En filmkritiker ser seg tilbake

Et emosjonelt engasjement i filmbransjen gjør at Lismoens bok om norsk film skiller seg ut.

Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.

Blant hodejegere og nazizombier – Generasjonen som gjenreiste norsk film

Kjetil Lismoen

Tiden Norsk Forlag

Norge

Redaktør av Rushprint og filmkritiker i Aftenposten Kjetil Lismoen bryr seg om den norske filmbransjen. Boken er hans selektive og engasjerte blikk på historien om norske filmer og filmskaperes vei fra bunnivået på 1980-tallet til gjenreisningen av publikumstilliten og internasjonal anerkjennelse med Norwave på 1990-tallet. Og vi får hans syn på en bransje som for tiden ser ut til å gjøre alt om til gull: Norske filmer deltar på prestisjefestivaler som Cannes, Berlin og Toronto, og norske regissører står for storsatsninger og boxoffice-rekorder i Hollywood som Hansel and Gretel og The Imitation Game.

Lismoen er like mye et tidsvitne som filmanalytiker, og deler raust fra sine nære og oppriktige samtaler med markante filmstemmer opp igjennom – som Hamer, Holst, Sletaune og Skjoldbjærg.

Fra hoggestabbe til Hollywood. Lismoens beretning om gjenreisning av norsk film starter fargerikt i 1980. Den gang bunnen var nådd, da norsk film stort sett ble slaktet av kritikerne og var yndet nasjonal hoggestabbe.

Heltene i boken er de dedikerte ildsjelene som våger trosse avslag og utfordre film-politikken.

Videre til 1995: Total mistillit mellom norsk spillefilm, publikum og kritikerne. En kjent regissør (Wam) fabler om å drepe en filmkritiker som har misforstått hans siste mesterverk. Lismoen minnes at han fra skyttergravsposisjon ble kalt «tabloid ståpikk» av den traumatiserte filmregissøren. Det kulørte tidsbilde og møtet med Svend Wam er skrevet i ettertenksomhetens lys: den tidligere bråkjekke revolverjournalisten angrer på det som kunne ha vært et godt møte.

Lismoen sitter ikke på avstand og analyserer. Han har investert en mannsalder og sin identitet i norsk film – er til stede på festivaler og prøver seg som manusforfatter i skrivekollektivet «Screenwriters Oslo». Entusiastisk merker han seg hva i filmprosessen som utgjør den magiske forskjellen. Eurekaopplevelser av hva en filmregissør tilfører filmen er en gjennomgående tråd i boken.

Med Lismoen møter vi – blant andre – generasjonen som vender hjem fra utenlandske filmskoler, som er med på å fornye filmen og styrke publikumstekket. Et knippe norske regissører geniforklares og defineres som et eget fenomen, «Norwave».

Filmkritikeren Lismoen er nådeløs og sammenlikner Tyldums filmuttrykk i spillefilmen Folk Flest bor i Kina, med en reklamefilm for vaskemidler. Samtidig forteller han «starstruck» om Tyldums energiske evne til å løfte og transformere manus til film (s. 72): «Den hypersensitive fornemmelsen for tempo og rytme som skulle prege de senere filmene hans, var noe hele hans vesen og kropp var gjennomsyret av. Alt gikk i rasende fart. Det var ikke tilfeldig at han opprinnelig ville bli danser.» Lismoens fascinasjon for filmhåndverket og innlevelse i alle delene av filmprosessen smitter.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here