Late Capitalism Fascism er en kort bok bestående av tre kapitler: en innledning, et kapittel om «senkapitalismen som krise» og et om fascismen som iscenesettelse (the spectacle of fascism). Den sentrale påstanden er at de moderne demokratiene beveger seg i fascistisk retning. I innledningen etablerer Mikkel Bolt Rasmussen, som er kunsthistoriker og en produktiv forfatter, en forståelse av fascisme som ikke forutsetter sammenligning med mellomkrigstiden. Det er en nyttig, men diskutabel avgrensning. Enkelte argumenterer stadig for at begrepet bør forbeholdes den historisk spesifikke erfaringen i Italia under Mussolini.
Å lete etter tegn til fascisme i vår tids kapitalistiske samfunn er en øvelse med en viss historisk fartstid. På 1970-tallet var vestlige maoister ivrige fortalere for et syn om at deres samfunn var på vei mot fascisme. De snakket også om «senkapitalismen». Kapitalismen har med andre ord vært sen ganske lenge, og når Rasmussen hevder at den befinner seg i en krise, lyder ekkoer fra tiår tilbake. Det er riktig at kapitalismen skaper sine egne kriser, men det er ikke mindre riktig at systemet hittil har vist seg særdeles livskraftig, riktignok ofte ved hjelp av kunstig åndedrett fra staten.
En tydelig politisk strategi med totalitære og ekskluderende mål.
Rasmussens vide definisjon av fascisme lyder «an extreme nationalist ideology intent on rebuilding an imagined organic community by excluding foreigners». Poenget, som er viktig nok, er at nasjonalisme fungerer ekskluderende, ofte på rasialiserende måter – og bidrar til å opprettholde kapitalismens destruktive tredemøller og global ulikhet. I en av bokens beste deler argumenteres det for at xenofobi og nativisme kanaliserer folkelig frustrasjon og misnøye i en destruktiv retning og følgelig blokkerer for muligheten av et positivt alternativ til kapitalismen. Lærdommen fra mellomkrigstiden, da fascister og kommunister konkurrerte om arbeiderklassens gunst, er relevant. Dette er en genuint vesentlig innsikt som får varsellampene til å blinke.
Fascisme og rasisme
Boken er kort og polemisk, men det må likevel kunne stilles noen krav til nyansering og dokumentasjon. Begge deler uteblir for en stor del. For å ta fenomenet Trump, som særlig i det andre hovedkapitlet vies stor oppmerksomhet: Som forfatteren antyder, har den kunnskapsløse Trump neppe hørt om fascisme, men er styrt av narsissistiske, antidemokratiske og fundamentalt menneskefiendtlige instinkter. Å kalle disse impulsene fra reptilhjernen fascistiske er imidlertid misvisende ettersom fascisme i vid forstand, både i sin opprinnelige form og i senere inkarnasjoner, er en tydelig politisk strategi med totalitære og ekskluderende mål. Apartheid er et eksempel. Også Modis India og Orbáns Ungarn representerer ideologiske prosjekter som går langt utover den improviserende innfallsmetoden som kjennetegnet Trumps regjeringstid.
Rasmussen har ingen merkbare problemer med selvtilliten. Boken inneholder flere svar enn spørsmål. Han slår fast, uten dokumentasjon, at pandemien ble håndtert greit – ikke fordi statene sørget for det, men fordi folkenes kreative potensial ble mobilisert. Slik snakker en troende. Det kan godt være at han har rett, men han viser ikke hvorfor. Apropos pandemien hevder han at de rasistiske forklaringene var klare da den slo inn. Ja vel? Forskning fra Norge viser at pandemien i ganske liten grad ble rasialisert. Senere i boken snakker forfatteren om «mainstreaming of racist sentiments on social media», men har det ikke vært stor oppmerksomhet rundt mulig rasemessig forskjellsbehandling (bias) på Google og Facebook? Hvor mainstream er rasismen i sosiale medier? Det forsøker han ikke å begrunne.
