Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Hvor fortvilt kan det ikke virke å forsøke, slik filmregissører stadig gjør, å få verden til å handle, og gjøre slutt på krigen i Syria? Vi har møtt en av dem som kjemper denne kampen.

One Day in Aleppo

Ali Alibrahim

«Vi stoler på at verden tar ansvar og får slutt på krigen i Syria,» sier den smilende mannen foran meg. Ali Alibrahim opplevde for to år siden at familiens hjem ble bombet i stykker, og at både hans mor, søster og venner døde i Aleppo. Han tror verden vil hjelpe dem med å gjenoppbygge Syria – når den tid kommer.

Syriske Alibrahim er undersøkende journalist, filmskaper og forfatter. Han har for tiden et gjesteopphold i Sverige, og vil 30.  mai besøke Lillehammer for å vise sin nye dokumentarfilm One Day in Aleppo. Ny Tid møter ham på filmfestivalen Visions du Réel i Sveits, hvor filmen vant en pris.

Alibrahim har både regissert og klippet den 24 minutter lange dokumentaren. Hans kreative produsent Feras Fayyad har nylig vunnet en rekke priser som regissør for Last Men in Aleppo, – åpningsfilm og prisvinner på årets CPH:DOX i København. Syria er stadig tema i nye dokumentarfilmer. Dristige regissører vil bevitne og historisk dokumentere for verden hva som pågår i krigsområdene i Midtøstens nye kjernekonflikt.

«Frykt er alt folk føler i Syria nå.»

Hvem er verst? Det har vært en del kritikk av opprørsbevegelsene, som tidligere hadde full støtte i Vesten. Demonstrasjonene startet med sang og fredelig protest mot Assads regime. Snart gikk angrepene og undertrykkingen fra myndighetene så langt at demonstrantene så seg nødt til å forsvare seg og kjempe med våpen. Dette blir skildret blant annet i dokumentaren Return to Homs (2013). Nå har årene gått, og krigsmetodene som blir tatt i bruk på flere sider av konflikten kan sies å være bestialske. Mange har begynt å stille seg spørsmålet om hvorvidt Assad ikke var det verste alternativet i denne situasjonen likevel. Flere parter, og spesielt uhyrlige IS, benytter seg av rene terrormetoder. Man kan derfor lure på hvor i dette kaoset støtte kan gis, hvis konfliktene skal kunne løses fra utlandet slik Alibrahim tror.

Og hvem tror han egentlig sto bak det kjemiske angrepet i den nordlige provinsen Hama i april? «Det er bare Assads regime som har kjemiske våpen, han har fremdeles cirka et tonn. Jeg tror regimet benyttet dette, ja.»

Vi diskuterer videre: Med så mange syriske avdelinger av forskjellige opprørsgrupper, og konflikter mellom gruppene samt fremveksten av mektige IS, begynner flere å etterspørre en sterk leder. I politisk teori er en hobbesiansk «Leviathan» noen ganger et nødvendig onde. Man ønsker ikke et langvarig krigsområde som Afghanistan. Russland mener at Assad er løsningen. Alibrahim er uenig: «Russland trenger jo ikke fred, de ønsker krig. Dette er mitt land, ikke russernes. Vi trenger en ny president, en ny måte å tenke på, vi trenger vår frihet.»

Ali Alibrahim

Frykten. Jeg studerer Alibrahims ansikt, lurer på om han er preget av krigen, om jeg kan se hans psykiske arr. Den unge mannen har vært fengslet to ganger; først av Assads regime, deretter av IS. Hos sistnevnte satt han i samme celle som James Foley, briten som ble halshugget foran videokamera – et klipp som gikk verden rundt. Å tilbringe tre måneder i en delt fengselscelle på kun tre kvadratmeter, gjør at du må stå oppreist store deler av døgnet. Alibrahim forteller at begge fengsler var like forferdelige, umenneskelige, og med samme tortur: «Du klarer ikke å tenke, livet stopper helt opp.» Men til slutt slapp han ut, og rømte så nordover via Tyrkia. Han endte ikke i statistikken med de 65 000 som er sporløst forsvunnet. Igjen sitter fremdeles 200 000 mennesker innesperret.

https://vimeo.com/217008349

Folk døde rundt ham, både i fengselet og i Aleppo: «Når man mister en mor og en søster, er man ikke lenger hel, så man kan ikke fortsette livet som før. Du mister en del av deg. I de to årene som fulgte klarte jeg overhodet ikke å arbeide. Jeg opplevde at jeg hadde mistet alt.»

Jeg spør hvorfor han ikke rett og slett ga opp, der han levde blant bomber og ruiner. Alibrahim blir stille, ser på meg, og svarer så at det er frykten som motiverer ham til å overleve, og bare den. Men samtidig erfarte han også at «når du ser folk på gaten i Aleppo som tror på en fremtid, på at freden vil komme – også de som har tapt alt, som forsøker å skape seg et liv videre – da kan man ikke unngå å føle at livet er verdt å leve.»

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.