En film om et presidentskap

Langt fra det siste ordet er sagt om slutten på Obama-administrasjonen. 

Daniel Glassman
Glassman samarbeider med Modern Times Review, og skriver for POV i Canada.

The Final Year

Greg Barker

USA

Med dokumentarfilmer er det av og til pinlig innlysende at filmen som ender opp i kinosalene, ikke er den filmen filmmakerne trodde de laget. Og The Final Year, Greg Barkers nye film om Obama-administrasjonens siste år, er av pinlig innlysende årsaker et tydelig eksempel på fenomenet.

Barker fokuserer på det utenrikspolitiske teamet som besto av  utenriksminister John Kerry, FN-ambassadør Samantha Power og den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Ben Rhodes. Han får rimelig bra tilgang til dem, og følger trioen fra Washington til oppdrag i Laos, Nigeria, Japan, Grønland og andre steder. Jeg gir vanligvis blaffen i filmer som har «menneskeliggjøring» som mål – jeg vet allerede at folk er folk – men jeg må innrømme at enkelte øyeblikk virkelig gjorde meg rørt. Power, ofte latterliggjort av venstresiden som en intervensjonistisk hauk, fremstår rett og slett som verdig og anstendig i møter med mødrene til jentene som ble kidnappet av Boko Haram, i scener med ungene hennes og under en seremoni med utdeling av statsborgerskap til blant andre hennes egen hushjelp, der Power bryter sammen i tårer da hun minnes sin egen emigrasjon fra Irland. Rhodes er absolutt litt av en drittsekk, men en smart en; hans fullstendige stumhet kvelden 8. november 2016 forteller mye (og mer enn mye …). Og Kerry – det er lett å glemme, gitt de mange angrepene han har vært utsatt for i et liv i offentligheten, men han er i bunn og grunn en helt; når han sier igjen og igjen at han er optimist, at han aldri vil gi opp i en situasjon der han tror det kan være den minste sjanse for en løsning, da tror du på ham.

Det fantes ingen plan for det uforutsette. 

Utenkelig. Barkers tilgang til ekspresidenten er betydelig mindre imponerende. Hans eneste intervju med Obama, så langt jeg kunne se, foregår bak scenen under en begivenhet i Hellas på hans siste utenlandsreise, og det kommer ikke mye interessant ut av det. Det er også andre problemer. Det ene er at Barkers tilgang til Obama åpenbart tørket ut etter valget; han får Kerry til å si at han ønsker å gjøre alt han kan for å hjelpe til i overgangen, å innprente alvoret i jobben overfor nykommerne, men vi ser aldri Trump – eller noen republikanere i det hele tatt – gå inn i Det hvite hus. Rhodes’ reaksjon sa alt: Det er ikke bare det at ingen tenkte på at dette kunne skje; ingen tenkte engang på å tenke på det. Det var en absurditet, det var utenkelig. Det fantes ingen plan for det uforutsette. Og alt de oppnådde, er nå underlagt innfallene til en skrulling.

Et annet problem er at detaljer om spesifikke situasjoner stort sett forsvinner i det svære antallet utenrikspolitiske initiativer administrasjonen fulgte opp det året (som strekker seg, selv om filmen ikke nevner det eksplisitt, tilbake til 2015). De omfatter Paris-avtalen, atomavtalen med Iran, normaliseringen av forholdet til Cuba, situasjonen i Syria, situasjonen i Russland. Hver og en av disse sakene kunne være emne for en film; i The Final Year blir de stuet sammen som eksempler på Obamas strategi om smart diplomati i stedet for vold eller andre former for høyrøstethet.

2015 versus 2016. Et tredje forhold treffer i hjertet av problemet jeg antydet i begynnelsen. Barker trodde tydeligvis at han laget en film om nyansene og de multilaterale kompromissene og komplekse personlighetene i tiden etter den kalde krigen, etter Irak – det 21. århundres utenrikspolitikk. Det var noe du i 2015 kunne mene var en god idé til en film, og som, i slutten av det røret som 2016 var, viste seg å være en absolutt absurditet. Det er klart at enhver som skulle lage en film i dag om slutten på Obamas regjeringstid, ville måtte fokusere på det katastrofale valget og det hyppig fremsatte argumentet om at Obamas manglende evne til å kommunisere det han hadde oppnådd til det amerikanske folk, var en av de tingene som gjorde at demokratene tapte i valg i hans to perioder. Det nærmeste filmen kommer dette, dukker opp i en diskusjon mellom Obama, Power og Rhodes om verdenssituasjonen. Obama mener at ting er bedre nå enn noen gang tidligere; Power sier at det kan han fortelle til de 65 millioner menneskene som er fordrevet fra hjemmene sine av ulike grunner – det høyeste tallet siden andre verdenskrig. Disse posisjonene passer bra med de bildene av USA det ble skvaldret om i valgkampen av henholdsvis Clinton og Trump. Vi vet hvilket som ble funnet mest overbevisende av folket.

Årsakene kan ligge tiår tilbake, og virkningene vil strekke seg tiår inn i fremtiden.

Filmen ender med at Rhodes noterer noen småting som ble oppnådd under Obama-administrasjonen – talen i Hiroshima, besøket i Laos og innrømmelsen av Nixons hemmelige krig der, Obamas evne til å veilede og inspirere unge ledere over hele verden – som Rhodes regner som muligens administrasjonens virkelige seire. Men faktum er at vi ikke vet hva administrasjonens seire vil komme til å bli, hva som vil unngå å bli desimert av Trump-administrasjonen og det kaoset som nå griper om seg i store deler av verden. Dette er problemet med å lage en film om et presidentskap: Årsakene kan ligge tiår tilbake, og virkningene vil strekke seg tiår inn i fremtiden. The Final Year er, med alle sine positive trekk, langt fra det siste ordet om slutten på Obamas regjeringstid.

---
DEL