Andrés er en kubansk veteran som aldri har sluttet å være soldat. Han sloss i Angola og Nicaragua, men selv om hans siste oppdrag var over for mer enn 30 år siden, har han opprettholdt soldatens tankegang og troen på kommunismens sak. Og mens entusiasmen for revolusjonen i de lange tiårene med knapphet og totalitært styre bleknet hos mange kubanere, og landet hans nå er i endring, trener Andrés til en krig han er sikker på vil komme. Ved å holde fast ved en fortid som egentlig aldri var særlig gloriøs, lever han i en verden som bare eksisterer i hans eget sinn og i den beskjedne leiligheten han bor i.
Francisco Marises første helaftens film er et rørende portrett av denne hengivne, aldrende mannen, som er etterlatt av tiden og historien som en illustrasjon på hvordan arrene fra krigen og skadene fra en doktrine kommer til syne på uventet vis og kan merke en soldats hjerte og sinn for livet.
Å leve i en fjern fortid
Filmen låner den begivenhetsløse takten i Andrés’ liv; tiden beveger seg knapt i omgivelsene hans. Han tilbringer sitt liv med å trene og utføre enkle gjøremål i leiligheten sin. Han demonstrerer sine kampferdigheter foran kameraet, og blir en levende illustrasjon av en soldats treningshåndbok med originale instruksjoner på lerretet før hvert sett med kampbevegelser. Og mens disse scenene i første omgang virker besynderlige, nærmest surrealistiske, blir det tristheten i denne mannens ensomhet og alvoret i entusiasmen hans som snart tar over atmosfæren i filmen.
Fra tid til annen tar Andrés fram telefonkatalogen og forsøker å finne gamle kamerater fra oppdragene i Nicaragua. Han ringer fasttelefonnumre fra katalogen, bare for å oppdage at vedkommende han leter etter, er død, eller at det er en annen med samme navn i den andre enden. Filmen kombinerer arkivopptak og lyd for å skape et bilde av verden slik han opplever den – en fjern fortid, men der han fortsatt oppholder seg mentalt.
Filmen kombinerer arkivopptak og lyd for å skape et bilde av verden slik hovedkarakteren
ser den.
Andrés tilhører en generasjon og en fortid Cuba langsomt er i ferd med å forlate. Og mens landet stadig er en autoritær stat, ser de yngre med håp mot framtiden. Som overalt ellers er det også noen som ser mot fortiden, men nostalgi er vanligvis et svar for folk som føler at det ikke er bruk for dem, at de er etterlatt, eller rett og slett ute av stand til klare seg i dagens verden. Det gjelder ikke for Andrés. Endringene på Cuba skjer langsomt og er mindre synlige enn endringene andre kommunistland har gjennomgått i en nær fortid, og han stiller verken spørsmål ved endringene eller sin egen livskvalitet. Faktisk ser han ikke endringene og virker såre fornøyd med det han har, så han lever snarere med en vrangforestilling enn med den typen nostalgi man ser i Russland og andre land fra den tidligere kommunistblokken.
Arrene fra krigen
Andrés er trolig merket av krigen, og har ikke lært annet enn å leve og juble for de ideene regimet innpodet i sinnet hans. Noen annen mening med livet har han aldri funnet. Han får en på en måte til å tenke på Good bye Lenin!, en spillefilm fra 2003 som forteller historien om en sønn hvis mor ligger i koma på sykehuset da Berlinmuren faller. Redd for at moren kan få et dødelig sjokk når hun finner ut at hennes elskede Øst-Tyskland ikke eksisterer mer, anstrenger sønnen seg for å bevare inntrykket av at det gamle regimet fremdeles er der.
Forandringene på Cuba er mer subtile, men Andrés lever i samme slags illusjon, bortsett fra at den som opprettholder illusjonen, er han selv. For ham er verden akkurat like delt som den var for flere tiår siden, og han snakker om å herdes for å kjempe mot det som er skadelig for menneskeheten, representert ved den ikke-kommunistiske verden. Det er uklart om han lever på denne måten fordi han ikke kan se sannheten i øynene, eller om noen simpelthen har glemt å fortelle ham hvordan virkeligheten faktisk er. Og det er vondt å være vitne til dette bedraget og innse at rutinene og overbevisningene er det som gir tilværelsen innhold hos en sårbar mann som neppe vil kunne finne mening i tilværelsen på noen annen måte.
Andrés tilhøren generasjon og en fortid Cuba langsomt er i ferd med å forlate.
Kløften mellom virkeligheten og Andrés’ liv blir enda større da Fidel Castro dør. Castros død bekjentgjøres på fjernsynet, og Andrés drar til Havanna for å minnes el comandante. Slutten på Castros liv markerer slutten på den æraen Andrés idealiserer, men han vender hjem med ny inspirasjon til å ta seg av det han anser som nødvendig. Vi ser ham snakke med en gruppe veteraner som i likhet med ham fortsatt tror på revolusjonen, og de stive, aldrende mennene stiller seg opp til et minutts stillhet til ære for Castro. De eneste som er igjen til å holde den gode kampen i gang, befinner seg i dette rommet med pensjonister.
Utenfor tid og sted
Para la guerra (To War) har ingen spektakulære vendepunkter eller høydepunkter. Den lar mannen være den han er, og framhever kamptreningen hans ved å skifte mellom nærbilder og totalbilder mens kameraet står i ro. Disse utsnittene, de observerende opptakene av Andrés’ hverdagsliv og arkivbilder, kombineres til noe som godt kunne vært en fiksjonsfilm. Andrés’ virkelighet er i fortiden, og denne fortiden kan bare være en konstruksjon på lerretet.
Dette bittersøte portrettet har observerende scener, men som helhet er det ikke observerende i det hele tatt. Ved hjelp av lyden og montasjen av de ulike typene opptak kontrollerer regissøren stemningen som preger filmen, og bygger opp følelsen av den forskjøvede tiden Andrés lever i. Tiden står stille, og går likevel. Klokken tikker, Cuba forandres. Andrés’ historie etterlater oss med en følelse av at han, på en måte, allerede er borte, fanget i sin egen boble. Han har faktisk aldri virkelig levd i nået i det hele tatt.
