En film om et presidentskap

Langt fra det siste ordet er sagt om slutten på Obama-administrasjonen. 

The Final Year

Greg Barker

USA

Med dokumentarfilmer er det av og til pinlig innlysende at filmen som ender opp i kinosalene, ikke er den filmen filmmakerne trodde de laget. Og The Final Year, Greg Barkers nye film om Obama-administrasjonens siste år, er av pinlig innlysende årsaker et tydelig eksempel på fenomenet.

Barker fokuserer på det utenrikspolitiske teamet som besto av  utenriksminister John Kerry, FN-ambassadør Samantha Power og den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Ben Rhodes. Han får rimelig bra tilgang til dem, og følger trioen fra Washington til oppdrag i Laos, Nigeria, Japan, Grønland og andre steder. Jeg gir vanligvis blaffen i filmer som har «menneskeliggjøring» som mål – jeg vet allerede at folk er folk – men jeg må innrømme at enkelte øyeblikk virkelig gjorde meg rørt. Power, ofte latterliggjort av venstresiden som en intervensjonistisk hauk, fremstår rett og slett som verdig og anstendig i møter med mødrene til jentene som ble kidnappet av Boko Haram, i scener med ungene hennes og under en seremoni med utdeling av statsborgerskap til blant andre hennes egen hushjelp, der Power bryter sammen i tårer da hun minnes sin egen emigrasjon fra Irland. Rhodes er absolutt litt av en drittsekk, men en smart en; hans fullstendige stumhet kvelden 8. november 2016 forteller mye (og mer enn mye …). Og Kerry – det er lett å glemme, gitt de mange angrepene han har vært utsatt for i et liv i offentligheten, men han er i bunn og grunn en helt; når han sier igjen og igjen at han er optimist, at han aldri vil gi opp i en situasjon der han tror det kan være den minste sjanse for en løsning, da tror du på ham.

Det fantes ingen plan for det uforutsette. 

Utenkelig. Barkers tilgang til ekspresidenten er betydelig mindre imponerende. Hans eneste intervju med Obama, så langt jeg kunne se, foregår bak scenen under en begivenhet i Hellas på hans siste utenlandsreise, og det kommer ikke mye interessant ut av det. Det er også andre problemer. Det ene er at Barkers tilgang til Obama åpenbart tørket ut etter valget; han får Kerry til å si at han ønsker å gjøre alt han kan for å hjelpe til i overgangen, å innprente alvoret i jobben overfor nykommerne, men vi ser aldri Trump – eller noen republikanere i det hele tatt – gå inn i Det hvite hus. Rhodes’ reaksjon sa alt: Det er ikke bare det at ingen tenkte på at dette kunne skje; ingen tenkte engang på å tenke på det. Det var en absurditet, det var utenkelig. Det fantes ingen plan for det uforutsette. Og alt de oppnådde, er nå underlagt innfallene til en skrulling.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here