Khaled Khalifas roman dekker første halvdel av krigen i Syria. Utvendig forteller den om en familie som går i oppløsning på grunn av krigen og regimets terror, men på et metaforisk plan er boken en dødsdom over den syriske staten og nasjonen.
Tittelen er slående og presis: Tre søsken frakter liket av sin døde far fra Damaskus og tilbake til hjemstedet hans utenfor Aleppo. De cirka tjue milene i varevogn forløper etter hvert som et sant helvete; turen gjennom det krigsherjede landskapet er livsfarlig, helt fra de forlater Damaskus til de omsider ankommer landsbyen der faren skal begraves ved siden av sin søster, Layla. Hun tok livet av seg mange år tidligere, og det hviler en dobbelt skam over dette selvmordet: Hun skulle giftes vekk, men nektet og valgte døden.
Det var trippel protest, mot familietradisjonen, samfunnet og religionen.
Det var trippel protest, mot familietradisjonen, samfunnet og religionen. Hun representerte alt man definerer som et selvstendig menneske, var en ung, intelligent og stolt kvinne som ville bestemme over sitt eget liv og betalte prisen for det. Hun var enkeltindividet og kvinnen som sto alene og derfor var sjanseløs mot kollektivets muskler. De tre søsknene er alle ofre for kollektivet, pisken som Baath-partiet og Assad-familien svinger over befolkningen og som til slutt utløser borgerkrigen i 2011.
Den døde faren tilhørte opposisjonen og drømte hele livet om en sosialistisk revolusjon. Den kom aldri, og likevel trodde han på den med fanatisk stahet – en stahet som har gått ut over både kona og de tre barna hans. Han holder revolusjonens fane høyt hevet, selv når krigen utvikler seg til et demonisk barbari som alle parter er involvert i, inklusive hans egen. Som et siste krav på lydighet forlanger han på dødsleiet å bli gravlagt på hjemstedet. Kravet er både hårreisende og livsfarlig, men de tre søsknene adlyder – slik man blindt adlyder familiens overhode, patriarken, som her er både revolusjonsromantiker og machomann.
Forråtnelsen er i gang
Oppdraget blir et dødelig slit. De utsettes for dødsfare for nær sagt hver eneste kilometer. Syria er delt opp i soner, sekteriske territorier som skifter mellom partene dag for dag, ofte time for time. De passerer stadig nye kontrollposter, må identifisere seg, forklare lasten, farens lik som ligger innpakket i et hvitt skrud, lukter stadig verre. Forråtnelsen er i gang, og stanken gjennomsyrer snart hele varebilen, de tre herjes av både tanker og lyster, som å lempe liket i nærmeste veikant eller massegrav og stikke hjem.
Til og med unge mennesker tenker på graven som en lindring.
Samtidig drives de videre av et hat til hverandre, og et hat mot faren som alltid krevde blind lydighet og lojalitet. Under dette stikker også minnet om samholdet de hadde før, som livet under regimets diktatur og terror har umuliggjort. Det gjør dem til et Syria i miniatyr, en multisekterisk, multireligiøs, multispråklig og multietnisk stat som er revet i filler av Baath-partiet, ekstremister, milits og rivaliserende stormakter, som alle krever sin bit av landet.
Flyktningstrømmen ut av landet er plausibel, utlandet er den eneste fremtiden, Syria er lik døden. Folk venter også på døden. Folk vil dø. Til og med unge mennesker tenker på graven som en lindring. Det eneste som holder folk i live, er hevnlysten, behovet for å hevne sine døde. Familie, slektninger og venner forsvinner inn i regimets hemmelige fengsler og kommer ut igjen som skamferte lik – og folk hevner seg på regimets soldater og håndlangere. Det er nok å være i slekt med feil person, navnet forteller hvor og hvem du kommer fra, og det blir du straffet for – i en razzia eller ved en kontrollpost.
Hevnlysten
Tilfeldigheter og flaks gjør at de tre søsknene likevel kommer frem. Faren blir gravlagt, ikke ved siden av søsteren eller kona, men på en ledig plass langt unna alle slektninger. Det spiller ingen rolle, søsknene har utført sin plikt og overholdt æreskodeksen som faren forventet at de respekterte. Respekten for ham var borte lenge før de kom frem. Hans revolusjonære arroganse og totale mangel på forståelse for dem ødela alle gode følelser lenge før han døde. Dette er muligens et generasjonsfenomen i dagens Syria. Det langvarige diktaturet og krigens terror og grusomme barbari har kanskje knust all form for ideologisk kredibilitet. Som nevnt skriver Khalifa at folk bare overlever på hevnlysten. Før man dør, må fienden betale. Før man kan finne dødens fred, må man oppfylle plikten mot æreskodeksen.
Ifølge Khalifa driver dette alle i landet, også kvinner: Også de vil se blod, de vil hevne sine slaktede sønner, sine myrdede, skamferte døtre, sine myrdede barn, sine menn som fienden ydmyket og pinte i hjel.
William Faulkner
Hevndrapet er kollektivt drivstoff, og det har vi hørt om før. William Faulkner skrev i 1930 As I lay dying, og likhetene med Khalifas roman er slående. Her krever en døende mor at familien frakter liket hennes (med hest og vogn) til en naboby for å begraves. Dette er Faulkners kjernefolk, white trash, rednecks, i hans fiktive univers, Yoknapatawpha County, et mikrokosmos der kjønn, klasser og raser holdes adskilt. Også her gjelder en æreskodeks. Den døende matriarken er i ferd med å miste grepet, men i døden blir hun fortsatt adlydt; liket hennes fraktes dit hun forlangte. Reisen med kisten lastet bak et hestespann er nesten like grotesk som reisen i Khalifas roman, likstanken blir stadig sterkere, kisten faller av lasteplanet, folk reagerer, kommenterer og trekker seg unna familien og galskapen de representerer. Likevel er de bare en ekstrem utgave av den bunnsolide tradisjonen, respekten for familieæren, for matriarkens siste ønske.
Kanskje Khalifa baserer seg på Faulkner; rent kunstnerisk holder sammenligningen godt.
As I lay dying er et sitat fra Odysseens ellevte sang, der Odyssevs møter den myrdede kong Agamemnon i Hades. Han forteller Odyssevs om Klytaimnestra, sin dronning og morder som nekter å lukke øynene hans idet han dør. Hun bryter med det kodeksen og utløser blodbadet blant kongefamiliene i Mykene.
Assad-klanen utløser også blodbadet i sitt rike, Syria, og Khalifa bruker sin optikk for å vise hvordan tragedien spiller seg ut, en optikk som bevisst eller ubevisst baserer seg på både Faulkners og Homers tragedier.
