En filmkritiker ser seg tilbake

Et emosjonelt engasjement i filmbransjen gjør at Lismoens bok om norsk film skiller seg ut.

Lande er filmregissør og -kritiker.

Blant hodejegere og nazizombier – Generasjonen som gjenreiste norsk film

Kjetil Lismoen

Tiden Norsk Forlag

Norge

Redaktør av Rushprint og filmkritiker i Aftenposten Kjetil Lismoen bryr seg om den norske filmbransjen. Boken er hans selektive og engasjerte blikk på historien om norske filmer og filmskaperes vei fra bunnivået på 1980-tallet til gjenreisningen av publikumstilliten og internasjonal anerkjennelse med Norwave på 1990-tallet. Og vi får hans syn på en bransje som for tiden ser ut til å gjøre alt om til gull: Norske filmer deltar på prestisjefestivaler som Cannes, Berlin og Toronto, og norske regissører står for storsatsninger og boxoffice-rekorder i Hollywood som Hansel and Gretel og The Imitation Game.

Lismoen er like mye et tidsvitne som filmanalytiker, og deler raust fra sine nære og oppriktige samtaler med markante filmstemmer opp igjennom – som Hamer, Holst, Sletaune og Skjoldbjærg.

Fra hoggestabbe til Hollywood. Lismoens beretning om gjenreisning av norsk film starter fargerikt i 1980. Den gang bunnen var nådd, da norsk film stort sett ble slaktet av kritikerne og var yndet nasjonal hoggestabbe.

Heltene i boken er de dedikerte ildsjelene som våger trosse avslag og utfordre film-politikken.

Videre til 1995: Total mistillit mellom norsk spillefilm, publikum og kritikerne. En kjent regissør (Wam) fabler om å drepe en filmkritiker som har misforstått hans siste mesterverk. Lismoen minnes at han fra skyttergravsposisjon ble kalt «tabloid ståpikk» av den traumatiserte filmregissøren. Det kulørte tidsbilde og møtet med Svend Wam er skrevet i ettertenksomhetens lys: den tidligere bråkjekke revolverjournalisten angrer på det som kunne ha vært et godt møte.

Lismoen sitter ikke på avstand og analyserer. Han har investert en mannsalder og sin identitet i norsk film – er til stede på festivaler og prøver seg som manusforfatter i skrivekollektivet «Screenwriters Oslo». Entusiastisk merker han seg hva i filmprosessen som utgjør den magiske forskjellen. Eurekaopplevelser av hva en filmregissør tilfører filmen er en gjennomgående tråd i boken.

Med Lismoen møter vi – blant andre – generasjonen som vender hjem fra utenlandske filmskoler, som er med på å fornye filmen og styrke publikumstekket. Et knippe norske regissører geniforklares og defineres som et eget fenomen, «Norwave».

Filmkritikeren Lismoen er nådeløs og sammenlikner Tyldums filmuttrykk i spillefilmen Folk Flest bor i Kina, med en reklamefilm for vaskemidler. Samtidig forteller han «starstruck» om Tyldums energiske evne til å løfte og transformere manus til film (s. 72): «Den hypersensitive fornemmelsen for tempo og rytme som skulle prege de senere filmene hans, var noe hele hans vesen og kropp var gjennomsyret av. Alt gikk i rasende fart. Det var ikke tilfeldig at han opprinnelig ville bli danser.» Lismoens fascinasjon for filmhåndverket og innlevelse i alle delene av filmprosessen smitter.

Tap av momentum. «Norwave»-bølgen flatet ut uten å nå den lovede toppen. Momentumet ble ikke godt nok utnyttet, mener Lismoen. Nå også ligger det unødvendige hindringer i veien videre for norsk spillefilm. Bekym­ret bruker han filmhistorien til å påpeke faren ved talentsløsing. I denne ånd viderefortelles løvetannhistorien om Mongoland og dialektenes inntog i norsk film, samt de etterfølgende ringvirkningene for distrikts-Norge, helt ut til litteraturen. Lismoen beretter om uoverkommelige barrierer og en statlig filmstøtteordning med skremmende lite elastisitet. Han skildrer et støttesystem som ofte er i usynk med bransjen.

Selv er Lismoen med sin store forkjærlighet for «underdogs» i total synk med det norske filmpublikummets sans for disse. Heltene i boken er de dedikerte ildsjelene som våger trosse avslag, utfordre filmpolitikk og dermed er medskapere av vår filmhistorie. Lismoens beretninger om disse gir boken kjærkommen farge og karakter. Og det gir en inngang til en dypere innlevelse i filmbransjen for leseren, som trekkes inn i den konkrete kampen om å få lage film.

Som utenforstående ser Lismoen dødsonen i bransjens påtvugne, kortsiktige prosjekt-til-prosjektblikk.

At Tommy Wirkola hoppet glatt over det til da obligatoriske karrierestoppet i Oslo, skildres med nesten skrekkblandet fryd (s.117): «Kill Buljo var altså ingen kunstnerisk oppvisning. Filmen var grensesprengende først og fremst ved sitt eksempel, den viste at det var mulig å lage en helaftens kinofilm – med økonomisk overskudd – utenfor de etablerte filmmiljøene, drevet av ren entusiasme, fandenivoldskhet og en befriende dose humor».

Blottstilling. Lismoen påpeker faren ved regjeringens uavklarte mål med norsk film utover salg av kinobilletter, og advarer om at mye er i ferd med å gå tapt i jakten på besøkstallene. Han skriver i starten av boken (s. 9) at: «Til å være premissleverandører for ‘vår tids sterkeste kulturuttrykk’ (…) holder de norske filmskaperne en lav profil i offentligheten, og det kan virke som spillefilmen er satt under press. De mellomstore filmene har forsvunnet fra kino, og publikum trekkes mot dramaseriene på tv. Det er for tidlig å si om det er en fordums storhetstid jeg beskriver i denne boken, men mye tyder på at kinofilmen har hatt sitt momentum. Om den norske spillefilmen skal vinne tilbake sin toneangivende posisjon, må den bli mer slagkraftig, både kommersielt og kunstnerisk.»

Markedsordningens behov for det gjenkjennelige har utløst et skred av seriefilmatiseringer av populære bøker og kjente figurer. Ifølge Lismoen er barnefilmen blitt en melkeku – kun ett originalt barnefilmmanus er blitt filmatisert de siste seks årene. Berlinfestivalen etterspør hvor det har blitt av den norske kvalitetsbarnefilmen.

Som utenforstående ser Lismoen dødsonen i bransjens påtvungne, kortsiktige prosjekt-til-prosjektblikk. Han etterlyser bedre talentforvaltning. Han påpeker regissørenes svekkede rolle, som har gått så langt at Sara Johnsen kaller regissøren for «leilending». Han varsler om akutte behov for filmpolitiske handlingsgrep.

Ny gjenreising. Lismoens tidsreise i norsk filmpolitikk og filmproduksjon avsluttes med Marikken Halles uttalelse (s. 179): «Det er ikke støttesystemet som skal slippe den norske filmen fri. Jeg tenker at den norske filmen finnes og er fri, men støttesystemet må forstå sin rolle. Det skal ikke være en maktdemonstrerende kontrollinstans som forskjellsbehandler og beskytter visse selskapers interesser, men som et sted som skal støtte kunst og kultur. Der det skjer, på den måten det skjer.»

Gjennom boken advarer Lismoen mot serieproduksjon, og jeg aner likevel en Lismoen-oppfølger om gjenreisning av norsk film … 

---
DEL