Bestill høstutgaven her

En digital allmakt?

Facebook-skandalen i fjor demonstrerer hvor uaktsomt leverandører av sosiale nettverk omgås dataene til sine brukere – og tydeliggjør hvilke kolossale utfordringer «The Big Four» stiller vårt demokrati overfor.

Nesten alle nettbrukere benytter seg av minst ett tilbud fra de ledende internettkonsernene Apple, Google, Amazon og Facebook. Markedsmakten til disse fire i vesentlige segmenter av den kommersielle delen av internett har økt kraftig i de siste årene. Dermed har konsernene også fått en enorm samfunnsmessig betydning. For ikke bare tilbringer brukerne storparten av sin internett-tid på deres plattformer, men brukernes adferd på nettet blir også i betydelig grad styrt gjennom standard-innstillinger, «features» og algoritmiske sorterings- og utvelgelsesfunksjoner som man blir underlagt – og knapt nok greier å unngå.

Det trengs  et offentlig  medietilsyn for den digitale tidsalderen.

Et stadig mer presserende spørsmål er hvordan den økende innflytelsen til internettkonsernene kan la seg begrense. De ulike forslagene som har kommet fram i denne debatten strekker seg fra strengere politisk kontroll og regulering av konsernene, til å dele dem opp eller oppløse dem helt. Dermed står to punkter av politisk påvirkning i fokus: mulighetene til å begrense deres markedsmakt, og ulike utgangspunkter for en strengere offentlig kontroll av deres plattformer, som gradvis har oppnådd en enestående betydning for offentlig diskurs og prosesser for opinionsdannelse på nett.

Økonomisk makt

Men hva består egentlig internettkonsernenes makt i? De rår i dag over betydelige økonomiske ressurser, som de kan holde nye konkurrenter på avstand med. Et blikk på årsberetningene fra 2017 viser at konsernene har svært høy omsetning: Apple tjente 229 milliarder amerikanske dollar, Amazon 178, Google 111 og Facebook 41. De tre førstnevnte er blant de 50 største bedrifter eller konsern i USA – og Facebook er på god vei til å bli en av dem. De har alle vært svært lønnsomme i mange år. I fjor hadde Apple et utbytte på nesten 50 milliarder dollar, Google 13 og Face-book 16. I tillegg kommer deres usedvanlig høye børsverdi.

Summen av dette setter disse konsernene i en posisjon hvor de kan investere massivt i videre ekspansjon og med dét øke avstanden til konkurrentene ytterligere, og også til enhver tid overta teknologifirmaer som er interessante for dem, eller ta potensielle konkurrenter bort fra markedet ved å kjøpe dem opp. Facebook kjøpte for eksempel meldingstjenesten WhatsApp i 2014 for 19 milliarder dollar, Amazon tok i 2017 over matvarekjeden Whole Foods for knappe 14.

I de fleste vestlige land blir over 90 prosent av alle søk gjort via Google.

Selskapene dominerer ikke bare viktige markeder som internettreklame og netthandel: De driver også egne markedsplasser i stor stil, etter egne regler. Selvstendige forhandlere har lenge vært integrert i Amazons handelsplattform, der de selger sine produkter under, for dem, svært ufordelaktige betingelser. Googles videoplattform YouTube har for lengst sluttet å være en lekeplass for amatører og er nå en kommersiell reklamemarkedsplass, som betjenes både av store firmaer og profesjonelle youtubere og påvirkere med egne agenturer og firmaer. App-butikkene som drives av Apple, Google og Amazon har blitt virkefelt for tallrike mer eller mindre framgangsrike utviklere. Internettkonsernene beveger seg dermed ikke lenger bare på markeder som de selv dominerer, men som plattformoperatører organiserer og regulerer de selv markedssammenhenger i stor stil.

Alle konsernene er dessuten markant innenfor forskningsfeltet og bruker vesentlig mer enn 10 milliarder dollar årlig bare på dette området. Blant annet har Google nesten 30 000 medarbeidere som jobber i konsernets avdelinger for forskning og utvikling. Og The Big Four har blitt store arbeidsgivere: Amazon sysselsatte mot slutten av 2017 over en halv million arbeidere, Apple 123 000, Google 80 000 og Facebook godt og vel 25 000.

Infrastrukturell makt

Men en ren økonomisk betraktning av selskapenes innflytelse vil komme til kort, for i tillegg kommer den samfunnsmessig viktigere infrastrukturelle og regeldannende makten som disse konsernene har oppnådd. Alle fire tilbyr i dag et bredt spekter av tjenester som er forbundet med hverandre, og som strekker seg langt utover deres tradisjonelle virkefelt.

