En filmatisk bønn


Rithy Panhs filmatiske utgraving av folkemordet i Kambodsja går inn i sitt tredje tiår, med minst fem estetiske forsøk på å nærme seg det.

Glassman er bosatt i Toronto, og skriver om film og musikk. Se også povmagazine.com
Email: dmwg21@gmail.com
Publisert: 2018-11-01
Graves Without a Name
Regisør: Rithy Panh
(Frankrike, Kambodsja)

S21: The Khmer Rouge Death Machine (2003) var den første av Panhs filmer som nådde et større publikum. Iscenesettelsen av konfrontasjoner mellom ofre og vakter ved et beryktet fengsel kom nesten ti år før Joshua Oppenheimers epokegjørende The Act of Killing (2012). Den animerte dokumentaren The Missing Picture (2013) tok Panhs prosjekt videre, da han benyttet seg av liknende grep som Ari Folman i Waltz with Bashir (2008), i en selvbiografisk fortelling om sine egne erfaringer under Pol Pots terrorregime. Panh har også laget mindre lovpriste dramaer om hendelsene, og mer essayistiske filmer, som Exile (2016).

Filmen er ute etter noe uhåndgripelig, ja, kanskje umulig: Å lege.

 I Graves Without a Name vever regissøren sammen essayistisk voiceover, animasjon og talking heads med noe nytt – ritualer. De bærende elementene i filmen er scener …


Kjære leser. Du må være abonnent (69kr/mnd) for å lese flere artikler i dag. Kom evt. tilbake i morgen, eller logg inn om du har abonnement.


Close
Logg inn


Abonnement kr 195 kvartal