En forhistorie om postfaktisitet, øst og vest

Kanskje er ikke sannheten noe man kan ha, men den kan og må søkes, skriver den amerikanske historikeren Marci Shore i dette essayet.

Shore er førsteamanuensis i historie ved Yale University.
Email: MarciShore@nytid.no
Publisert: 2018-09-03

Postmodernismen ble i hovedsak utformet av venstresiden som et vern mot totalitære ideologier, men i dag er den blitt appropriert på vegne av en krypende nytotalitarisme fra høyresiden. Har fransk litteraturteori skylden? Og kan dissensens filosofi som ble utviklet i det kommunistiske Øst-Europa, vise seg å være motgiften?

I 2014 ble den russiske historikeren Andrej Zubov sparket fra sitt Moskva-professorat for å ha sammenliknet Putins annektering av Krim med Hitlers annektering av Sudetenland(1). To år senere, på en festival i den postindustrielle tsjekkiske byen Ostrava, snakket Zubov til et stort publikum om historikerens oppgave. «My dolzhni govorit’ pravdu,» sa han. Vi bør tale sannheten. Denne erklæringen hørtes eiendommelig, endog gammeldags ut, spesielt når den ble ytret med Zubovs basstemme. Spesielt bruken av det slaviske ordet pravda – sannhet – påkalt uten noe forbehold eller prefiks, vakte minner om en forgangen tid. Hvem trodde fortsatt på sannheten?

Slutten på The End of History ankom samtidig med slutten på troen på virkeligheten. Den kalde krigens verden var en verden av krigende ideologier; i det 21. århundre benytter både amerikansk kapitalisme og postsovjetisk oligarki de samme PR-spesialistene som gangstere med politiske ambisjoner. Som Peter Pomerantsev beskrev det i Nothing is True and Everything is Possible, ble det å skjelne mellom sannhet og løgner i Russland på 2000-tallet passé. I denne opplyste verdenen «er alt PR».

Reality-tv har overflødiggjort det gamle skillet mellom det fiksjonelle og det reelle. Sannheten er en begrensning som er blitt overvunnet: Post-truth er blitt kåret til «årets ord». I Washington forsvarer Det hvite hus skamløst sine «alternative fakta». I begynnelsen ble amerikanske journalister overrumplet: De var blitt opplært til å bekrefte individuelle biter med informasjon, ikke til å håndtere en flagrant tilsidesettelse av den empiriske virkeligheten. The New Yorker fanget desperasjonen med en satire om faktasjekkeren som besvimte av utmattelse etter republikanernes debatt. Han måtte innlegges; etter sigende ble han aldri erstattet(2).

Krisetiders «evige spørsmål»

I enhver krisetid stiller en lang russisk tradisjon to «evige spørsmål». Det første: Kto vinovat? Hvem har skylden? Bidro den postmoderne kritikken av sannhetens ontologiske stabilitet uforvarende til å skape en …

Abonnement halvår kr 450

Kjære leser. Du har lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.