Google er for eksempel for lengst ikke bare en søkemaskin: via YouTube styrer de over den soleklart største nettvideo- kanalen; via Google Play over den største app-butikken med medieinnhold av alle slag (ved siden av Apple); via Gmail over den ledende e-posttjenesten; via Maps over den sentrale karttjenesten og via Android over det viktigste operativsystemet for mobile enheter. Facebook og datterselskapene WhatsApp og Instagram er ubestridte herrer over nettverksbygging på sosiale medier. Også Apple og Amazon har i løpet av det siste tiåret profilert seg som en komplett leverandør av et variert tilbud av tjenester og medieinnhold, som de gradvis og til dels har produsert selv.

I dag handler det ikke lenger om forsvaret av et makt- og herredømmefritt internett.

Ved hjelp av disse tallrike tilbudene, som alle er koordinert med hverandre, blir konsernene toneangivende i å sette og utforme rammebetingelsene for sentrale sosiale sammenhenger på nett: konsumverdener, informasjons- og kommunikasjonsmønstre samt sosiale nettverk.  De  fungerer som «gate- keepere» som stiller de avgjørende tilgangene til nettet til disposisjon. Således strukturerer de brukernes online-tillatelse, setter rammebetingelsene for deres bevegelser og preger dermed deres individuelle adferd, som igjen er basert på konsernenes egne tilbud. Konsernenes sosialt konstruerte algoritmer og «content moderation-teams» fastlegger hvem og hva som er relevant for hvem – og hvem og hva som ikke er det. Gjennom dem blir alle informasjons- og interaksjonsprosesser strukturert, brukerpreferanser foregrepet og anbefalinger gitt, så vel som avgjørelser tatt på hva som er obskønt, støtende, politisk ukorrekt, erotisk eller pornografisk – og tilsvarende indeksert innhold eller ytringer blir nedgradert eller slettet.

Konsernene er dermed ikke bare nøytrale formidlingsinnretninger som teleselskaper, men heller handlingspregende som meningsdannende utvelgelsesinstanser og kuratorer av hva som skal snakkes om – og dette til nå i stor utstrekning uten offentlig inngripen og kontroll. Dette er problemets egentlige kjerne.

Markedslederne

Hvem, eller hva, kan hamle opp med dette? Finnes det nye konkurrenter i sikte, som kan bli farlige for de fire store? Konsernene har klare svakheter. Det er kanskje påfallende at de, til tross for alle anstrengelser med å gjøre seg mer allsidige, økonomisk sett fortsatt er avhengige av sin tradisjonelle kjernevirksomhet, som utgjør storparten av deres utbytte.

Apples suksess skyldes i hovedsak salget av iPhone, altså en enkelt produktserie med enestående fortjenestemargin. Facebook skaper sin omsetning nesten utelukkende fra annonseinntekter, Google opp mot 86 prosent. Feilvurderingen av en ny trend, endrede brukerpreferanser eller en større produktflopp kan være nok til at de får alvorlige problemer. AOL, Yahoo, MySpace, Nokia – det kommersielle nettets historie er fullt av antatt usårbare markedsledere som har krasjet totalt.

Uten politisk styring kommer det ikke til å gå.

Om dette også gjelder i dag er derimot ikke så sikkert. For det første er dagens store internettkonserner blitt betraktelig mer etablerte, økonomisk sett, enn sine forgjengere. De har i det foregående tiåret igjen og igjen – på et tidlig stadium – fanget opp nye trender som strømming, virtuell virkelighet og bilde- og språkgjenkjenning, og har lyktes godt med å integrere dem i sine tilbud. For det andre er det ingen seriøse konkurrenter som kunne utfordret posisjonen deres, i sikte. Også høyt verdsatte selskaper fra «andre rekke», som Uber, Airbnb, Spotify, Twitter, Snap og Netflix, opererer, i motsetning til de store, bare innenfor enkelte og oversiktlige segmenter av forretningsvirksomheten på nett, sysselsetter bare noen tusen medarbeidere hver på verdensbasis og oppnådde i 2017 kun ensifret milliardomsetning. Ofte er forretningsvirksomheten til disse selskapene ikke bærekraftige.

