(THIS ARTICLE IS MACHINE TRANSLATED by Google from Norwegian)
For to tusen år siden levet det i Palestina en rabbiner og tømmermann som het Joshua, og som var kommet fra himmelen til jorden for å frelse verden. Hvilken verden? Verden er selvfølgelig vår verden, den er oss. Vel, verden annammet Joshua og ble kristen, det vil si at den antok kristendommen som sin offisielle religion.
Dette var den første verden
Siden «oppdaget» vi den annen verden. For den var ikke oppdaget før, i alle fall ikke av andre enn dem som bodde der, og de kunne naturligvis ikke oppdage seg selv. «Oppdage» kan bare de hvite. Og skritt for skritt oppdaget vi mer og mer av nye områder, til slutt oppdaget vi til og med den tredje verden.
Både i den annen og den tredje verden var det meget å holde, både av arbeidskraft og av gull, sølv og edelstener. Da vi hadde oppdaget alt dette, slo vi oss ned i land som fløt av melk og honning, og der ble vi til det faktisk ikke var stort mer å sende hjem. Men før det kom så langt, var en del av landenes rettmessige eiere blitt trette av å være gjenstand for utplyndringen og prøvde derfor å jage gjestene ut av områdene. Men det gikk ikke bra, for da måtte de hvite straffe dem for «opprør». De «innfødte» gjorde faktisk opprør hvis de forsøkte å fordrive herrefolket. Men det var ikke lett.
Herrefolket
For herrefolket hadde ikke bare verdens beste våpen, det hadde også verdens beste religion – dessuten var herrefolket juridisk og legalt den nye eier av landet, slik at alle forsøk på å bli kvitt inntrengerne de facto var ulovlige og kriminelle handlinger. Det var «svikefulle» bakholdsangrep på de hvite og deres selvskrevne rett til å gjøre hva de ville på andres bekostning. Dessuten var de «innfødte» «late», og de likte ikke å arbeide for tolv øre om dagen. De bøyet seg bare for våpenmakt, det var det eneste de forsto. Og den som har de beste våpen, den har rett og derfor også Gud på sin side.
Det er dermed også innlysende at den som er kommet lengst rent våpenteknisk, også har den rette Gud og den riktige religion. De hvite kolonisatorer hadde den eneste sanne tro.
Dette er like innlysende som kolonisatorenes naturlige rett til å overta de besatte områder og døpe dem til «belgisk» Kongo, til «fransk» Kongo osv. – like innlysende som de hvites «rettigheter» når det gjaldt den materielle utplyndring av hærtatte områder.
«Den tredje verden»
Man bør merke seg ordbruken: «Den tredje verden». Det er å «oppdage» et land som har vært bebodd av mennesker i årtusener, man «måtte sende en straffeekspedisjon», at det er «opprør» å ville jage innbruddstyvene på dør, og at man er «lat» hvis man ikke liker å arbeide uten betaling for sine okkupanters velstand.
Man skulle tro at med et uttrykk som «den tredje verden», ville toppen av arroganse og hovmod være nådd, – særlig når man med dette mener land som frembrakte verdenshistoriske høydepunkter av kultur tusen år før europeerne var krøpet ned fra trærne. Men nei, vår selvbevissthet nøyer seg ikke med det timelige og det jordiske, – vi må ha med oss evigheten også, til og med hinsides vil vi stå i en særstilling: Vår religion er den beste og riktigste, dvs. den eneste riktige. For er den ikke grunnlagt av en mann som allerede for 2000 år siden har frelst verden, og pålagt oss å gjøre alle folkeslag til hans disipler?
Kan man tenke seg et større hovmod enn troen på at av alle religioner er vår den eneste rette? At bare vi hvite eier sannheten? Det er altså denne europeiske sannhet vi feirer.
