En drept revolusjon

Etter Den sudanesiske revolusjonens utbrudd i sommer, har dens røst nå, noen måneder etter, stilnet. Ikke mindre trist er det at opposisjonen støtter de med makten.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Samah-Ahmed SudanSend din reaksjon til debatt@nytid.no

Samah Ahmed er født og oppvokst nord for Sudans hovedstad. Hun gikk på grunnskole i Saudi-Arabia, i 2005 utdannet statsviter fra Khartoum-universitetet. Har de siste årene vært sosial aktivist, nå for Agenda For Conciliation (AFC). I fjor ble hun arrestert av regimet etter å ha protestert mot matprisøkninger. Samah Ahmed studerer demokrati ved University of London.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister:Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji(Canada), Nawal El-Saadawi(Egypt),Elena Milashina(Russland),Tiam Irani (Iran),Martha Roque (Cuba), Ethel Irene Kabwato (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Sudan. Det begynte i juni i år. I det som skulle bli hetende Den sudanesiske revolusjon, brøt det ut kraftige demonstrasjoner mot president Omar al-Bashir og hans regime. Vi, Sudans unge, hadde sett oss kraftig lei på år med fruktløse forhandlinger og politisk kjøpslåing, mens befolkningen sulter og mengder av mennesker dør i Darfur og Nuba-fjellene.

Det var derfor tusenvis av oss som demonstrerte i juni, blant annet i Khartoum. Demonstrasjonene ble møtt med ekstrem vold fra regimet, og volden er blitt fulgt opp med serier av sporadiske konfrontasjoner mellom revolusjonære og regjeringsstyrkene. Er revolusjonen død? For mange var svaret ja, men de var uenige om årsakene. Noen skyldte på regimet, andre på opposisjonen, andre igjen på Sudans befolkning.

President Omar al-Bashir fra Det nasjonale kongressparti (NCP) benekter at det skal være noen mulighet for at opposisjonen får oppleve en sudanesisk vår på samme måte som Den arabiske våren i Nord-Afrika. Han sier at Den arabiske våren brakte fram islamistiske regimer, mens i Sudan finnes det allerede et islamistisk regime.

Presidenten vil at de som trodde på en vår i Sudan, skal få en «stekende sommer». Han pekte på den volden soldatene hans brukte for å slå ned på ungdommens protester. På samme måte beskrev tidligere utenriksminister Mustafa Osman Ismael de revolusjonære som bråkmakere på jakt etter mat.

Han glemte at kjernen i Sudans opposisjon er universitetsstudenter med høy utdanning som har høyere krav til frihet, likhet og verdighet. Likevel, er det forbudt for sultne mennesker å kreve mat? Og hvem var det som stjal maten fra disse menneskene og gjorde dem så sultne?

Støttet ikke revolusjonen

Samtidig skal det sies at Sudans opposisjonsledere ikke støttet revolusjonen på den måten folket hadde forventet. De største partiene – Det nasjonale Umma-partiet (NUP), Ittihadi (Demokratisk samlingsparti) og Kommunistpartiet – gjorde lite eller ingenting for å støtte opp om revolusjonen.

Umma-partiets leder, al-Sadiq al-Mahadi, gikk ut i media og advarte om at fullstendig kaos vil inntre om presidenten fratvinges makten. Han brukte Libya og andre nordafrikanske land som eksempel på ustabile, usikre stater.

Fra et annet synspunkt er det mange sudanesiske borgere som anser revolusjonen å være en stor fiasko. De ser ikke for seg at det finnes noe alternativ som fortjener alt de må ofre noe i kampen for endring. «De samme fjesene vil dukke opp igjen,» sier mange.

Det er vanskelig ikke å gi dem rett – det er jo faktisk mange av de samme menneskene som prøver seg på nytt. De som ledet Sudan i landets demokratiske perioder (1965-1969 og 1985-1989) kommer stadig tilbake, derfor er det viktig å dyrke fram nye stemmer. Den som vil skape et nytt Sudan, må reise seg og gi uttrykk for det.

De politiske hestehandlerne som vil styre igjen er de samme som nå har skuffet og svekket opposisjonsbevegelsen. De tør ikke støtte de unge opposisjonelle, fordi de vet at de selv ikke vil få et ord med i laget om disse kommer til makten.

Korrupsjon tvers gjennom

For meg er det åpenbart at det er opposisjonsbevegelsen som forhindrer endring i Sudan, ikke regimet. Alle som følger med i politikken kan se at al-Bashir går gjennom sin verste periode noensinne, og er varig svekket. Det pågår kamphandlinger flere steder i landet, og forholdet til den nye naboen, Sør-Sudan, er på bristepunktet etter at forhandlingene i Addis Abeba mislyktes.

Regjeringspartiet er preget av indre konflikt og byråkratiet er tvers igjennom korrupt. På toppen av det hele har landet gått gjennom en økonomisk krise etter å ha mistet oljeressursene som lå i Sør-Sudan. Om det hadde fantes en seriøs opposisjon, hadde den enkelt tatt knekken på regimet nå. Men et nytt hinder oppstår på veien når sivilsamfunnet er sårbart og det ikke finnes noen kunnskap om hvordan folk skal unngå å bli manipulert av makthungrige politikere.

Det er ingen grunn til å måtte rettferdiggjøre sine holdninger om man mener at regimet i Sudan må fjernes. Det er nok å minne om at presidenten er etterlyst av Den internasjonale domstolen i Haag for medvirkning til folkemord.

Og selv om det sittende regimet hadde vært velfungerende, ville ethvert sunt demokratisk system kreve det avskaffet for lengst. Å sitte ved makten i 22 år, slik al-Bashir har gjort, er ikke sunt verken for folket eller for makthaveren.

Jeg mener det er passende å trekke fram et sitat fra den portugisiske skribenten José Maria de Eça de Queiroz (1845-1900): «Politikere er som bleier – av samme grunn må de skiftes kontinuerlig». ■

Oversatt fra engelsk av Kristian Krohg-Sørensen


(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 05.10.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


---
DEL