Abonnerer du på NY TID, kan du se filmen her
The Redeemed forteller historien om hvordan en liten gruppe danske misjonærer skapte en stor kristen menighet fra basen sin i bachamafolkets område Numan, som i dag ligger i den vestlige delen av Nigeria. Fortellingen i filmen er strukturert omkring dagboknotatene til misjonæren Niels Brønnum fra 1913. I begynnelsen av 1913 foretok han og hans gravide kone Margaret Brønnum sin første reise til «det mørke Sudan», som del av United Sudan Mission – et internasjonalt (amerikanskdominert) prosjekt.
I starten av filmen møter vi den siste danske misjonæren i området, Rikke Vestergaard, som tviler på at noen vil erstatte henne når hun snart trekker seg tilbake. Misjonering er ikke lenger hva det var. Selv om alderen har begynt å tynge henne, sørger hennes strenge pliktfølelse for at hun ikke klarer å forlate arbeidet sitt i Sudan. Hver gang hun besøker Danmark, virker det som om hun alltid undres: «Hva gjør du her hvor ingen trenger deg?»
«Kristendommen ville ikke vært kristendom uten misjoneringen.»
Det er Vestergaard som i åpningen av filmen artikulerer et undertema, nemlig den avtalen som etter hennes mening aldri kan inngås: at muslimene dropper sin «hellige krig» og at de kristne dropper sin misjonsplikt til gjengjeld. Kristendommen ville simpelthen ikke vært kristendom uten misjoneringen, hevder hun. Etter Vestergaards ytring går filmen over til arkivopptak som avdekker den egentlige hensikten med United Sudan Mission: Helt fra starten var denne misjoneringen rettet inn mot å hindre spredning av islam i områder sør for Sahara.
Problematiske vitneerklæringer
I lys av dagens Boko Haram-bevegelse i Nigeria er en dokumentar om kristendommens kolonialistiske misjonshistorie i dette spesifikke området svært relevant. Det er likevel karakteristisk for filmen at den ikke kontekstualiserer dette spesielle trekket ved United Sudan Mission; snarere får vi det (ukorrekte) inntrykket av at Brønnum og Vestergaards kamp mot islamspredning er en grunnleggende del av misjon som sådan. Materialet fra nåtiden omfatter også intervjuer med autoriteter som den lokale erkebiskopen og bachamafolkets konge, så vel som navngitte personer som blir presentert som «vitner». Dette virker som en bisarr kategorisering – vitner til hva? Historie, kanskje. Men alle vet at det er hvite mennesker som skapte disse historiske kategoriene, ved å presentere de andre enten som vitner til historien eller ofre for den.
Filmens arkivmateriale består ifølge regissøren av opptak fra 1920-årene og fremover, men filmens narrative utsiktspunkt er Niels Brønnums første år i Sudan/Nigeria i 1913. Denne konstruksjonen gjør «vitne»-fortellingene heller mystiske – som når filmen kutter direkte fra opplesning av Brønnums dagboknotater fra da han var på vei til en liten by med store alkoholproblemer, til å presentere et intervju med en kvinne som sier at hun levde av å selge alkohol der. Hun er ingen ungsau, men hun er sannelig ikke 120 år gammel, heller.
Dokumentaren gir generelt ingen detaljer om slikt som tidsreferanser, steder eller konteksten til arkivopptakene. Dette får i sin tur to konsekvenser: Seeren blir overlatt til å spekulere på forholdet mellom fortelleren, opptak og intervjuer («vitnene» er i beste fall vitner til noe annet enn det fortelleren refererer til) – og den tilfeldige plukkingen fra arkivet havner på linje med forestillinger om «det tidløse kontinent»; det spiller åpenbart ingen rolle om noe finner sted i den eller den landsbyen, det eller det tiåret – hele greia er Afrika, uansett.
Selvtillit og empati
Regissøren har tilsynelatende unnlatt å ta kontakt med en av de mest opplagte kildene som kunne informert ham om den aktuelle konteksten – nemlig historikeren Niels Kastfelt, som har dansk kirke- og misjonshistorie som sitt spesialfelt. Bachamafolket og United Sudan Mission er nettopp hans forskningsområde (han har til og med gitt ut kommentarer til samlingen av Brønnums brev). Dessuten, da Kastfelt drev med feltarbeid i Numan på 1980-tallet var det fremdeles noen i lokalbefolkningen som var blitt kristnet gjennom møtet med generasjonen Brønnum tilhørte.
Skildringen er utført med stor lojalitet og empati.
Det er en utbredt tendens blant journalister såvel som dokumentarister å tro at ved å foreta en fallskjermlanding i en hvilken som helst kontekst – og på mer eller mindre elegant vis sette sammen de kildene du ramlet over til en dramatisk fortelling – kan du produsere historiske beretninger om noe så komplekst som misjonering. En slik tillit til egne ferdigheter kan være nødvendig for mediearbeidere, men den kan også være et uttrykk for en undervurdering av andres profesjoner – og overvurdering av din egen.
Det er tydelig at Morten Vest har arbeidet hardt med både arkivstoffet og innsamlingen av relevante intervjuer med folk i eller knyttet til Lutheran Church of Christ i Nigeria (som menigheten på to millioner mennesker kalles i dag). Alle som er med i filmen er portrettert med stor lojalitet og empati – uansett hva regissøren faktisk kan ha ment om dem. Det er en av de store styrkene til denne filmen.
Svart Kristus
Den kanskje mest tankevekkende karakteren er (den tidligere) erkebiskopen Nemuel Babba. Innimellom spontan latter og intenst alvor sier han at om det var opp til ham å dømme en bestemt side, ville han dømt begge – og startet med «den hvite mann». Han hevder at det menigheten aksepterte, hverken var Brønnum eller noen annen misjonær, men Kristus «som ble født for oss». Det er det misjonærene skulle ha lært dem, sier Nemuel Babba. Bibelen er for alle og burde brukes slik folk finner det best – i deres egen kontekst. «Jeg kom til Kristus som en svart mann, jeg kom til Kristus med alt det jeg er. Dersom de sier at det ikke er det kristendommen vil ha, da sier jeg: Til helvete med kristendommen.»
United Sudan Missions mål var å hindre spredning av islam.
Det ville vært interessant om filmen hadde utforsket dette perspektivet grundigere, og relatert det til hvordan Brønnum og hans misjonærkolleger så på sin egen rolle, oppgave og teologi. I stedet plasserer Vest erkebiskopens utsagn i slutten av filmen og spoler så tilbake til arkivopptak. Slike overtydelige symbolske gester blir ingen klokere av, dessverre.
Filmen kan bestilles som Blueray DV.
Ta kontakt med morten@mortenvest.dk
Se også filmens hjemmeside for mer informasjon.
