Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Hvor fortvilt kan det ikke virke å forsøke, slik filmregissører stadig gjør, å få verden til å handle, og gjøre slutt på krigen i Syria? Vi har møtt en av dem som kjemper denne kampen.

«Vi stoler på at verden tar ansvar og får slutt på krigen i Syria,» sier den smilende mannen foran meg. Ali Alibrahim opplevde for to år siden at familiens hjem ble bombet i stykker, og at både hans mor, søster og venner døde i Aleppo. Han tror verden vil hjelpe dem med å gjenoppbygge Syria – når den tid kommer.

Syriske Alibrahim er undersøkende journalist, filmskaper og forfatter. Han har for tiden et gjesteopphold i Sverige, og vil 30.  mai besøke Lillehammer for å vise sin nye dokumentarfilm One Day in Aleppo. Ny Tid møter ham på filmfestivalen Visions du Réel i Sveits, hvor filmen vant en pris.

Alibrahim har både regissert og klippet den 24 minutter lange dokumentaren. Hans kreative produsent Feras Fayyad har nylig vunnet en rekke priser som regissør for Last Men in Aleppo, – åpningsfilm og prisvinner på årets CPH:DOX i København. Syria er stadig tema i nye dokumentarfilmer. Dristige regissører vil bevitne og historisk dokumentere for verden hva som pågår i krigsområdene i Midtøstens nye kjernekonflikt.

«Frykt er alt folk føler i Syria nå.»

Hvem er verst? Det har vært en del kritikk av opprørsbevegelsene, som tidligere hadde full støtte i Vesten. Demonstrasjonene startet med sang og fredelig protest mot Assads regime. Snart gikk angrepene og undertrykkingen fra myndighetene så langt at demonstrantene så seg nødt til å forsvare seg og kjempe med våpen. Dette blir skildret blant annet i dokumentaren Return to Homs (2013). Nå har årene gått, og krigsmetodene som blir tatt i bruk på flere sider av konflikten kan sies å være bestialske. Mange har begynt å stille seg spørsmålet om hvorvidt Assad ikke var det verste alternativet i denne situasjonen likevel. Flere parter, og spesielt uhyrlige IS, benytter seg av rene terrormetoder. Man kan derfor lure på hvor i dette kaoset støtte kan gis, hvis konfliktene skal kunne løses fra utlandet slik Alibrahim tror.

Og hvem tror han egentlig sto bak det kjemiske angrepet i den nordlige provinsen Hama i april? «Det er bare Assads regime som har kjemiske våpen, han har fremdeles cirka et tonn. Jeg tror regimet benyttet dette, ja.»

Vi diskuterer videre: Med så mange syriske avdelinger av forskjellige opprørsgrupper, og konflikter mellom gruppene samt fremveksten av mektige IS, begynner flere å etterspørre en sterk leder. I politisk teori er en hobbesiansk «Leviathan» noen ganger et nødvendig onde. Man ønsker ikke et langvarig krigsområde som Afghanistan. Russland mener at Assad er løsningen. Alibrahim er uenig: «Russland trenger jo ikke fred, de ønsker krig. Dette er mitt land, ikke russernes. Vi trenger en ny president, en ny måte å tenke på, vi trenger vår frihet.»

Ali Alibrahim

Frykten. Jeg studerer Alibrahims ansikt, lurer på om han er preget av krigen, om jeg kan se hans psykiske arr. Den unge mannen har vært fengslet to ganger; først av Assads regime, deretter av IS. Hos sistnevnte satt han i samme celle som James Foley, briten som ble halshugget foran videokamera – et klipp som gikk verden rundt. Å tilbringe tre måneder i en delt fengselscelle på kun tre kvadratmeter, gjør at du må stå oppreist store deler av døgnet. Alibrahim forteller at begge fengsler var like forferdelige, umenneskelige, og med samme tortur: «Du klarer ikke å tenke, livet stopper helt opp.» Men til slutt slapp han ut, og rømte så nordover via Tyrkia. Han endte ikke i statistikken med de 65 000 som er sporløst forsvunnet. Igjen sitter fremdeles 200 000 mennesker innesperret.

Folk døde rundt ham, både i fengselet og i Aleppo: «Når man mister en mor og en søster, er man ikke lenger hel, så man kan ikke fortsette livet som før. Du mister en del av deg. I de to årene som fulgte klarte jeg overhodet ikke å arbeide. Jeg opplevde at jeg hadde mistet alt.»

