En dyrekjøpt seier

Sarkozy, Norge og EU fikk det som de ville. Men det er ikke sikkert de vil tjene på seieren.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no eller dag@nytid.no

Følg Dag Herbjørnsrud på www.twitter.com/DagHerbjornsrud

LEDER I NY TID 24.06.2011

Valg. Den siste uka av juni, rett før sommerferien, ble hektisk for Europas økonomiansvarlige.

Tirsdag 28. juni ble Frankrikes og president Nicolas Sarkozys finansminister Christine Lagarde valgt til ny sjef for Det internasjonale pengefondet (IMF), med virkning fra 5. juli. Egentlig var det først to dager senere hun skulle bli valgt, men IMF framskyndet avgjørelsen i valget mellom Lagarde og eneste godkjente utfordrer – Mexicos finansminister og tidligere IMF-underdirektør Agustin Carstens.

Framskyndingen var nok ikke tilfeldig, for samme dag sto Hellas overfor enorme opptøyer i Athens gater. Grekere protesterer mot de nye sparepakkene som tvinges på dem fra nettopp IMF og EU, etter at økonomien er satt over styr. Statsgjelden er på utrolige 3000 milliarder kroner. Landet er praktisk talt konkurs.

Onsdag stemte så parlamentet i Hellas over den sosialdemokratiske statsminister Giorgos Papandreous nye spareplan, som ble vedtatt. Landet lover å spare over 220 milliarder fram til 2015 – blant annet gjennom privatiseringer og salg av havner. Konsekvensene blir ikke bare at yachter får luksusskatt, men også at minstefradraget synker med 50 prosent ned til 63.000 kroner. Momsen på restauranter øker fra 13 til 23 prosent, det kuttes i offentlige ansattes lønninger, midlertidige ansatte sparkes.

Kort sagt: Problemene i Hellas er ikke over. For mange grekere er det nå de begynner. Spørsmålet er hvorvidt EU, Norge og IMF er tjent med den utviklingen de nå styrer.

Øker presset

For tirsdagens hastige valg av ny IMF-sjef hadde åpenbart som mål å øke presset på Hellas og deres politikere dagens derpå:

«Jeg ber Hellas samle seg om den økonomiske spareplanen,» uttalte Lagarde bare minutter etter at hun var utnevnt som IMFs nye sjef tirsdag. Og hun fortsatte:

«Hvis jeg har én beskjed denne kvelden, er det at opposisjonen i Hellas velger å støtte partiet som sitter ved makten. Jeg oppfordrer til nasjonal enighet om spareplanen.»

På en måte ikke dårlig får en nylig avgått, fransk høyreorientert politiker å støtte en sittende, gresk, venstreorientert statsminister. Men samtidig er Papandreou i praksis satt under administrasjon. Han styres av EU-makten i Brüssel og IMF-makten i Washington, der også Verdensbanken har hovedkontor.

Men spørsmålet er hvorvidt verden har grunn til å slå seg til ro med valget av Lagarde og løsningen for Hellas – to avgjørelser som også Norge i det stille har gitt sin støtte til.

En rekke framtredende amerikanske økonomiprofessorer er skeptiske til det som nå har skjedd: Yale-professor Jeffrey Garten, leder av IMF-alternativet Global Monetary Authority, påpeker at IMF er «irrelevant for dagens krise», mens han sier at «G7 mangler legitimitet»i denne saken.

«Europeerne har i virkeligheten nå enda mer underminert IMFs legitimitet,» uttalte MIT-professor Simon Johnson til The Wall Street Journal: «Det oppleves ikke som en nøytral internasjonal organisasjon. Det ser mer ut som en organisasjon styrt og ledet av USA og Europa.»

Og dét er vanskelig å benekte. Uenigheten vil mer gå på hvorvidt denne styringen er av det gode eller ikke. Det er her verdt å merke seg at både Canada og Australia stemte imot Lagarde, i tillegg til en rekke latinamerikanske land. Dette tross at økonom Carstens fra Mexico var dømt til å tape etter at EU og USA gikk i allianse for å sikre seg juristen Lagarde.

Sarkozys metode

Det er selvfølgelig flott at IMF nå får sin første kvinnelige leder. Men begrunnelsen til Sarkozy er avslørende:

«Det at en kvinne inntar denne posisjonen, er en seier for Frankrike.»

Lagardes seier burde vel heller være en seier for likestillingen, subsidiært også for de fattige i verden som sliter med økonomien. Men med tanke på de enorme lånene Frankrike og deres banker har gitt til Hellas, har Sarkozy antagelig dessverre rett. Det er ikke grekere flest eller verdensøkonomien som er viktigst å redde for ham. Det er snarere viktigere å sikre fransk økonomi, i det minste godt nok til at Sarkozy kan vinne det kommende valget – der han ser ut til å møte korrupsjonsjeger Eva Joly fra De Grønne.

Og i en slik kontekst kan hans avtroppende finansminister være en nyttig brikke i IMF. For Lagarde vet å tjene Sarkozys interesser. Hun er fra før anklaget for å ha misbrukt sin makt ved å godkjenne en utbetaling på 2,5 milliarder kroner til den profilerte forretningsmannen Bernard Tapie, en nær venn av Frankrikes president.

Problemet for Lagarde er imidlertid større enn som så. Hun har også vært medansvarlig for å føre den EU-politikken som har ført Hellas inn i dagens krise. Med tanke på den mistroen som nå råder i store deler av Sør mot Lagarde og eurokrisen, vil det på sikt bli spennende å se om hun klarer å bygge nok tillit til å hjelpe EU ut av uføret.

Kong Pyrrhos

For det helt nye nå, før første gang siden 1945, er at det er euroland som Hellas, Spania, Portugal og Irland som nå banker hardest på døra. Mens landene i sør for det meste har økonomier som vokser og som dermed trengs for å hjelpe grekere flest fra fattigkassa.

Vi trenger derfor økt solidarisk samhandling, på tvers av landegrensene, ikke mer hovmodig Sarkozy-taktikkeri. Hvis ikke, kan ukas IMF-seier bli en Pyrrhosseier for mange. Eller som kong Pyrrhos fra det nordlige Hellas fant ut for 2300 år siden:

Det handler ikke om å vinne slag, men å få slutt på krigen. ■

(Dette er et utdrag fra ukemagasinet Ny Tid 01.07.11. Du kan støtte Ny Tid ved å abonnere. Finn et godt tilbud her, eller prøv oss i 3 uker gratis og uforpliktende: Mail abo@nytid.no eller send SMS med NTGRATIS til 2007.)

---
DEL