Bestill høstutgaven her

En filmatisk bønn

Graves Without a Name
Regissør: Rithy Panh
(Frankrike, Kambodsja)

Rithy Panhs filmatiske utgraving av folkemordet i Kambodsja går inn i sitt tredje tiår, med minst fem estetiske forsøk på å nærme seg det.

(THIS ARTICLE IS ONLY MACHINE TRANSLATED by Google from Norwegian)

S21: The Khmer Rouge Death Machine (2003) var den første av Panhs filmer som nådde et større publikum. Iscenesettelsen av konfrontasjoner mellom ofre og vakter ved et beryktet fengsel kom nesten ti år før Joshua Oppenheimers epokegjørende The Act of Killing (2012). Den animerte dokumentaren The Missing Picture (2013) tok Panhs prosjekt videre, da han benyttet seg av liknende grep som Ari Folman i Waltz with Bashir (2008), i en selvbiografisk fortelling om sine egne erfaringer under Pol Pots terrorregime. Panh har også laget mindre lovpriste dramaer om hendelsene, og mer essayistiske filmer, som Exile (2016).

Filmen er ute etter noe uhåndgripelig, ja, kanskje umulig: Å lege.

 I Graves Without a Name vever regissøren sammen essayistisk voiceover, animasjon og talking heads med noe nytt – ritualer. De bærende elementene i filmen er scener med seanse-liknende, fortrolig omgang med de døde: Lys blir tent, vann skvettes, ris blir kastet, bønner messet, og det hele er en søken etter myrdede slektninger som er dømt til å vandre omkring til evig tid. Innimellom forteller to bønder fryktelige historier om regimets grusomheter, en voiceover resiterer poetiske grublerier fra Resnais’ holocaust-klassiker Night and Fog (1955) og andre kilder, og fotografier av ofre dukker opp i og forsvinner fra landskapet.

Det uutgrunnelige

Etter visningen hørte jeg tilfeldigvis tre publikummere som sa at de ikke hadde forstått . . .

Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement (69kr)

Daniel Glassman
Glassman er bosatt i Toronto, og skriver om film og musikk. Se også povmagazine.com

Gi et svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Utfordrende klima-nøkternhet

ØKOLOGI: Vi trenger slike stemmer som Holly Jean Buck, som kritiserer ønsketenkning – nettopp for å hjelpe frem en håpefull, seriøs og langvarig klimakamp, hinsides all lettvint optimisme.

Den omfattende selvisolation

COVID19: SARS i 2003, fugle-influenza i 2005, MERS i 2012, Ebola i 2014, kombineret med finanskrise, massive flygtningestrømme, og revolutioner i Mellemøsten og Greta Thunbergs skingre dommedagsrøst, havde i vid udstrækning immuniseret befolkningen mod noget så abstrakt som Covid19.

Vi kalder det for prekariat

ARBEIJDE: Det prekære arbejdsliv er måske tillokkende med dets frihed og fleksibilitet. Men med det prekære kommer også det ukontrollable, uforudsigeligheden og manglen på rettigheder. Det prekære arbejde er blevet udbredt i et fag som journalistikken. Ikke desto mindre fristes jeg stadig af de fleksible opgaver, af fornemmelsen af omskiftelighed, frihed nærmest.

En stadig krypende ensomhetsfølelse

ISOLASJON: Akutt ensomhet treffer så vel vinnere som tapere. Daniel Schreiber går innom en rikholdig eremitt-litteratur – som Thoreaus Walden og Defoes Robinson Crusoe. Men hva betyr sosial tilbaketrekning i dag – enten den er yrkes- eller pandemibetinget?

Kan teknologievolusjonen bringe oss ut av uføret?

ESSAY: I dag er ekstremtilstanden en annen enn i etterkrigstiden, da Sartre og Heidegger skrev om angst og autentisistet. Den eksistensielle trusselen ligger i dag først og fremst i en usikker planetær fremtid.

En besvergelse mot nyfascisme

KAPITALISME: Dreier kampen seg ikke nå om retten til ikke å bli utbyttet, men retten til å få lov til å delta? Det er mye som er verdifullt i Mikkel Bolt Rasmussens korte bok om fascismens mulige tilbakekomst i dagens verden – men den er svak med tanke på empirisk dokumentasjon.

Fascismens æstetiske fremtrædelsesformer

FASCISME: Denne manifesterer sig ikke nødvendigvis gennem massespektakler og revolutionære brud, og den er ikke et primært europæisk fænomen. Men gerne et produkt af politiske kriser i de moderne kapitalistiske stater.

Senfascismen er her

KAPITALISME: Vestens «tynde» fascisme, som Bolt analyserer, er der især, fordi der p.t. ikke er andet. Hvad der dog ikke udelukker, at den en dag vokser sig lige så «tyk» som den russiske og kinesiske fascisme.

Økologi er legende alvor

ØKOLOGI: Pinguins nystartete grønne serie præsenterer gamle og nye bøger, der ændrer på måden vi tænker og taler om den levende jord. Du befinder dig i masseudryddelsens tidsalder, men filosoffen Martin Heidegger bringer os her på sporet af det som vi har brug for.

Den israelske mentalitet og samfundets militaristiske undertoner

ISRAEL: To svenske forfattere skildrer menneskerne i den israelsk-palæstinensiske konflikt i en stor reportagebog.

Verdens beste katolikker?

CANADA: Med funnene av barnegraver i Canada gjør kanadierne irene rangen stridig som «verdens beste katolikker». Barn fra First Nations ble regelrett stjålet, innesperret i isolasjon, påtvunget en fremmed kultur, et fremmed språk, utsatt for seksuell mishandling og alminnelig vanskjøtsel.

Kampen står mellom karbofascismen og økososialismen

KARBONFASCISME: Klimaendringene legger til rette for økonomisk spekulasjon og politisk posisjonering. Mot korrupsjon må vi forberede oss ikke bare på unntakstilstand, men på klimakrig mot erklærte fiender, skriver Marc Alizart.
- Advertisement -spot_img

Du vil kanskje også likeRelaterte
Anbefalte