Det globale skiftet fra landlig til urban livsstil kommer til å stå som den viktigste demografiske endringen i det 21. århundre. For utviklingsland som India blir dette en stor utfordring, siden overbefolkede byer med store mangler i tjenestetilbudet vanskeliggjør ferden mot en bærekraftig og fredelig utvikling. Dette påtrengende behovet har inspirert til en del dristige løsninger. I det som kanskje er den største enkeltstående eiendomssatsningen i India noensinne, har Ajit Gulabchand i Hindustan Construction Company (HCC) satset familiens formue på en håndfull byer. Det dreier seg om en gruppe på fem planlagte byer som skal anlegges langs noen kunstige fjorder cirka fire timer øst for Mumbai. Gulabchand kaller prosjektet Lavasa.
Italiensk by i India. Innen 2040 kommer ytterligere 300 millioner mennesker til å flytte til Indias byer, som er overbefolket allerede i dag. Lavasa er Gulabchands forsøk – et forsøk i femtimilliarderklassen – på å dra fordeler ut av dette demografiske skiftet og profittere på det. Han har til og med utformet og planlagt Dasve, den første av de fem Lavasa-byene, med den italienske rivierabyen Portofino som modell. Lavasas salgsavdeling markedsfører det de kaller «et spennende eventyr» – inkludert fransktimer og fjellklatring – til de 300 000 beboerne de håper å lokke til seg. Indias nåværende byer føles mer og mer som trykkokere, så Lavasas løfter om frisk luft, fortau og mer plass til alle har allerede tiltrukket seg enorme investeringer.
Men siden prosjektet startet i 2007 har nedturene også strømmet på. Kompliserte juridiske krav angående misbruk av miljøet og tvangsforflytninger av landsbyboere har forsinket fremgangen. De første investorene føler seg sveket, og kaller Lavasa «the highway to hell». Planleggingen av de fire andre byene har vært skrinlagt i et tiår. Og Lavasa-sjefene er rådville. De har forholdt seg til råd fra prisbelønte amerikanske økonomer og utenlandske investorer, og har kommet frem til at løsningen på Indias største utfordringer er å skape en modell for en ny urban fremtid – en som er utviklet og fredelig. Hvordan kan noen være imot det?
Velstandsvisjon. Hvis man skal forstå Lavasa-skepsisen, må man se nærmere på narrativene rundt byene, og hvordan disse er i konkurranse med hverandre. Vestlige reportere har beskrevet Lavasa som en slags Truman-show-i-Asia-særegenhet, og fremhevet det paradoksale ved å bygge en kopi av en snobbete middelhavsby midt på den fattige landsbygda i India. Selv om Lavasa har vunnet flere byplanleggings- og designpriser, og har trukket til seg utenlandske investorer som Oxford Universitet, Manchester City fotballklubb og golfspilleren Sir Nick Faldo, er det vanskelig å få stedet til å harmonere med tradisjonelle ideer om hva som er det «ekte» India. Sett gjennom vestlige øyne er Lavasa en visjonær, idealistisk perle som er dømt til nederlag på grunn av en dårlig gjennomtenkt plassering og en fatal gjennomføring av prosjektet.
I India ser man annerledes på det. Selv om Lavasa promoteres som en «by for alle», er det mange som opplever den som et symbol på en ny og urettferdig urban modell der de rike kan kjøpe seg ut av den stadig økende forurensningen, korrupsjonen, trafikkorken og – spesielt for kvinner – usikkerheten som andre er dømt til å lide seg igjennom. Rene, grønne og «smarte» byer med drikkevann og elektrisitet hele døgnet er en uoppnåelig drøm for de fleste byfolk i India. Menneskerettighets- og utviklingsaktivister fra nabobyene Pune og Mumbai er sterkt imot byggingen av en by som fjerner de rike fra det indiske samfunnet og plasserer dem inn i en europeisk velstandsvisjon, og dermed forverrer det stadig økende skillet mellom Indias nye elite og de som er utestengt fra utviklingsboomen.
Stagnert. Men Dasve i seg selv er en rolig by. Noen svært få par fra øvre middelklasse samt noen universitetsstudenter og søppelmenn beveger seg rolig langs den plettfrie promenaden. Alle de åtte restaurantene eies og drives av Lavasas bedriftspartnere. Det finnes bare fire butikker, og disse er vanligvis stengt. Det finnes ingen skoler, markeder eller lokale sykehus. Skilt med «svømming forbudt» omkranser innsjøen. Golfbanen har fortsatt ikke åpnet, og de andre store attraksjonene kommer ikke til å bli ferdigstilt på mange år.
Det er mer lønnsomt å skape nye byer enn å restaurere gamle, så bygging av byer blir som en slags gullfeber.
