En beretning om frihet

Filmen evner å løfte seg forbi sin gitte tematikk og stille seg kritisk til konsumentsamfunnets projiserte krav til «mannen». 

Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.

Even Jesus Was Bipolar

Yamile CalderónEdward Cunniffe

Norge

En underskog av livsstruttende filmer skyter fart på de mer eller mindre alternative arenaene i hovedstaden. Even Jesus Was Bipolar er en løvetannfilm som utmerker seg, og den har allerede høstet gjetord i flere av Oslos litterære og kunstneriske kretser gjennom visning både på nykommeren Kunstnernes Hus Kino og Oslo Open.

Klaustrofobisk. Hypnotiserende, svartnende tropisk skog lokker innover i skildringen av uunngåelig blindhet. Den klaustrofobiske, dampende vegetasjonen mørkner og gir et varsel om hva som er på vei. Stramme, presise regigrep skiller denne filmen fra andre liknende prosjekter.

Denne kunstneriske dokumentaren om en mann som både blir blind og diagnostiseres som bipolar, vekker interesse. Den er velkomponert og gjennomtenkt, og laget helt utenfor det kjente filmfinansieringssystemet. Har denne typen finansiering fristilt filmskaperne fra slavisk å følge sitt tema? Har det gitt en større åpenhet for å følge opp en utvidet og svært relevant tematikk?

I 2014 får Yamile Calderón en telefon fra Colombia mens foreldrene gjester henne her i Norge. Broren holder ikke bare på å bli blind – fredelige Hernando har begynt å oppføre seg som en riv ruskende gal. Ikke lenge etter bestemmer Calderón seg for å lage film om sin syke bror og inviterer Edward Cunniffe inn i et likestilt regisamarbeid. Kunstnerduoen har samarbeidet om ulike kunstprosjekter helt siden de traff hverandre på Bergens kunstakademi i 2006. Nå setter de seg ned og diskuterer visuell og narrativ strategi for filmprosjektet. Konseptet utløser en liten støtte fra Billedkunstnernes Vederlagsfond – nok til flybilletter fra Norge og noe utstyr. Allerede her har duoen bestemt rammene for filmen: De vil kun følge Hernandos synsvinkel, og holde kronologien.

Sex og sukker. Hovedpersonen er en beskjeden og konfliktsky mann som følger den forventede veien med universitetsutdannelse og kvinnelig kjæreste. Til tross for hell og medvind i livet har han aldri likt sitt eget utseende, tross sine regelmessige ansiktstrekk. Han har derimot avskydd det sterkt.

Arm i arm med blindestokkene løftet føler de seg frem langs den kaotiske bygaten i Colombia.

Hernando går gjennom en transformerende prosess. Han aksepterer tilsynelatende greit sin kommende blindhet og går i kloster for å finne lindring i zenbuddhisme. Noe murrer. Har ikke filmen lovet meg en større eksistensiell reise? Skal Hernando bare sitte der, snilt og stille, og miste synet? Heldigvis ikke. Filmen hopper. Seks måneder er gått, og Hernando kommer tilbake fra klosteroppholdet. Han savner sex og sukker – og det er befriende med en hovedkarakter som tør kjenne etter og handle!

Mannen som frem til dette har virket pregløs og konvensjonell, retter ryggen og står tydeligere frem. Gjennom blindhetens hindringer og bipolaritetens voldsomme svingninger fornemmer han et annet «jeg» – et liv han først får frihet til å lete opp idet han befris fra massemedienes overdøvende bombardement. Han begynner å høre en ny stemme – sin egen – som tidligere druknet i all støyen.

Hernando forteller (fritt gjenfortalt): «Først da jeg ikke lenger kunne se den projiserte forventningen – fremstillingen av idealmannen – begynte jeg å bli glad i meg selv. Tidligere hadde jeg alltid oppfattet meg selv som stygg.» Ordene virker absurde satt opp mot den unge mannen på fotografiet. Trekkene er som nevnt regelmessige og harmoniske – et tiltalende, typisk latinamerikansk ytre. Den blinde, snakkende mannen har en helt annen utstråling enn sitt tidligere jeg. Han er frapperende og selvbevisst. Filmen viser mye av Hernandos motstand – mot medisiner som bremset blindheten, mot å dempe sine maniske faser. Et søkk går innover der det ene øyet hans tidligere var; Hernando forteller detaljert hvordan han selv prøvde å fjerne det, å grave det ut.

Tre blinde alene på byen. Så tar filmen et nytt kvantesprang. Hernando forteller om hvordan bipolariteten også utkrystalliserer en uovertruffen selvtillit, og dessuten en gjentakende unngåelse av føde. Han sammenlikner denne fasen av sykdommen med da Jesus kom tilbake fra ørkenen etter 40 dagers faste som en suveren, selvsikker Messias. For Hernando har et typisk bipolart handlemønster. Han betror at han i en av disse hybrisfasene kjente en sterk trang til å utforske homofil erotikk. Etter at den maniske fasen har roet seg, bestemmer han seg for å ta steget helt ut.

Hernando oppdager at mange blinde er isolerte og mangler et sosialt liv. Handlekraftig lager han en blindegruppe for uteliv. Arm i arm og med stokkene løftet føler de seg frem langs den kaotiske bygaten. Ingen seende hjelpere er nødvendig. Godt er det, for blinde har ikke krav på assistenter i Colombia. Scenen er en filmhistorisk perle av livsglede og personlig revolt. Samtidig formidler den sårbarheten i Hernandos situasjon.

Savn og eventyr. Hernando bruker sin funksjonshemning og diagnose til å snu om på livet sitt. Han nekter å se på seg selv som et offer. Likevel er det med en viss sorg han kjenner på behovet for å få barn. Det er ikke blindheten, men bipolaritetens ubalanse som gjør at han ikke selv ser seg egnet til foreldrerollen. Drømmene hans er fremdeles i farger, og det å våkne opp til det totale mørket er vondt. Samtidig er det så mye han nå vil prøve ut.

En blind mann på jakt etter kjærligheten. En overraskende fartsfylt scene. Hernando slenger seg rutinert bakpå en motorsykkel og farer avgårde i full tillit til en elsker han aldri har sett eller noen gang vil komme til å se. For et livsmot!

Filmen ble strømmet for NY TIDs abonnenter i hele februar. 

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.