En filmatisk bønn

Rithy Panhs filmatiske utgraving av folkemordet i Kambodsja går inn i sitt tredje tiår, med minst fem estetiske forsøk på å nærme seg det.

Glassman er bosatt i Toronto, og skriver om film og musikk. Se også povmagazine.com

Graves Without a Name

Rithy Panh

Frankrike, Kambodsja

S21: The Khmer Rouge Death Machine (2003) var den første av Panhs filmer som nådde et større publikum. Iscenesettelsen av konfrontasjoner mellom ofre og vakter ved et beryktet fengsel kom nesten ti år før Joshua Oppenheimers epokegjørende The Act of Killing (2012). Den animerte dokumentaren The Missing Picture (2013) tok Panhs prosjekt videre, da han benyttet seg av liknende grep som Ari Folman i Waltz with Bashir (2008), i en selvbiografisk fortelling om sine egne erfaringer under Pol Pots terrorregime. Panh har også laget mindre lovpriste dramaer om hendelsene, og mer essayistiske filmer, som Exile (2016).

Filmen er ute etter noe uhåndgripelig, ja, kanskje umulig: Å lege.

 I Graves Without a Name vever regissøren sammen essayistisk voiceover, animasjon og talking heads med noe nytt – ritualer. De bærende elementene i filmen er scener med seanse-liknende, fortrolig omgang med de døde: Lys blir tent, vann skvettes, ris blir kastet, bønner messet, og det hele er en søken etter myrdede slektninger som er dømt til å vandre omkring til evig tid. Innimellom forteller to bønder fryktelige historier om regimets grusomheter, en voiceover resiterer poetiske grublerier fra Resnais’ holocaust-klassiker Night and Fog (1955) og andre kilder, og fotografier av ofre dukker opp i og forsvinner fra landskapet.

Det uutgrunnelige


Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.