Det er ingen overraskelse at få tør å flytte hit. Til tross for nesten én million årlige besøkende har færre enn 1000 mennesker flyttet til Lavasa, og flertallet av disse driver innen besøksnæringen. De fleste kjøperne er boligspekulanter som bare er ute etter en ny investering. HCC har stanset byggingen av byen, som ligger strandet som en destinasjon uten attraksjoner, en by uten innbyggere.
Lavasas andre by Mugaon har akkurat åpnet rett rundt hjørnet for Dasve. Planene med å åpne en «kunnskaps- og underholdningsby» der i 2018, med Bollywood-temapark, medisinsk forskningssenter og en NASA-inspirert Space Camp, synes å være lysår unna. For øyeblikket er ikke Mugaon mer enn blikkskur og slaggbetongblokker.
Disse åssidene har imidlertid ikke alltid vært tomme for folk. Urbefolkninger bodde rundt Lavasa-dalene lenge før Gulabchand kom, og aktivister har anklaget HCC for å bruke politiske forbindelser til å grafse til seg beskyttede områder. En av anklagene som er rettet mot det 93 millioner mål store megaprosjektet, går ut på at det rett og slett er et gigantisk landran. Til dette svarer HCC at de har forhandlet til seg mer enn 1500 landavtaler og fortsatt bare eier 85 prosent av området. Lommene av områder som ikke er tatt ennå, har skapt et sveitserostaktig bykart der innbyggere og HCC krangler om de siste falleferdige husene omgitt av byggegroper.
Kapital eller bærekraft? Spørsmålet er hvem som tjener på dette urbane utviklingsprosjektet. Det er mer lønnsomt å skape nye byer enn å restaurere gamle, så bygging av byer blir som en slags gullfeber. Hundrevis av milliarder dollar brukes på å tiltrekke seg millioner av familier fra øvre middelklasse som kan arbeide i næringsparkene og bo i skyskraperne i blindgatene rundt og mellom Delhi og Mumbai. Lavasa er bare ett eksempel på dette, om enn det mest storslåtte.
Det verste er at når tiden for ordførerens klipping av båndet endelig kommer, vil politikerene og forretningsmennene allerede ha tjent seg rike på eiendomssalget. Utbyggerne vil ha lite drivkraft til å fortsette, og de siste salgene betraktes dermed som et tegn på at man skal gå videre til neste prosjekt – noe som vanligvis betyr at offentlige og private midler blir utnyttet til kapitaldannelse i stedet for inkluderende, bærekraftig byutvikling.
HCC lover å skape hjem til mennesker – på tvers av den sosioøkonomiske skalaen. Men det som først og fremst hindrer Lavasas i å bli et inkluderende samfunn, er ikke byråkratiet. Problemet har snarere vært investorenes mentalitet. Det offentlige fant ut at bygging av hus for lavtlønnede ved siden av ekslusive villaer (for å skape samfunnsintegrering) var vanskelig – kjøperne hadde ikke lyst til å bli naboer med sjåførene sine. Slike problemer utfordrer ideen om at planlagte byer skaper fred og bærekraft. I beste fall lander fordelene i fanget på dem som allerede er privilegerte – kanskje noe drypper nedover i rangstigen. I verste fall er dette en splittende, ekskluderende byplanleggingsmodell som flytter nødvendige ressurser bort fra Indias sårt trengende byer.
Forsømt. Selv om fjellene på den indiske landsbygda fremstår som et merkelig sted å starte byggingen av neste århundres byer, sammenfatter de i hvert fall en samfunnsfordeling som kan utarte til voldeligheter hvis den forblir unkontrollert. Det at politikerne fortsetter å presse Lavasa-visjonen fremover til tross for alle problemene, er et eksempel på at det offentlige får de byene de fortjener – både i India og i resten av utviklingsverdenen. Profittbaserte byer suger til seg folk som velger bort de eksisterende byområdene. Der de profittbaserte byene blir stående i takknemlighetsgjeld til bedriftsforvaltningen, blir de eksisterende byområdene forsømt og kvalt av mangelen på politisk interesse. Det er uklart hvordan et forfallent urbant India strippet for sin politisk aktive øvre middelklasse vil se ut – men det er neppe hva noen ville trukket frem som sitt utopia.
En glemt by? I mellomtiden har Lavasa gått på en smell. Ingen av de store utenlandske investorene har gått ut over papirforpliktelsene sine, Oxford har trukket seg ut, og en kontaktperson for Faldo kommenterte at «det ikke er noe nytt om fremgangen, alt er stille». Og nå som Indias statsminister Narendra Modi har endret sin opphaussede byplanleggingsagenda fra bygging av nye byer til heller å utbedre dem som allerede finnes, står steder som Lavasa i fare for å bli glemt. Men inntil da kommer Lavasas ansatte til å forsøke å realisere styreformannens drøm. Som HCCs Lavasa-representant Satish Kamat lover: «Nick Faldo er kanskje ikke i live lenger da, men vi skal fortsette jobben.
Både Miklian og Hoelscher er seniorforskere ved Peace Research Institute Oslo (PRIO)
