashmir så effektivt at det britiske imperiet knapt kunne ha gjort det bedre. Den nye loven «The Jammu and Kashmir Reorganization Act» tvang Indias regioner inn i storsamfunnet. Den åpnet blant annet for storindustrielle prosjekter i Himalayas skjøre økologi – med sine isbreer, høyfjellsjøer og store elver. Innbyggerne fikk ingen forklaring på hvordan de kunne nyte sine «demokratiske» rettigheter under militær okkupasjon. Hannah Arendt har sagt det slik: «Statsborgerskap er retten til å ha rettigheter.»

Nær bunnen

I Arundhati Roys bok Azadi: Freedom, Fascism. Fiction spesifiserer hun: «Denne tilgangen for forretninger åpner også for Israel-lignende bosettinger og Tibet-lignende tvangsflytting av befolkning. […] Det har ikke vært et eneste år siden 1947 uten at den indiske hæren er blitt brukt mot ‘sitt eget folk’, det være seg i Kasjmir, Mizoram, Nagaland, Manipur, Hyderabad eller Assam.»

Forfatteren og aktivisten Roys verbale skyts retter seg i all hovedsak mot en mann og hans parti: statsminister Narendra Modi og hans hindunasjonalistiske parti Bharatiya Janata Perti (BJP), et parti regimets egne politistyrker kaller fascistisk. Hun slår fast: «I India er det i dag en forbrytelse å tilhøre en minoritet. Å bli lynsjet er ikke en forbrytelse. Å være fattig er en forbrytelse. Å forsvare de fattige er et forsøk på å styrte regjeringen.»

Arundhati Roy

Modis iscenesettelse av seg selv har imidlertid vært vellykket nok til å holde ham på lederplass i årevis – selv etter en serie fundamentale tabber, synlige for en hel verden. I 2016, Modis første år som statsminister, annonserte han på fjernsyn at per nå var alle 500- og 1000-rupisedler ugyldige – mer enn 80 prosent av all valuta i sirkulasjon. Dette, mente han, var et «klinisk» slag mot korrupsjon og terrorfinansiering. Nærmest over natten forsvant jobber, byggebransjen stagnerte, små foretak måtte stenge. Det brakte Indias økonomi i kne. I 2019 rangerte The Global Hunger Index India nær bunnen – nummer 102 av 117 land.

India i lockdown

Pandemihåndteringen har likeledes vært katastrofal. 11. mars 2020 erklærte Verdens helseorganisasjon at covid-19 var en pandemi. To dager senere gikk Indias helseministerium ut med forsikringen om at covid-19 ikke ville forårsake en helsemessig nødsituasjon. Samtidig eksporterte landet medisinsk utstyr til bekjempelse av luftveisinfeksjoner. Elleve dager senere viste Modi seg på TV og proklamerte hele India i lockdown fra og med midnatt. De som hadde muligheten, lukket seg inne i stengte koenklaverr. Millioner fattige, sultne, tørste, syke, unge, gamle, uten offentlig transport av noe slag, la ut på en lang vandring ut av byene, tilbake til sine respektive landsbyer. Noen døde underveis. Andre ble slått ned av politi for å ha brutt lockdownpåbudet. Deretter ble mennesker som hadde vært på vandring i dagevis, tvunget tilbake til leire i byer de nylig hadde blitt tvunget til å forlate. Men Modi overlevde som statsminister. En snekker Roy traff på veien, unnskyldte ham og sa: «Kanskje Modi ikke vet om oss.» Hvor «oss» vil si rundt 460 millioner mennesker.

Et kontinent med 780 språk og flere nasjonaliteter og religioner enn hele
Europa.

Men landsfaderen visste råd. Regjeringslojale medier innbefattet covid-forklaringer i sin antimuslimkampanje, som sprer gift døgnet rundt. Teoriene gikk ut på at muslimer oppfant viruset og har spredt det med vilje som en form for jihad.   

Hvordan kan denne teflon-dobbeltmoralisten (les venneklemmer med Putin og trøstende ord for Ukraina) fremdeles hylles som en Messias? Biografier og historien bidrar til et svar. India er strengt tatt ikke et land. Det er et kontinent med 780 språk, med flere nasjonaliteter og religioner enn hele Europa. Dette skjøre sosiale økosystemet blir plutselig kommandert av en overlegen hinduorganisasjon som fremmer doktrinen «én nasjon, ett språk, én religion, én grunnlov».

Eller lær om The Rashtriya Swayamsevak Sangh (RSS), grunnlagt i 1925, rollemodellen til det Modis regjerende BJP-parti. Grunnleggerne var inspirert av tysk og italiensk fascisme. De sammenlignet Indias muslimer med Tysklands jøder og insisterer på at muslimer ikke har noen plass i India. De hører til på kirkegården eller i Pakistan.

Narenda Modi i midten

RSS råder over 57 000 «filialer», en frivillig milits med over 600 000 medlemmer. Den driver skoler, har sine egne medisinske instanser, fagforeninger, bondelag, mediestasjoner og kvinnegrupper. Som andre høyreekstremistiske organisasjoner verden over er de ansvarlige for sjokkerende voldsangrep på minoritetsgrupper. I løpet av fire år ble det rapportert 113 dødsfall ved lynsjing. Mohan Bhagwat, RSS’ øverste leder, har informert om at lynsjing er et vestlig begrep som er importert fra Bibelen, og at hinduer ikke har noen slik tradisjon. Han forklarer at alt snakk om en «lynsjeepidemi» er en konspirasjon for å sverte India. 

Den indiske hæren er blitt brukt mot sitt eget folk, i Kasjmir, Mizoram, Nagaland, Manipur,
Hyderabad og Assam.

Narendra Modi har vært medlem av RSS hele sitt liv. Han er dens personifiserte bilde. Indias 14. statsminister ble støttet ikke bare av sin base, hindunasjonalister, men også av storindustrien, av internasjonale medier – som bildet på håp og fremskritt, en frelser i safranfarget hverdagsdress, en tradisjonalist og en fornyer.

Under Modis regjeringstid har RSS rykket opp som aldri før. Det er ikke lenger en skyggestat eller en parallell stat, mener Roy. Det er staten.

Bhima Koregaon 16

Det er tjue år mellom Arundhati Roys første roman Guden for små ting (1997) og hennes siste, Ministeriet for den høyeste lykke (2017). I denne tiden har hun viet seg til skriving av politiske essays. Det har brakt henne i fengsel og utsatt henne for voldstrusler. Hun deler skjebne med en gruppe akademikere, aktivister, sangere og advokater som har sluttet seg sammen under navnet Bhima Koregaon 16. De skjelles ut i offentligheten som «intellektuelle terrorister».

I forberedelser til neste nasjonale valg 2024 reklamerer BJP med «et India som er fritt for Kongresspartiet» (landets eneste opposisjonsparti). Roys konklusjon: «Det er for sent. Politiske valg vil ikke snu strømmen. Vi står alene. Dette slaget må hver enkelt av oss kjempe. Det brenner på dørstokken.» 

Ranveig Eckhoff
Ranveig Eckhoff
Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.

Du vil kanskje også like