Uber, Spotify og Snap har siden starten gått på store tap og er fullstendig avhengige av finansinvestorer og venturekapitalister. For eksempel kunne Uber, som rystet om på drosjemarkedene gjennom å undergrave de bestående reguleringene, mellom 2009 og 2016 anmode om eksterne finansielle midler i størrelsen 11,5 milliarder dollar fra investorer – og uten disse hadde de ikke overlevd en måned. Musikkstrømmetjenesten Spotify har riktignok betraktelig flere brukere enn Apples tilsvarende, men kan likevel ikke kryssfinansiere sitt underskuddsforetak internt i selskapet – ulikt deres største konkurrent, som ser strømmevirksomhet hovedsakelig som et middel for å selge sine duppeditter. Den kriserammede bildetjenesten Snap har tapt striden med Facebooks Instagram. I 2017 hadde de en omsetning på bare 825 millioner dollar, tapte over 3,4 milliarder – og blir nå ikke engang ansett som interessant for oppkjøp.

Andre divisjonen

Airbnb og Netflix, derimot, står til sammenlikning sterkt. Romformidlingstjenesten Airbnb, som ble grunnlagt i 2008, kom seg i fjor for første gang over dekningspunktet og har blitt en stadig mer seriøs utfordrer for hotellkjeder og reiseportaler som Booking.com og Expedia. Filmstrømmetjenesten Netflix, som med en omsetning på nærmere 12 milliarder dollar og et utbytte på 600 millioner i 2017, er for tiden det største selskapet fra «andre
divisjon», og er nå en viktig og raskt ekspanderende aktør i kampen om internettbasert medieinnhold – særlig på grunn av deres egenproduserte filmer og serier, som kun vises på deres egen platform.

Netflix gjør det bra blant unge mediekonsumenter og har blitt en stadig større trussel for de klassiske tv-kanalene. Konkurransen på dette området er naturligvis enorm: Selskapet vil framfor alt måtte hevde seg mot klassiske mediekonserner som Disney og internettkonsernene, som alle sammen har investert massivt i å profilere seg som medieselskaper i årevis. Og jo mer framgang selskapet får, jo mer interessant blir det som oppkjøpskandidat – Apple skal visstnok være på tilbudssiden.

Alt i alt er markedene og segmentene som betjenes av selskapene fra andre divisjon, like oversiktlige som selskapenes omsetnings- og gevinstutvikling. Basert på dette er det usannsynlig at internettkonsernenes økonomiske makt lar seg løse ved at nye konkurrenter rykker opp, eller at et av selskapene fra andre divisjon bryter gjennom muren til de fire store og blir en trussel for disse. Ideen om at markedenes selvregulering vil ordne dette savner ethvert grunnlag.

Hvis det er riktig at internettkonsernene ikke bare behersker markedene og knapt har noen konkurrenter, men også kontrollerer og bearbeider brukerdata i stor stil, strukturerer handlinger og påvirker meninger – da blir det nødvending med en strengere offentlig kontroll og regulering av deres obskure foretakender. Dette må gå langt utover det økonomiske rammeverket til antitrustlovgivningen.

Konkurransebegrensning

Denne tanken kan konkretiseres i to retninger. Den ene peker mot konsekvent begrensing av økonomisk markedsmakt. Selv om EU-kommisjonen har igangsatt en rekke forsøk på dette i de senere årene, eksempelvis anklager mot Google og Facebook, har det ikke vært enkelt å bevise konsernenes monopolstillinger: Med sin opprinnelige økonomiske virksomhet – reklame, salg av forbrukerelektronikk, handel – er internettkonsernene riktignok markedsledere, men ingen monopolister. Derimot har de en monopolstilling på den kostnadsfrie delen av sine markeder: I de fleste vestlige land blir over 90 prosent av alle søk gjort via Google. Med 2,1 milliarder aktive brukere på Facebook, 1,5 på WhatsApp og 800 millioner på Instagram har Facebook-konsernet de facto en verdensomspennende monopol-
stilling på sosiale nettverk og meldingstjenester. Deres monopol-stilling i denne delen av markedet utgjør grunnlaget for den lukrative reklamevirksomheten på den andre delen av markedet.