Jeg spør hvorfor han ikke rett og slett ga opp, der han levde blant bomber og ruiner. Alibrahim blir stille, ser på meg, og svarer så at det er frykten som motiverer ham til å overleve, og bare den. Men samtidig erfarte han også at «når du ser folk på gaten i Aleppo som tror på en fremtid, på at freden vil komme – også de som har tapt alt, som forsøker å skape seg et liv videre – da kan man ikke unngå å føle at livet er verdt å leve.»

Jeg spør igjen om hva frykten har gjort med ham, etter hans opplevelser med at mennesker ble drept rundt ham. Hva slags redsel kjenner han selv for å bli drept, der han reiser rundt i Syria som undersøkende journalist og filmskaper? «Jeg kjenner frykten, men det er jo alt folk føler i Syria nå. Når jeg ser et bilde av en venn som er drept, blir jeg redd.» Alibrahim blir fortvilet: «Hvorfor dreper de alle? Dette er mennesker! Hvem kan bestemme hvem som kan drepes? Hvorfor ble min mor og min søster drept? Hvorfor må folk hele tiden dø? Ingen kan svare på det.»


Kamera som våpen.
Jeg spør Alibrahim om han selv har deltatt i krigshandlinger, om han har drept mennesker: «Nei – jeg er bare en journalist. Jeg har et kamera og en penn. Men både IS og Assads regime mener jo at vår bruk av kamera og penn er likestilt med det å kjempe med våpen. De er redde for slikt.»

«Hvorfor må folk hele tiden dø?»

Kampen som Alibrahim og hans venner nå utkjemper, er kampen om oppmerksomheten. Hans venn Feras Fayyad har fått enorm oppmerksomhet med priser verden rundt for årets film, Last Men in Aleppo. Filmen skulle gi anerkjennelse til redningsarbeiderne i White Helmets. Fayyad satt seg høye mål – han ville motivere folk til å gjøre noe for å bidra til å stoppe krigen. Mennene i hans film gjentar til stadighet at de føler seg sviktet av hele verden – både av arabiske og vestlige land.

Alibrahims mer poetiske, stillferdige film er like rystende – selv om det er en film der ingen snakker. Bildene taler for seg. Mitt spørsmål til regissøren er om dette virkelig påvirker den internasjonale inngripen han selv etterlyser. For blir ikke Vesten lei av stadig å se nye bilder fra dette landet som nå er bombet til ruiner? Europa synes lammet av nasjonalistiske, fremmedfiendtlige og antiislamske strømninger.

Men Alibrahim forteller at han tror på amerikansk hjelp. Han håper flere vil se filmen hans. Nå og da reiser han for øvrig tilbake over den syriske grensen fra Tyrkia. Men siden Assad har fått ny kontroll og IS stadig opererer i området, ser han liten mulighet for å bevege seg rundt andre steder enn i Nord-Syria.

Ny film. Ny Tid viser Alibrahims film denne måneden (se www.nytid.no). Hans neste prosjekt er å lage en dokumentar om alle de tapte barna – barn uten identitet, uten foreldre: «De kan ikke reise utenlands, de kan ikke gå på skole, de har ingenting.»

«Både IS og Assads regime er redde for journalister med kamera og penn.»

Det er nå millioner av flyktninger som oppholder seg i nærområdet Libanon og Jordan. De rikeste gulfstatene er generelt uvillige til å ta imot syriske flyktninger – eller på annet vis bruke politisk press for å tvinge Assad til å gå av. Det rike Europa har også merket flyktningstrømmen. Alibrahim kommenterer: «Ikke alle flyktninger kommer til Europa for penger og arbeid. Vi ønsker å gjenoppbygge landet vårt.» Og understreker at «både film, journalistisk arbeid og forskjellige kunstuttrykk kan bidra til å la dere se hvilken humanitet som trengs.»

Med bakgrunn i dette kommer Alibrahim til Norge på konferansen ICORN Network Meeting på Lillehammer i månedsskiftet. Filmen skal vises med påfølgende diskusjon.

Vi ender samtalen med at jeg noe pessimistisk spør ham om han tror Syria – etter seks år med krig – vil gjenfinne freden innen de neste seks årene: «Jo … men dette er virkelig krig. Revolusjoner, om de ble gjennomført i Berlin eller Paris, kunne ta hele 100 år. Når du kjemper for friheten, må du holde ut. Denne krigen er en revolusjon.»

(Filmen er nå ikke lenger tilgjengelig på NY TID for tidlig visning.)

DEL