En flyktning fra urettferdighet

Skal man forstå den amerikanske regjeringens ønske om å arrestere Edward Snowden, må man også forstå dobbelmoralen som lenge har vært rådende ved offentliggjøring av gradert informasjon i USA.

En av de grelleste skinnhellighetene ved Washingtons byråkrati er fordømmelsen av å lekke noe gradert informasjon mens man aksepterer lekkasje av annen informasjon. Dette hykleriet har pågått i mange tiår. Barack Obamas administrasjon har tiltalt et rekordstort antall varslere, men beskytter samtidig sine egne når det er de som lekker. Og den selektive rettsforfølgelsen av lekkasjer under henvisning til «rikets sikkerhet» har aldri vært så ekstrem som nå.

Ingen fremtredende lovgivere i USA har brydd seg om å sette søkelyset på denne motsetningen. Et unntak kom for nesten 20 år siden, da senator Daniel Patrick Moynihan avslørte at hemmeligholdskeiseren ikke hadde klær:

I september 1998 skrev seniorsenatoren fra New York et brev til president Bill Clinton, og påpekte at «det å lekke informasjon til pressen for å skape blest rundt et politisk spørsmål» var blitt «ren rutine i regjeringen». Moynihan la ironisk til: «En lik rettsforfølgelse av alle varslere ville vært en trussel mot en hel regjeringsadministrasjon.»

Når ledelsen i den amerikanske regjeringens utøvende organ ofte lekker som en sil, blir en rettferdig rettsbehandling for varslere umulig. Det gjaldt den gang da, og det gjelder fortsatt. Men Moynihans brev hadde også en annen motivasjon: Han ville oppnå benådning av en tidligere etterretningsanalytiker i den amerkanske marinen, Samuel L. Morison, som var blitt idømt to års fengsel for å ha gitt et britisk ukeblad hemmeligstemplede bilder av et sovjetisk atomdrevet hangarskip. Moynihan skrev at «de selektive tiltaken mot Morison fremstår i beste fall som tilfeldige».

I over fem år har det amerikanske Justisdepartementet påstått at det er verre å gi gradert informasjon til pressen enn å spionere for en fremmed makt.

Stilltiende aksept. Clinton endte til slutt med å benåde Morison – på sin siste dag som president. New York Times-spaltisten Anthony Lewis kalte benådningen en «modig handling», og bemerket at Morison var «den eneste embetsmannen som noen gang var dømt for å ha gitt gradert informasjon til pressen». Et tidligere forsøk på samme type straffeforfølgelse hadde mislyktes i 1973, da en dommer kalte det «utilbørlig regjeringsoppførsel», og avviste alle anklager mot Daniel Ellsberg og Anthony Russo for å ha gitt Pentagon-papirene til pressen.

Da Obamas presidentperiode startet, hadde Spionasjeloven av 1917 blitt brukt bare tre ganger de siste 92 årene i saker som involverte lekking av hemmeligstemplet informasjon til pressen. (I tillegg til i forbindelse med Pentagon-papirene og Morison-tiltalen, ble loven brukt i 2005 mot den Pentagon-ansatte Lawrence Franklin og et par tjenestemenn fra American Israel Public Affairs Committee.) Obama-administrasjonen har brukt 1917-loven mot sju personer som har lekket til mediene, selv om ingen av disse sju hadde noe med spionasje å gjøre.

I over fem år har det amerikanske justisdepartementet påstått at det er verre å gi gradert informasjon til pressen enn å spionere for en fremmed makt. I januar 2011 erklærte departementet kort at avsløringer fra varslere «kan betraktes som mer skadelige enn vanlig spionasje, der en spion selger gradert informasjon for penger».

Det amerikanske senatets etterretningskomité meldte mot slutten av 2014, i en rapport om tortur, at CIAs pressekontor hadde lekket gradert informasjon til utvalgte journalister for å sette etaten i et godt lys. Naturlig nok fulgte ikke CIA opp med å rettsforfølge sine egne ulovlige lekkasjer.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here