En fredspris av Nobels type?

Nobels fredspris premierer i år et pågående fredsarbeid. Prisen bør forstås som en oppmuntring til ikkevoldelig fremdrift i Tunisias politiske utvikling, heller enn en pris for oppnådde resultater.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Årets fredsprisvinnere, den tunisiske Kvartetten for nasjonal dialog, er ikke primært fredsarbeidere eller fredsforkjempere i Nobels forstand, men en bred allianse av sivilsamfunn som har vært avgjørende for å unngå borgerkrig i Tunisia. Dette gjør årets fredspris interessant på flere nivåer.
Etter å ha tilbrakt de siste 25 årene i nasjonal og internasjonal fredsbevegelse, lar jeg meg sjelden imponere av Nobelkomiteens årlige fredspristildelinger. Som oftest vitner tildelingene om en elitistisk og pragmatisk verdensanskuelse. Vi i fredsbevegelsen har en mer grasrotbasert og idealistisk tilnærming. Komiteen fokuser tradisjonelt på verdens storpolitikk fremfor idealistisk arbeid mot krig og militarisme. Nobelkomiteen går derfor heller ikke av veien for å tildele sine priser til voldsutøvende statsledere heller enn idealistiske fredsforkjempere når det anses passende. Som oftest velges de velkjente politikerne fremfor fredsaktivistene av frykt for at prisen skal oppleves som irrelevant i egen politisk sfære. Dette er nok hovedgrunnen til at Nobelkomiteen sjeldent glimter til med en fredspris til en vaskeekte idealist.
Dette året kom heller ikke Nobelkomiteen med noen fredspolitisk innertier i sitt valg, men heller ikke en ren skivebom.
Det beste med innretningen av årets fredspris er fokuset på sivilsamfunnets innsats for fred. Prisen indikerer forhåpentligvis et visst skifte i Nobelkomiteens arbeid på dette punktet. Årets pris gir et velkomment nedenfra–opp-perspektiv på fredsskaping. Det at Tunisias grunnlovsprosess også er et resultat av initiativer fra landet selv – ikke fra USA, Kina, EU eller andre eksterne aktører – forsterker igjen dette positive.

En pris for politisk utvikling. Årets vinner er altså en sammenslutning av en fagbevegelse, en arbeidsgiverorganisasjon, en menneskerettsorganisasjon og advokatforeningen i Tunisia. Disse sivile samfunnskreftene har utvilsomt bidratt til å forhindre at landets politiske kaos fra 2013 ikke har resultert i noen regulær borgerkrig. Nobelkomiteen fremhever i denne sammenhengen særlig Kvartettens innsats for å «støtte opp om arbeidet til den grunnlovgivende forsamlingen og forankre grunnlovsprosessen i brede lag av det tunisiske folk». Dette forstås igjen som avgjørende for at landet endte opp med fredelige og demokratiske valg i fjor. Her er det imidlertid viktig å huske at Kvartetten fortsatt er i en overgangsprosess. Tunisiernes innstilling til demokratiet er blitt mer negativ, ikke mer positiv, etter at Grunnloven ble vedtatt i januar 2014. De ekstremistiske motkreftene er sterke og voldelige. Verken freden eller demokratiet er tuftet på trygg grunn.

Komiteen kobler altså sin beslutning til testamentets punkt om «bildande och spridande af fredskongresser». Dette er en kreativ vri.

Statsråd og stabssjef ved Statsministerens kontor, Vidar Helgesen, som i sin forrige jobb som generalsekretær i International Institute for Democracy and Electoral Assistance hadde en viss hånd på utviklingen av Tunisias grunnlov, uttaler i dag at dette er «den mest demokratiske grunnloven den arabiske verden noensinne har sett». Slikt hjelper imidlertid lite om ikke tunisierne selv ønsker demokratiet. I en spørreundersøkelse gjennomført tre måneder etter at Grunnloven ble vedtatt, svarer kun 48 prosent av respondentene at demokrati er deres foretrukne styreform i Tunisia. En tilsvarende undersøkelse utført rett etter Ben Alis fall, i 2012, viste at 63 prosent av tunisierne da foretrakk demokrati som styreform. Undersøkelsene viser også at det fortrinnsvis er de unge som har mistet troen på demokratiet i Tunisia. For kommentatorer som Janne Haaland Matlary, som mener dette er en fredspris for «vestlig demokrati og vestlig rettstat» (og dermed en god pris etter hennes syn), burde disse tallene bekymre. Nobelkomiteen fremstår heldigvis ikke like eurosentrisk i sin begrunnelse, selv om komiteen mener en demokratisk utvikling sammenfaller med en fredelig utvikling i Tunisia.
Økt vold. Så enkelt er det dessverre ikke. Demokratisering medfører ikke nødvendigvis fred. Demokratiseringsprosesser som den Tunisia nå gjennomgår, har tvert imot en tendens til å anspore krig og konflikt. Overgangen kan fort premiere politisk mobilisering langs etniske og religiøse skillelinjer, samtidig som liberalisering av media gir nye utløp for propaganda og hatretorikk. Det vi på 90-tallet kalte «balkanisering» kom ut av en slik situasjon. Tunisias politiske utvikling gjennom 2015 synes også å gå i en mer voldelig retning, på tross av at nye milepæler for demokratisk utvikling nås. Ekstrem islamisme er på fremmarsj, med terror og overgrep som resultat. Allerede ved inngangen til dette året var Tunisia det landet som rekrutterte flest fremmedkrigere til Irak og Syria. Bare første halvår av 2015 sluttet hele 2400 unge tunisiere seg til ISIS i Irak. En utbredt opplevelse av fremmedgjøring blant landets yngre, høy arbeidsledighet og økende misnøye med de urbane elitene hos folket i innlandet, må adresseres effektivt om tunisierne skal unngå ytterligere radikalisering og økende sosial uro.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here