S21: The Khmer Rouge Death Machine (2003) var den første av Panhs filmer som nådde et større publikum. Iscenesettelsen av konfrontasjoner mellom ofre og vakter ved et beryktet fengsel kom nesten ti år før Joshua Oppenheimers epokegjørende The Act of Killing (2012). Den animerte dokumentaren The Missing Picture (2013) tok Panhs prosjekt videre, da han benyttet seg av liknende grep som Ari Folman i Waltz with Bashir (2008), i en selvbiografisk fortelling om sine egne erfaringer under Pol Pots terrorregime. Panh har også laget mindre lovpriste dramaer om hendelsene, og mer essayistiske filmer, som Exile (2016).
Filmen er ute etter noe uhåndgripelig, ja, kanskje umulig: Å lege.
I Graves Without a Name vever regissøren sammen essayistisk voiceover, animasjon og talking heads med noe nytt – ritualer. De bærende elementene i filmen er scener med seanse-liknende, fortrolig omgang med de døde: Lys blir tent, vann skvettes, ris blir kastet, bønner messet, og det hele er en søken etter myrdede slektninger som er dømt til å vandre omkring til evig tid. Innimellom forteller to bønder fryktelige historier om regimets grusomheter, en voiceover resiterer poetiske grublerier fra Resnais’ holocaust-klassiker Night and Fog (1955) og andre kilder, og fotografier av ofre dukker opp i og forsvinner fra landskapet.
Det uutgrunnelige
Etter visningen hørte jeg tilfeldigvis tre publikummere som sa at de ikke hadde forstått noe av det som skjedde i filmen. Panh hadde ikke gitt dem nok kontekst. Det kan stemme at et visst kjennskap til Panhs arbeider – eller i det minste et raskt blikk på wikipedia-artikkelen om det kambodsjanske folkemordet – hadde vært en nyttig forberedelse til Graves Without a Name. I likhet med mange av de mest interessante dokumentarene som er laget i det siste tiåret eller så – arbeidene til Oppenheimer, Sergej Loznitsa og Robert Greene, for eksempel – er Graves Without a Name mindre opptatt av autoritativ fortelling enn av historiens uutgrunnelighet, behovet for å skrive den og skrive den på nytt igjen, finne nye måter å nærme seg den på. Og, kanskje, til og med slutte fred med den.
NourbeSe Philip sier ofte at hennes episke dikt Zong! – om mordene i 1781 på 150 afrikanske slaver om bord i slaveskipet med samme navn – forteller en historie som ikke kan fortelles, men som likevel må fortelles. Jeg burde vel bruke det som epigram til halvparten av anmeldelsene jeg skriver. Å snakke om grusomhet, historisk traume, eller til og med dagsaktuell systemisk urettferdighet og vold, er alt annet enn ukomplisert, og et betydelig antall verk fra de siste ti årene lar de sentrale begivenhetene stå som lakuner, mens de snakker rundt det som ikke kan snakkes om eller nevnes ved navn, for å se hva det kan utrette. Og det kan utrette mye forskjellig. Ut fra dette instinktet har Oppenheimer oppdaget et hyl mot urett: Loznitsa en melankolsk totem til historiens tilfeldige og overveldende krefter; Greene, en overraskende lovende utgraving. Og Panh gir oss en bønn.
Dette er så nært jeg kan komme en kategorisering av Graves Without a Name: en filmatisk bønn. Om filmen føles vanskelig å få tak på, er det fordi den er ute etter noe uhåndgripelig, ja, kanskje umulig: å lege.
Tidligere publisert i
POV Magazine.