Under senkapitalismen
Innadvendt nasjonalisme er ikke det samme som fascisme, selv om den ekskluderer utlendinger. I så fall ville dagens Sør-Afrika måtte betraktes som fascistisk, ettersom diskrimineringen og hetsingen av fremmedarbeidere fra andre afrikanske land er grov og omfattende. Brexit var i så fall også et skritt i fascistisk retning. En så vid definisjon risikerer å fungere mer tilslørende enn oppklarende. Både Russland, India og Brasil utvikler seg i illiberale retninger, men på forskjellige måter. Kinas vei mot et totalitært overvåkingssamfunn med en effektivitet Mao bare kunne drømme om, representerer en fjerde variant. Ettersom Rasmussen legger så stor vekt på rasistisk ekskludering, er det nødvendig å spørre hvor vesentlig denne faktoren er i vår tids politikk. Mekanismer for ekskludering og inkludering finnes overalt. Brutal og xenofob ekskludering er ikke typisk for kapitalistiske samfunn. Tvert imot, vil mange mene. Hvordan var det nå egentlig med aztekerne og deres menneskeofring, eller den ekstreme rasismen afrikanske studenter opplevde i Moskva og Beijing under kommunismen? Det er ikke sikkert at situasjonen er dårligere nå, «under senkapitalismen».
Midtøsten er i ferd med å bli en gigantisk hangar for oppbevaring av flyktninger og migranter som ingen vil ha.
#Nyliberalisme#n, som seiret for rundt førti år siden, representerer fascismens motsetning. Den er antinasjonalistisk og forsøker å gjøre hele verden til ett marked. Enkelte av de mektigste politiske aktørene i verden, nemlig lederne av globale teknologibedrifter, ønsker å inkludere alle, uavhengig av kjønn og rase, i sin portefølje. Nyliberalismens mål er å sørge for at markedsmekanismene seirer over sosiale fellesskapsprosjekter. Fascismen er et slikt fellesskapsprosjekt.
De er overflødige
Rasmussen betrakter en tilbakevending til fascisme som et middel til å håndtere kapitalismens kriser. Jeg er ikke overbevist. At store formuer i Europa og USA er bygget på slaveri, er kjent, og kjøp av billig, ofte rasialisert arbeidskraft er utbredt også i dag. Men selv rasialiserte arbeidere blir delvis inkludert, ettersom de trengs. Muren mot Mexico ble derimot prosjektert og delvis bygget fordi det fantes millioner av overflødige meksikanere og andre latinamerikanere på den andre siden. Det var med andre ord ingen etterspørsel etter deres arbeidskraft, ikke engang på billigsalg. Dette er også årsaken til at store deler av Midtøsten er i ferd med å bli en gigantisk hangar for oppbevaring av flyktninger og migranter som ingen vil ha, på samme måte som USA oppbevarer en stor del av sin svarte, mannlige befolkning i fengsel på ubestemt tid. De er overflødige; de er ikke engang reservearbeidskraft. Rasmussens perspektiver på ekskludering av de overflødige og økningen i global ulikhet er viktige, og han har rett: Kampen dreier seg ikke nå om retten til ikke å bli utbyttet, men om retten til å få lov til å delta. Men når han sier at levestandarden i USA har sunket med mellom 20 og 30 prosent (siden når?), leter leseren forgjeves etter dokumentasjon eller i det minste en kildehenvisning.
Rasmussen slår videre fast, igjen uten forsøk på dokumentasjon, at perioden etter andre verdenskrig har inngått i en «brutal fascistisk geografi av vold og knusing av opprør». Andre ville legge vekt på at levealderen over hele verden har økt, og at stadig flere fullfører en grunnutdannelse. Når han slår fast at vestlige økonomier har vært i tilbakegang siden 1970-tallet, bør påstanden begrunnes godt. I denne perioden er verdenshandelen firedoblet, og i USA ble BNP tredoblet på bare tjue år fra 1993. Veksten har preg av finansboble (som av og til sprekker), den bidrar til økt ulikhet (ikke minst i USA, men særlig mellom land), men at det skal ha vært økonomisk tilbakegang i over førti år, er en påstand som er så underlig at den bør dokumenteres. Da jeg gikk på gymnaset for over 40 år siden, trodde konvertittene blant oss (de som var blitt ml-ere) at «skipsfartskrisa» ville føre til kapitalismens kollaps i løpet av kort tid. Også den gangen var det snakk om late capitalism, underforstått: Det tar ikke lang tid nå før vi er kvitt fandenskapen. Det er riktig, som Rasmussen sier, at profittraten synker, men dette har hittil vært kompensert med enorm vekst i produktivitet og forbruk. Grensen vil overskrides, og systemet vil kollapse, ikke fordi folket reiser seg i protest, men fordi planeten blir ødelagt og til dels ulevelig for karbonbasert liv.
