En champagnekork bruker ikke slips 

«Internationalism is the highest form of patriotism,» skriver nylig avdøde Christopher Hitchens i avslutningen av sitt livsverk.

Henning Næss
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost henning.ness@getmail.no

Christopher Hitchens: And Yet …: Essays. Atlantic Books, 2015

essaysDet er 27. november 2010. Den engelskfødte amerikaneren Christopher Hitchens står på scenen i Toronto sammen med den tidligere engelske statministeren Tony Blair. Debatten står om religionens rolle. Christopher Hitchens er på dette tidspunktet en av verdens mest skandaleombruste og hardtslående ateister. Tony Blair har nettopp konvertert til katolisismen. I 2007 utga Hitchens God is not Great: How religion poisons everything, en bok som kunne drept Gud, hvis ikke Gud allerede hadde vært død.

Hitchens vs. Blair. Hitchens fremtrer med blank skalle etter å ha blitt cellegiftbehandlet for sin kreft. «Gud er et hellig Nord-Korea,» sier han. «Religionen er drevet av et hat til frihet og rasjonalitet. Den tilbyr deg enkle løsninger mot at du oppgir dine kritisk tenkende evner.» Blair blir truffet av flere såkalte hitchslaps, eksempelvis: «Den katolske kirken mener at kondomer er farligere enn AIDS.» Tony Blair insisterer gjentatte ganger på at religionen har bidratt med mye godt i verden. Han er mild – og kjedelig.

Samtalen ble oppsummert slik av journalist David Cairns dagen etter: «Tony Blair has lost a highly-published debate with the Washington bad-ass British ex-pat journalist Christopher Hitchens, failing to convince an audience in Toronto that ’religion is a force of good’.»

Hillary avslørt. Christopher Hitchens var en klassisk intellektuell med et utrolig bredt register, men han kunne også være ensidig i mange av synspunktene sine, på samme måte som sin kompanjong Richard Dawkins.

Den foreløpig siste utgivelsen av Hitchens’ verker er en samling essays publisert i diverse tidsskrifter gjennom 2000-tallet, med tittelen And yet … Tittelen forteller om en mann som aldri ga seg.

I essayet «The case against Hillary Clinton», først utgitt i magasinet Slate i 2008, skriver han at Hillary Clinton er en hensynsløs karrierejeger som antakelig vil begynne å gråte hvis man ikke stemmer på henne. Og hør på denne historien: «Mrs. Clinton had been in Nepal and been briefly introduced to the late Sir Edmund Hillary, conqueror of Mount Everest. Ever ready to milk the moment, she announced that her mother had actually named her for the famous and intrepid explorer. The claim ’worked’ well enough to be repeated at other stops and even showed up in Bill Clintons memoirs almost a decade later […] Clinton was born in 1947, and Sir Edmund Hillary and his partner Tenzing Norgay did not ascend Mount Everest until 1953, so the story was self-evidently not true and eventually yielded to fact-checking.»

I essayet «The case against Hillary Clinton», først utgitt i magasinet Slate i 2008, skriver han at Hillary Clinton er en hensynsløs karrierejeger som antakelig vil begynne å gråte hvis man ikke stemmer på henne.

Forfatteren som case. Hitchens var republikaner, men hans republikanske sinnelag baserte seg på idealene fra den franske og amerikanske revolusjonen, mer enn av troskap til det republikanske partiet. Han ble ofte omtalt som «left-winged».

Et av de morsomste essayene i boken heter «On the limits of self-improvement, part I, II and III», hvor Hitchens beskriver seg selv utenfra som et case som må fikses og ordnes på, grunnet en ikke særlig sunn livsførsel. Han beskriver seg selv slik, som i en pasientjournal: «Insofar as we are able to be objective, here follows a brief physical review of the subject, Christopher Eric Hitchens, at the best of this writing enjoying his fifty-ninth summer. […] Moreover, his fabled blue eyes and long, curled eyelashes […] are now somewhat obscured by the ravages of rosacea and blepharitis […]. Viewed from the front when clothed, the subject resembles a burst horsehair sofa cushion or (in the opinion of one of us) a condom hastily stuffed with an old sock.»

Total makeover. Han må deretter gjennomgå en male-makeover. og prøver seg først med yogaøvelser. Han undervises av en kvinnelig yogalærer som er i stand til å gjøre bevegelser han aldri vil klare å gjenta. Han gjennomgår deretter detoxing. Dette blir dyrt, reflekterer han, men: «A bank will never lend you money unless you are too rich to need them.» Og han skriver: «I also take the view that it’s a mistake to try to look younger than one is, and that the face in particular ought to be the register of a properly lived life. I don’t want to look like as if I have been piloting the Concorde without a windshield, and I can’t imagine whom I would be fooling if I did.»

I del II gjennomgår han brazilian waxing, noe som utsetter kroppen for adskillige ubehageligheter. Det populære navnet på torturen er «Sack, back and crack». Han skriver «Here’s what happens: You have to spread your knees as far apart as they will go, while keeping your feet together. In this ’wide stance’ position, which is disconvertingly like waiting to have your Pampers changed, you are painted to hot wax, to which strips are successively attached and then thorn away.» Han sammenlikner torturen med «being gored for information you do not possess».

Noen vil kanskje huske George Bushs påstand om at waterboarding ikke er tortur. Hitchens prøvde waterboarding, og uttalte: «Believe me, it’s torture.»

Sorg over tapte laster. I det nevnte essayet om selvrenovering gjennomgår han en totalfornyelse, og etter at tennene hans blir rettet opp, oppdager han at han ikke lenger har behov for å bite negler. Han slutter å røyke ved hjelp av hypnose, men drømmer om blå røyksignaler hele natten. Og hvilken pris betaler han for fornyelsen? Jo, et stadig synkende humør; han får depresjonsanfall, som røykingen og alkoholen som oftest har klart å holde ham borte fra. Men som han får beskjed om av en venn: «That’s to be expected. You are in grief.» Og dessverre: Hva hjelper all denne sunnheten, når han en morgen våkner opp med et ansikt som har svulmet opp til dobbel størrelse.

Internasjonal patrtiotisme. Det første essayet i boken er en slags mild detronisering av Che Guevara; siden følger blant annet to essayistiske forsvar for hans store forbilde George Orwell. Essayet «Ohio’s odd numbers» foreller i detalj om det kronglete valgsystemet i Ohio og rotet ved bruken av valgmaskiner, og han skriver også vittig om problemene forbundet med å bli amerikansk statsborger. I det morsomme «The turkey has landed»-essayet reflekterer han over hva som ville skjedd med USA hvis landet ikke hadde en ørn, men en kalkun som sitt nasjonalsymbol. Hitchens likte ikke kalkun, mest på grunn av stuffingen. Han likte heller ikke julen og alt det som følger med denne tradisjonen: «Bah, humbug!» heter et essayet om julefeiringen i USA.

I essayet «The politicians we deserve» fastslår Hitchens kaldt at intet normalt menneske vil bli politiker: «What normal person would consider risking their career and their family life in order to undergo the incessant barrage of intrusive questioning about every aspect of their lives since way before college?»

Avslutningsvis følger essayet «What is patriotism», hvor Hitchens skriver at «patriotic and tribal feelings belong to the squalling childhood of the human race, and become no more charming in their senescence. They are particularly unattractive when envinced by a superpower.» Og han avslutter: «Internationalism is the highest form of patriotism.» Og å bruke slips? Champagnekorker bruker ikke slips.

Henning.ness@getmail.no

---
DEL