I den niende tilføyelsen i den tyske loven om konkurransebegrensning («Gesetz gegen Wettbewerbsbeschränkungen»), som trådte i kraft i fjor, blir gratistjenestene som konsernene tilbyr for første gang fastslått som en del av deres markeder – noe som dermed gjør eventuelle monopolstillinger kartellrettslig og prinsipielt mulig å forfølge. Dette åpner for muligheter som – gitt at de blir konsekvent utnyttet – kan gi en ny dynamikk i disse konsernenes kamp om markedsmakt. Her er det absolutt tenkelig at YouTube kan skilles ut fra Google-imperiet. Også Facebooks oppkjøp av WhatsApp ville på dette grunnlaget kunne ha blitt forbudt av europeisk monopoltilsyn. Kravene om å knuse slike plattformer, slik de har blitt framlagt i den offentlige debatten1, er lette å reise, men lite gjennomtenkte. Sosiale nettverk som Facebook, WhatsApp og YouTube er interessante for brukerne nettopp fordi alle kan interagere med alle. Nettverks-effekter fører her så og si automatisk til monopoldannelse, som må reguleres politisk, men som neppe kan forhindres. Det gir for eksempel ingen mening om én milliard brukere skulle fordeles på to firmaer, hvor ett tar hånd om dem ved navn fra A til K og et annet om dem fra L til Å.

Offentligheten

Den andre retningen er sterkere politisk regulering og kontroll av sosiale nettverk, særlig Facebook og YouTube. Slike plattformer overtar ikke nøytrale offentlige tilbud, slik teleselskaper gjør. De kan heller ikke sammenliknes med klassiske medieimperier, som ligger under medietilsynet. For til sammenlikning produserer plattformene lite innhold selv, men skaper de sentrale plattformene for spredning av innhold, offentlige diskurser, debatter og meninger på nett. Disse har hittil blitt strukturert, sortert og presentert for brukerne gjennom algoritmer eller manuelt, av innholdsmoderatorer på et (for uinnvidde) totalt ikke-transparent vis. Disse kurateringsoppgavene, som til nå har ligget i selskapenes hender, må begrenses og bli offentlig kontrollert.

Med nettverkhåndhevelsesloven («Netzwerkdurchsetzungsgesetz»), som trådte i kraft i begynnelsen av 20182, blir selvreguleringen fra konsernene lovmessig legitimert og konsolidert. Selskaper som Facebook, Google eller Twitter avgjør selv – som de gjorde tidligere – hva slags innhold de sletter og ikke, og fortsetter å fungere som en slags moderator av offentlig meningsdannelse og dommer for hva som kan deles og ikke. Med en egen europeisk parlamentarisk tilsyns- og reguleringsmyndighet – fylt med anerkjente og offentlig tilsatte eks-perter utrustet med vidtgående informasjons- og kontrollrettigheter – kunne man tilbakekalle den uholdbare privatiseringen av lovmessige oppgaver som vi har med å gjøre på de store internettplattformene, i det minste et stykke på vei. Algoritmiske filterfunksjoner og rangeringsprinsipper så vel som søke- og utvelgelseskriterier kunne likedan bli åpent redegjort for og kontrollert. Dette ville vært et skritt i retning av et offentlig medietilsyn for den digitale tidsalderen, noe som hittil har manglet. Skulle samfunnsdebatten utvikle seg i denne retningen, kunne dette bli en alvorlig trussel for handlingsrommet til de hittil ukontrollerte plattformene og selskapene som driver dem.

Som ved de fleste forslag hefter det naturligvis risikoer og bivirkninger ved dette. Siden avsløringene til Edward Snowden vet vi at også stater og deres etterretningstjenester har store interesser i å synkronisere data med internett-
selskapene. Faren ved kjøpslåing mellom selskaper og de politiske instansene innenfor rammene av en slik kontrollmyndighet må tas med i betraktning. Og likevel er det absolutt nødvendig med en vesentlig oppvurdering av den politiske reguleringen og kontrollen av nettet og dets sentrale aktører så vel som spesialiserte statlige kontrollinstanser som er rettet inn mot dette. I dag handler det ikke lenger om forsvaret av et makt- og herredømmefritt internett. Disse tidene er for lengst forbi. Det sentrale spørsmålet i dag er: Hvordan kan vi effektivt begrense den omfattende privatiseringen og kommersialiseringen av nettets offentlighet og de ukontrollerte aktivitetene hos de ellers sosiopolitisk misjonsbevisste konsernene? Dette står fast: Uten politisk styring kommer det ikke til å gå.


  1. Paul Mason, Zerschlagt die digitalen Monopole!, «Blätter», 2/2018.
  2. Daniel Leisegang, Facebook und der lange Kampf gegen den Hass, «Blätter», 6/2017

Utgitt av Blätter (blätter.de) og publisert av nettverket Eurozine, der Ny Tid er
medlem. Oversatt fra tysk av Thomas Kolåsæter.

dolata@nytid.com
Dolata er professor i samfunnsvitenskap ved Universitetet i Stuttgart.

Gi et svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

- Advertisement -spot_img

Du vil kanskje også likeRelaterte
Anbefalte