Fascismen blomstrer nedenfra.
Heller ikke når folket reiser seg i protest, er det nødvendigvis for å få et mer rettferdig samfunn; det kan like gjerne dreie seg om lavere dieselpriser. I senere tid har det faktisk foregått kamper mellom venstreorienterte og høyreorienterte gule vester. Ingen av fraksjonene har beskrevet en vei mot et bedre samfunn. Rasmussen er ikke fremmed for denne kjensgjerningen og skriver at protestene han omtaler, er mot eksisterende praksiser, ikke for et bedre samfunn. Er disse protestbevegelsene i sitt vesen antirasistiske, uten fascistisk potensial? Knappest. Saken er jo at fascismen blomstrer nedenfra. Det er verdt å merke seg at både Brexit og Trump ble realisert takket være støtten fra mennesker som følte seg deklassert og ekskludert.
Noe av den reaksjonære tilbaketrekningen Rasmussen beskriver, gir assosiasjoner til the culture wars i USA og andre steder. Ingen ting tyder på at antirasister og kosmopolitisk innstilte mennesker er blitt tvunget til taushet i denne sammenhengen. Det er ingen dialektikk i analysen.
Sosiale medier
Kapitlet om de sosiale mediene og manipulasjonen av virkeligheten reiser noen av de samme spørsmålene som det første, om krisene i den angivelig sene kapitalismen. Er forvrengning av sannheten også et særtrekk ved fascismen? I så fall stilte keiser Nero og Josef Stalin i fremste rekke blant fascistene. Dette kapitlet, som for en stor del handler om Trump, er forbausende resignert, tatt i betraktning den høye sigarføringen i kritikken av kapitalismen. Faktum er jo at høyrepopulistiske og høyreautoritære politikere i mange tilfeller er i stand til å vinne valg. Velgere fra den hvite arbeiderklassen og lavere middelklassen antar at de glatte karrierepolitikerne som snakker om europeisk samarbeid og effektivisering av offentlige sektor, ikke representerer deres interesser.
I Norge har vi eksempelvis en blid, skallet politiker som konstant krydrer språket med uttrykkene «Hele Norge»
I Norge har vi eksempelvis en blid, skallet politiker som konstant krydrer språket med uttrykkene «Hele Norge» og «Norge, som vi er så glad i» – det er denne politikertypen, og ikke de snusfornuftige, liberale kosmopolittene, som får vind i seilene når det er motgang i sikte.
At nyliberalismen ofte har vært etablert av sosialdemokratiske partier, er en korrekt observasjon, men denne dreiningen er altså ikke en oppskrift på fascisme som Rasmussen påstår. Tvert imot er det motstanderne av dette regimet som havner i fascismens klør, ofte de samme gruppene som tidligere ville blitt kommunister.
Polarisering
Misforstå meg ikke. I likhet med Rasmussen er også jeg overbevist om at kapitalismen er destruktiv ved å ødelegge naturen, ved å skape sosial ulikhet og ved å kolonisere livsverdener med markedsprinsippet. I antropocen er kapitalismen åpenbart en del av problemet og ikke en del av løsningen. Det er likevel vanskelig å se hvordan en besvergende pamflett som denne kan bidra til noe annet enn ytterligere polarisering, der de rene og ranke bekreftes i sitt flatterende selvbilde og gis carte blanche til å utdefinere dem som ennå ikke har sett lyset.
