(Obs. Artikkelen er maskin-oversatt fra norsk av Gtranslate)
I flommen av bøker om teknologiutviklingen er det mange som baserer seg på løse inntrykk og personlige preferanser. Denne bokens fortrinn er at den anvender en klar metode for å forstå fenomenet kunstig intelligens – og ideologiene som ledsager den. Denne metoden er uttalt marxistisk, men det dreier seg ikke bare om en løs bruk av begreper om utbytting, kapitalakkumulasjon og fremmedgjøring. Dyer-Witheford, flankert av Kjøsen og Steinhoff fra det samme miljøet fra Ontario, baserer seg på lesninger av Marx’ egen tenkning omkring teknologi, som finnes i tekstsamlingen Grundrisse og særlig i hans mye omtalte «Fragment om maskiner». Noe av oppgaven Dyer-Witheford pålegger seg selv, er å overføre Marx’ observasjoner av 1800-tallets industriteknologi til det 21. århundres informasjonsteknologi.
Marx
Allerede i Marx’ beskrivelser er kapitalismen selv et maskineri som gjør mennesker til instrumenter for sin egen iboende logikk. Mennesket er selv et materiale, en forbruksvare, et redskap – som også kan vrakes når det bli overflødig. Arbeiderne ble trukket inn fra landet til fabrikkene i byene, men allerede de manuelle arbeidsoperasjonene deres ble analysert og effektivisert. Følgen ble alltid at noen ble gjort overflødige.
Å bøte på arbeidsledighet med borgerlønn en illusorisk løsning. Aksellerasjonismen har, som den italienske futurismen på begynnelsen av forrige århundre, sterke fascistiske tendenser.
Når arbeidsoperasjonene etter hvert blir imitert av maskiner, overtar maskinene gradvis til vi får de helautomatiske fabrikkene. Menneskelig arbeidskraft trengs nå bare der mentale oppgaver skal utføres: vurderinger, avgjørelser, analyser. Men med kunstig intelligens blir også disse oppgavene analysert, imitert og utført av maskiner. Riktignok skaper kunstig intelligens nye arbeidsmarkeder for analytikere og kontrollører, men mange ansatte som i dag analyserer og optimerer systemer og som «renser» stordata, er bekymret: De vet at også at deres arbeidsmanøvre blir utspionert av programmene, slik at systemet vil kunne overflødiggjøre dem i neste runde. Således vil kapitalismens maskineri tenke stadig bedre uten menneskets hjelp.
Luksuskommunismen
Når du kan erstatte både menneskets kropp og bevissthet, blir mennesket overflødig. Boken setter problemet på spissen og spør: Hva skjer når kapitalismens produksjonsprosesser klarer seg uten menneskene? At jobbmarkedet blir påvirket, bekymrer ikke bare marxister, men også markedsliberalister, som har begynt å ta opp deler av venstresidens retorikk. Flere går inn for borgerlønn – siden arbeidsmarkedet er dømt til å skrumpe inn. For enkelte tenkere på venstresiden innbyr dette til en høyteknologisk postkapitalistisk idyll: Maskinene arbeider, mens vi mennesker er fri til å ta vare på oss selv og hverandre. Når produksjonskostnadene går mot null, kan vi alle leve som grever, et scenario Aaron Bastani utdyper i sin Fully Automated Luxury Communism [Se Ny Tid i august].
Forfatterne har en viss sympati for luksuskommunismen, men påpeker at selve teknologiens form er preget av de drivkreftene som har frambrakt den. Den kunstige intelligensen er skapt som midler til kapital-akkumulasjon, monopolisering og maktkonsentrasjon. Den vokste opprinnelig ut av det militær-industrielle kompleksets forskning og strategiske konkurranselogikk.
Siden makt-akkumulasjon er et hovedproblem med automatisering, blir det å bøte på arbeidsledighet med borgerlønn en illusorisk løsning. I bytte mot en slant til hver av oss vil informasjonsmakten og produksjonsmidlene forbli hos dem som sitter med pengene.
Men skulle ikke produksjonsmidlene overtas av proletarene i marxismens fortelling? Her er diskusjonen detaljert og full av overveielser, all den tid forfatterne også er tiltrukket av tanken om en høyteknologisk postkapitalisme. Siden kunstig intelligens og analyser av stordata først og fremst er utviklet som spesifikt kapitalistiske redskaper til manipulasjon og overvåkning, blir spørsmålet om de kan «omformateres».
Kan kunstig intelligens brukes annerledes og bedre, for eksempel til å overvåke planeten, til et mer miljøvennlig jordbruk, til en økologisk infrastruktur av satellitter og sensorer? Kanskje, sier forfatterne, men mer sannsynlig er det at de som ivrer for maskinell manipulasjon og overvåkning av naturen, vil bidra ytterligere til dens ødeleggelse, siden kunstig intelligens og automatisering er så tett knyttet til forbrukssamfunnet og dets overdrevne konsum. Forfatterne mener luksuskommunister på venstresiden, som Bastani, prøver å trylle bort de økologiske problemene med forføreriske forenklinger.
Aksellerasjonister
Der noen håper teknologien kan frigjøre mennesket fra kapitalismen, er det en fare for at kapitalismen i stedet frigjør seg fra alle menneskelige hensyn.
Noen ser på dette som befriende og spennende. Mange «aksellerasjonister» betrakter teknologiutviklingen som nødvendig og uunngåelig og snakker gjerne om teknologiske forandringer som om det var naturfenomener – objektive prosesser vi kan oppmuntre og påskynde, men ikke stanse eller unngå. En slik ideologi når sitt klimaks der IT-guruen Peter Thiel allierer seg med den rabiate tekno-nietzschianeren Nick Land. Begge har en tendens til å se kapitalismens frie operasjoner som viktigere enn menneskets frihet. Land er også kjent for å beundre den kinesiske kapitalismen som mer fullkommen enn den vestlige økonomien. Aksellerasjonismen har, som den italienske futurismen på begynnelsen av forrige århundre, sterke fascistiske tendenser og en dragning mot det umenneskelige.
Økologi
I boken foreslår forfatterne at vi kan utforske en annen «umenneskelighet» som ikke er teknologisk – den ikke-menneskelige naturen. Økologien maner oss til å bevege oss langsommere og lære noe om skjørheten til økosystemene vi henger sammen med – alt det som er utenfor menneskets egen kontroll.
Forfatterne er tiltrukket av tanken om en høyteknologisk postkapitalisme.
Forfatterne setter teknologiutviklingen i grell kontrast til en slik sensibilitet. Kunstig intelligens-kappløpet går i retning av en farlig transhumanisme, et begrep forfatternes gir en klar mening: Med den kunstige intelligensen har kapitalen lært å tenke og sanse – i form av maskinlæring, mønstergjenkjenning og sensorer. Digitale systemer inkarnerer slik sett den logikken som hele tiden har operert i kapitalismen, som gjør enkeltmennesker – sjefer og ansatte – til nikkedukker og det Marx kaller «karaktermasker» for kapitalen.
«Hva vil teknologien?» spurte teknologiguruen Kevin Kelly i en av sine bøker – og svarte at den ville gi oss muligheter. Ifølge denne boken er den digitale teknologien snarere blitt til en tvingende kraft som berøver oss friheten til å velge. Teknologiutviklingen har frambrakt en intelligens uten bevissthet, og den er uinteressert i å skape et menneskelig og godt samfunn – eller en planet i økologisk balanse.
